Tilbake            
                                               Nyttårsaften

 

 

 

 

 

Fikentreet som ikke bar frukt el. La det bli stående!

Luk. 13, 6 - 9

   6. Han sa denne lignelse: En mann hadde et fikentre plantet i sin vingård. Og han kom og lette etter frukt på det, men fant ingen. 7. Han sa da til vingårdsmannen: Se, i tre år har jeg nå kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men ikke funnet noe. Hogg det ned. Hvorfor skal det stå her og utarme jorden? 8. Men han svarte og sa til ham: Herre, la det få stå også dette året, til jeg får spadd opp rundt det og gjødslet det. 9. Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned.
 

   Jesus taler her i første rekke til jødefolket. - Fikentreet symboliserer Israel (vi ser jo at dette også var et tre som skilte seg ut fra alle de andre, da det var et fikentre plantet i en vingård). - Han taler til dem i samband med at hedningen Pilatus hadde utført en forferdelig massakre mot ofrende galileere.
   Tenk, Guds eget folk - de som i utgangspunktet hadde hatt Herren selv til konge og anfører, inntil de krevde å få en egen konge av folket, slik som alle andre folk - hvor befant de seg nå? De var fratatt alt kongedømme, alt reelt styre lå under hedninger og Herren kjente de ikke, ifølge Jesu ord: «Dere kjenner verken meg eller min Far.»
(Joh. 8,19).
   Derfor sier Han også til dem i denne sammenheng: «Hvis dere ikke omvender dere, så skal dere alle omkomme på samme måte.»
(v.3). Det vil si - bli hugget ned av hedningene. Noe som jo også faktisk skjedde i år 70 e.Kr.

   De bedrev sin gudstjeneste, og de ofret på alteret, men var altså ikke omvendt, verken de galileere Pilatus slo i hjel eller de jøder Jesus talte til her.

   Jesus stiller et spørsmål i denne sammenheng, som vi særlig skal merke oss, da det treffer direkte i vår naturlige religiøse tankegang: «Mener dere at disse galileere var syndere fremfor alle andre galileere, siden de har lidt dette?» (v.2).
   Det lå nær for jødene å tenke slik om det - og slik er jo også vår naturlige tanke om disse ting - de omkom fordi de var store syndere, fremfor andre.
   Nei, sier Jesus, det skjedde rett og slett fordi de ikke var omvendte! Slik også med deg - om du ellers er svært så gudfryktig og from og alvorlig i din kristendom - dersom du i virkeligheten er uomvendt i ditt hjerte, og ikke bærer frukt for Herren. For, selv om Jesus her, i en gitt situasjon talte spesifikt til jødefolket, så gjelder jo denne teksten om øksen ved treets fot, Sønnens forbønn osv., også oss i dag. Alle mennesker som har vært gjenstand for nådebudskapets hørelse, og i særlig grad de som i år og dag har tilhørt menigheten, men som Ordet aldri har fått «fatt i.»
   De går der og bedriver sitt ærend, uomvendte i år etter år. Budskapet om Herrens ærend har aldri riktig smakt dem.
   De kan på sett og vis gjøre mye bra for menigheten - i menneskers øyne - i form av dugnadsinnsats, lang og tro tjeneste i en spesiell stilling, pengegaver osv., men selv står de utenfor og kjenner ikke Herren.
   Menneskelig sett kan de, som nevnt, gjøre mye bra for menigheten, men sett i Guds lys er det ikke bra, men tvert imot, de utarmer jorden, sier Herren.
(v.7b). De er i virkeligheten et slep, de står i veien, de hindrer de andres vekst, og selv tar de altså ikke imot «næring» (evangeliet), så de kan bære frukt.

   Disse uomvendte menighets(med)lemmer kan ofte fremstå som slike, som kun «skummer fløten.» De møter opp der - og når det «skjer noe.» Forøvrig er det ingen støtte i dem, og de kan ikke regnes med i noen sammenheng hvor det «koster» noen innsats.
   Men de kan også fremstille seg som mennesker, som fremfor andre bærer frukt.
   Når Jesus taler om at treet skal kjennes på frukten, kan det neppe være tale om annet enn at et menneske skal kjennes på sitt forhold til Ham, og til seg selv. Begge deler må være der!
   Synden er blitt uutholdelig for deg å stå alene med - og den som er kommet lenger i erkjennelse, ser at han står ribbet for alt som kan bestå for den hellige Gud. Alt gikk tapt i syndefallet, og Jesus - og dermed Hans evangelium - er blitt deg umistelig.

   Skriften gir en klar pekepinn om den frukt omvendelsen virker - og som Gud elsker - da det i Hebr. 13,15 står: «La oss derfor ved Ham alltid bære frem lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser Hans navn.»

   Her er ikke tale om den stemningsfrembrakte lovsang vi ser så mye av i dag - her står i teksten, at denne lovsang er brakt frem ved Ham. - Dette er det takknemlige synderhjertes takk for den nåden i Jesus Kristus, som er blitt (og blir) det åpenbart.

   Legg merke til at det her kalles et offer, men det er et forunderlig «offer» - for dette er et offer som bare kan bæres frem når alt allerede er gjort for deg! Du kan ikke bære frem denne lovprisning, dersom det ennå står noe tilbake å gjøre!
   Derfor går vi også så ofte tynget ned, fordi vi ikke ser og tror, at Herren virkelig har fullbrakt alt. Ja, Han har endatil gjort, «mer enn vi kunne forstå å be om!»
(Ef. 3,20).

   Når Han nå forkynner deg dette salige budskap - lar deg lese, og lar deg høre det - da gjør Han nettopp det Han ba sin Far om lov til å gjøre - å spa opp rundt deg og gjødsle. – Det vil si, legge det til rette på best mulig måte, så du kan få del i Ordet - selv om du til nå bare har vært et ufruktbart tre som har opptatt og utarmet jorden, og til nå ikke egentlig har brydd deg om ordet om Ham - om Hans lidelse - Hans offer - Hans kjærlighet.
   Her ser du Sønnens forunderlige nådehjerte åpenbart, men også Faderens som hjertelig gir Ham lov. Husk Jesu ord i denne sammenheng: «Jeg og Faderen, vi er ett

   Men det denne teksten jo også holder så alvorlig frem for oss, er at det er en grense.
   Øksen er allerede lagt ved roten. - Treets tilstand er uholdbar. - Dets nåværende stilling er det bare en løsning på: Det må hogges ned. Og så gis det da altså en begrenset tid: «- la oss prøve ett år til!»
   Hør dette ordet! - La det ringe for deg helt inn i hjertets innerste: «Kanskje bærer det da frukt neste år. Gjør det ikke det, så får du hogge det ned
(v.9).

   Det må med andre ord bli en forandring. Det trekker nå tydeligvis næring fra en gal næringskilde. Dermed blir det heller ingen frukt.
   Hør hva Herrens ord sier om dette - hva som må til.
   Hør først Hebr. 9,14: «- hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!»
   Her er det lyteløse offer du trengte, åpenbart deg! Det som ikke er drevet frem i ditt hjerte ved dette budskap - ved Ham - kaller Skriften ganske enkelt for døde gjerninger, om de så er utført med den største menneskelige nidkjærhet.

   Og Rom. 7,6: «Men nå er vi løst fra loven, ettersom vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, ikke i bokstavens gamle vesen.»
   Her sier apostelen intet mindre enn, at vi rett og slett må være løst (døde) fra loven, (hvilket vi da jo er i Ham), for i det hele tatt å kunne tjene (bære frukt for) Gud!
   Dette er det motsatte av hva hele den åndelig uopplyste verden tenker. - Den tenker nemlig, at skal det bli noe ut av det hele, så må nettopp loven tas på alvor. Men der hvor loven virkelig tas på alvor der frembringer og åpenbarer den vår åndelige død, så vi selv ser det - og åpner oss dermed for det livgivende nådebudskap fra Herrens munn: «Det er fullbrakt
(Joh. 19,30).
 


   I den tause midnattstime
For ditt hjertes dør
Står en gjest og stille banker,
Banker nå som før.

E.K.