Tilbake            
                                              Olavsdagen / Olsok

 

 

 

 

 

Hvetekornet

Joh 12:24 - 26

   24 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt. 25 Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv. 26 Den som vil tjene meg, han må følge meg. Der jeg er, der skal også min tjener være. Om noen tjener meg, ham skal Faderen ære.
 

   Vi leser i 1 Kor 15:50: «Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.»
   Du får aldri ditt gamle menneske med deg inn i himmelen, om det blir aldri så religiøst utøvende.
   Og du skal være klar over, at når Jesus taler om dette flere steder i evangeliene, så taler Han om å miste sitt liv, ikke ta det. Viktig å være på det rene med i denne sammenheng.
   Det er altså i betydningen - å gi det opp.

   Det er en del tekster som er særdeles vanskelige å stanse for i våre dager – og en spør hva det kan skyldes? Er det dette Hebreerbrevets forfatter skriver til menigheten om: «For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde.» (Hebr 5:12). Som vi hører i en av disse kjente bedehussangene: «Fortell det ganske enkelt som til et lite barn! For jeg er trett og såret, omspent av syndens garn.»
   Det er altså dette idealet, at det hele tiden skal være så enkelt. Bare Jesus, sies det gjerne da – men hva vil «bare Jesus» si, egentlig? Plutselig møter vi på ord i Skriften som vi får alvorlige problemer med.
   Måtte Gud gi oss nåde til å se noe inn i hva det vil si å leve med Jesus i denne verden, med vårt falne og gjenstridige kjød, som alltid – alltid – står Gud og Hans tanker og veier imot.

   «Den som elsker sitt liv, skal miste det. Men den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» (v.25).
   Dette er ufattelig sterke ord – men det handler altså om livet i Guds Sønn, som vi vel alle her hevder å leve?

   La det først være sagt – det er flere måter å miste livet på. Det vi gjerne umiddelbart tenker på er jo den fysiske død, det Skriften gjerne kaller å dø for sverd. Det kalles martyrium. Men å dø og være martyr i den sammenheng Herren taler om det, har flere sider.
   Dette hvetekornet som faller i jorden, så det blir flere korn, det er jo Jesus selv. Som vi kan lese i Rom. 8,29: «For dem som Han forut kjente, dem har Han også forut bestemt til å bli likedannet med Hans Sønns bilde, for at Han skulle være den førstefødte blant mange brødre.» «- den førstefødte blant mange brødre.»
   Ved sitt kors og ved sin død gjorde Han oss til brødre, ved troen. Som det første korn falt i jorden og døde, og dermed ble til mange korn, har Jesus ved sin død, gjort mange til brødre – det vil si, Guds barn, født av Ham.
   Han er altså Hvetekornet med stor H. Den første!

   Men dette er også et prinsipp i kristenlivet. Dersom Herren ikke får ta seg av deg – og døde deg – ditt gamle menneske, blir det bare det ene korn. Det er derfor vi kan lese i hebreerbrevet ord som: «Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner» (Hebr 12:8), og: «For den Herren elsker, den tukter Han, og Han hudstryker hver sønn som Han tar seg av.» (Hebr 12:6).
   Hvordan kan dette ha seg? Hvordan kan det være slik at Han som elsker deg så, at Han ikke sparte sin egen Sønn for din skyld, tukter deg – ja, endatil hudstryker deg til tider? Jo, fordi du bærer noe i deg som alltid er på vei bort fra Ham, og sannheten.
   Herren beskriver menneskets situasjon i så måte i Jes 53:6: «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei.» Når du får styre, om så bare et øyeblikk, uten Ordets korreks, eller tukt, om du vil, så slår du straks inn på din vei. Og denne din vei kaller altså Guds ord her, å fare vill.
   Dette – til tross for at du har lært sannheten å kjenne ved Åndens åpenbaring – bærer du ennå i deg. Dette om hvilket Luther sier: «Jeg kan ikke annet enn å synde og fare vill!» Tror du ikke dette kjødet hos Luther trengte tukt? Tror du ikke han trengte veiledning hele veien? Og en som sier det om sitt eget, som han sa – hvem tror du han roste for sitt kristenliv – ja, at han i det hele tatt var en kristen? Han endte opp med å beskrive seg selv som en sekk med møkk. Men slikt skal man jo ikke si om sitt dyrebare jeg i våre dager. Det ødelegger jo selvbildet vårt. Men du kan spørre: Hvorfra stammer det selvbilde som ikke stemmer overens med Guds ord, med sannhetens ord?
   Luther var et korn av Gud som selv måtte falle i jorden og dø, for at det skulle bli flere korn. Merk deg det! - for det samme gjelder deg.
   Vi er så snare til å klage om vi må lide noe. Vi er så lidelsessky. Men vi ber gjerne Herren om at Han skal bruke oss. Hva er det Han bruker da, tror du? Ditt gamle, falne menneske, med alle dets tanker og meninger, lyster og begjæringer? Tror du det?
   Nei, sier du kan hende, Gud vil da ikke ta i det engang. Nei vel, men hva skal Han gjøre da, for at dette ikke skal stå i veien, i alle sammenhenger? Jo, Han tukter deg. Han døder deg.
   Og midt i alt dette som skjer i livet ditt, som ikke smaker deg godt, lyder Herrens ord til deg: «Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket dere. Bli i min kjærlighet.» (Joh 15:9). Jeg har ikke glemt deg! Jeg har ikke forlatt deg! Jeg har ikke forkastet deg! Dette har en hensikt! Og den er god – ja, evig god! Som vi ser av Hebr 12:11: «All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.»
   Så har tukten – dødelsen – altså to hensikter, at du skal bli bevart fra å bli oppslukt av dine fiender, og da fremfor alt av ditt gamle menneske, kjødet – og at du skal bære frukt.
   Begge disse ting tar Herren seg helt og fullt av, så lenge du får være som leiren i pottemakerens hånd.
   Jesus sier i teksten her: "Der jeg er, der skal også min tjener være." Du kan høre det som en ordre - og det gjør da også så mange - men det er i virkeligheten et salig budskap.


E.K.

   Det er det samme som du møter i ord som: Bli i meg! Bli i min kjærlighet! Og Kol 3:3: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Og i Ef 2:6: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.»
   Jesus beskriver rett og slett den troendes stilling - og det skal du få regne med.

   Vi nevnte flere måter å dø på. Dette er en av dem. Under Guds tukt, så verden mister sin glans. Mister selve evnen til å glede deg over det som er Gud imot. Det har fått en knekk. Du ønsker ikke lenger bare syndenes forlatelse, men ville vært uten selve synden, om det var mulig – jeg ville så gjerne vært uten lyst til synd. Og nå ikke bare for å fremstå for Gud og mennesker som rettferdig, det vil si, egenrettferdig, men fordi du har fått se i Guds lys hva det er for noe. Og at det ikke minst er noe som berøver deg for det liv som er gitt deg i Jesus, Guds Sønn. Du ser frem til dagen da du står ren og rettferdig, himmelen verdig – ikke bare i troen her, men helt og fullt der hjemme.
   Du er villig til å la dette skje! Jeg vil heller ha Jesus! Det er bare Herren som kan føre deg dit. Det hjelper ikke hva du pålegger deg selv. Men du kan trekke deg unna, når prøvelsene kommer.
   Jeg ber: Herre, må du holde meg fast gjennom alle ting, for jeg er så uendelig veik!

   Men ikke noe av dette har med selve frelsen å gjøre – selv om du kan miste frelsen i prøvelser, om du ikke får se at Han er med deg gjennom ild og vann – for frelsen er gitt deg i Jesus Kristus før du kom til i denne verden, og i Ham er også døden gitt deg. Han døde din død, så du er – er – død med Ham. Det vil si at det er – er - dødt for Gud, der du sitter nå. Men det er i Kristus! Det er her kampen står. Ditt gamle menneske vil komme til live igjen. Det vil nedkjempe Kristuslivet i deg – føre deg bort fra troen, ved alle mulige midler. Snart ved ros og snart ved ris, ved hån og spott og vantrostanker osv. Herren kjemper mot dette gamle menneske i deg, og her skal du vokte deg for at du ikke velger feil side i kampen.

   Men altså – selve frelsen, hvor har du den? Den er ikke i deg, og ditt arbeide. Denne tukt og kamp vi har nevnt her i dag, den opplever du fordi du er – er – frelst, ikke for å bli det.
   Jeg har tatt min tilflukt til Jesus, frelseren og forsoneren, nettopp fordi jeg er en synder, og står maktesløs overfor dette som bor i meg, og reiser seg i protest mot alle Guds bud, og alle Guds veier. Han kan ikke frelse dette gamle menneske ved noen forvandling av noe slag – Han måtte føde et helt nytt. Derfor går heller ikke denne Hans kamp ut på å forbedre dette gamle menneske, men tvert imot døde det, så det nye kan få vokse frem.
   Hvordan ser jeg så ut fremfor Gud i denne stund, jeg som har tatt min tilflukt til Ordet om Jesus, Ordet om korset? - jo, vi hørte det nettopp - og hør!: «Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3:3).

   Vi møter ofte en forståelse av helliggjørelsen, hvor det går ut på at du da skal bli et stadig bedre menneske – og det er de som hevder at dette skal du endatil kunne registrere hos deg selv, og at uten denne helliggjørelse blir du ikke frelst.
   Er dette sant? Er du ikke helt og fullt frelst og fullkommen i samme øyeblikk som du ved troen får del i den frelse, som er ferdig for deg, fra før verdens grunnvoll ble lagt? Hørte du ikke hva jeg leste? «- ditt liv er skjult med Kristus i Gud.» Du er likesom pakket inn i Kristus – Han dekker deg på alle kanter fra isse til fot. Er du ikke da fullkomment hellig? Det måtte jo være at Kristus ikke er fullkomment hellig det da, og det vil du vel ikke tenke?
   Vi kan også lese om igjen, mot slutten her, om den troendes stilling i Ef 2:6: «Han oppvakte oss med Ham og satte oss med Ham i himmelen, i Kristus Jesus.»
   Da vil jeg spørre: Kan noe som ikke allerede er fullkomment hellig og rettferdig og rent, kunne sitte i himmelen? Men der sitter jo du som har tatt din tilflukt til Ham! Altså er du ut fra Skriftens eget vitnesbyrd, fullkomment hellig, rettferdig og ren. Å tro noe annet er å gjøre Gud til en løgner! Nå skal du tro det! Eller for å si det noe mer evangelisk: Nå skal du få tro det! For Hans ord sier så.
   Det er denne vantro som reiser seg så snart, og vil ha noen annen grunn å stå på – noe mer synlig - Herren kjemper imot. Det er den, og ikke deg Han vil til livs. Det er derfor Han tukter og hudstryker. Men du skal vite, Han er alltid med deg i denne kampen, aldri mot deg! Det er her vi så snart tar feil, når det røyner på, ikke sant?
   «Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.» - sier Israel. Og så får de dette svaret fra Herren: «Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.» (Jes 49:14-16).
   Ikke la det gå inflasjon i slike ord, så du ikke hører dem rett lenger. Han forlater deg ikke! Han glemmer deg ikke! Det er et av de mest velsignede ord for den trette vandrer her på jord – det står atskillige ganger i Det Gamle Testamente og gjentas av Hebreerbrevets forfatter – han henviser til det som står skrevet: «For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» (Hebr 13:5).
   Han har sagt det! Han har lovt deg det! Da det også bli slik!
    Ta det med deg i den kamp det selvsagt vil bli, å følge Herren her på jord.