|
Det første vi skal merke oss i denne teksten denne gang,
er at det her tales om en vilje som utføres. Jesus, Han som
kom for å åpenbare Gud for verden, ja er Gud åpenbart, Han
er det som her taler om en vilje som utføres.
Det har altså eksistert
en vilje forut, et ønske, et begjær, og nå er Han kommet for å sette
denne vilje ut i handling.
En handling har sitt utspring i hjertet, lærer
Guds ord. Derfor er også mennesket så hjelpeløst overgitt i hjertets
vold, kan du si. For hvem kan styre over det? Hjertet lar seg
ikke påvirke av våre ønsker og begjæringer, nei, det er motsatt, -
våre ønsker og begjæringer har sin rot i hjertets lyst.
Var altså vårt hjerte rent, så ville hele vårt liv være
det - tanker, ord og gjerninger, - og det ville heller ikke være noen
ond lyst i vårt hjerte å beklage. Men er det derimot urent, ja, så
vil det jo være motsatt. Da vil det jo forurense alt i vårt liv -
tanker, ord og gjerninger, - rett og slett fordi det alt sammen springer
ut av en uren kilde.
Vi prøver riktignok å sette opp slike «rensefilter»
av forskjellige slag, og mennesker kan virkelig ta seg pene ut, når
de er dyktige i det, - men er det virkelig rent det som kommer? Prøv
å trå et slikt menneske på tærne, enn si hårdt på tærne! Og måtte
ikke et slikt menneske, dersom det var helt uten hykleri, innse at
det som vises i det ytre ikke alltid er i samsvar med det som rører
seg på innsiden! Du møter et menneske som har gjort deg ondt, og du
smiler og oppfører deg kristelig, men hva skjer inne i hjertet? Dermed
så er det verre enn alt annet.
Du vet, når en forbryter sier alt som det er, så gjelder
det som formildende omstendigheter i en rettssak, men tvert imot,
dersom han forsøker å skjule virkeligheten. Vi tror at det skal være
formildende for oss innfor Gud, dersom vi kan vise et fint ytre, noe
som i virkeligheten bare er en kamuflasje for vårt sanne ansikt.
Du ser Jesus var mild mot tollere og skjøger, men konsekvent
avvisende overfor all egenrettferdighet. Dette ikke fordi Han satte
pris på det tollere og skjøger drev med, men fordi Han ikke var kommet
for å dømme syndere, men nettopp for å gjøre ende på djevelens gjerninger,
ved soning av menneskets synd og skyld. Dette var essensen av den
vilje Han var kommet for å utføre.
Han åpenbarer altså, at det også i Guds hjerte oppsto
en begjæring, et ønske, en vilje, nemlig at vi mennesker måtte bli
frelst og ført tilbake til Ham.
Vi sier at det i Guds hjerte oppsto - noe vi
sier for å kunne forstå det bedre som mennesker, men i virkeligheten
er alt i Guds hjerte fra evighet av. Fra evighet av har Han
altså elsket deg, og fra evighet av har denne vilje og denne begjæring
vært i Hans hjerte, hva deg angår. Men skulle Han kunne gjøre dette,
som Hans evige kjærlighet higet etter, uten å komme i konflikt med
sin evige rettferdighet, så måtte Han selv ta saken på seg. For synden
måtte sones - det var et krav i Gud, i hvem det ikke er «forandring
eller skiftende skygge,» (Jak 1:17) - et krav like så sterkt,
som Hans kjærlighets begjæring. Begge måtte tilfredsstilles.
«Så steg du i vår jammer ned, Så dypt som ingen
vet,» skriver Brorson i sin salme, etter å ha sett noe inn i
dette.
Hans vilje førte til handling, Han steg ned i vår stilling,
som mennesket Jesus Kristus.
Og så går kallet ut, et kall i fra Faderen selv, - ved
sin Hellige Ånd kaller Han på mennesket, idet Han peker på Jesus og
sier: «Se på Ham!» Ja, se på Ham! For hva er ifølge Jesu
vitnesbyrd konsekvensen av det? «For dette er min Fars vilje,
at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv.
Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.» (v.40). Derfor sier
Han også til deg her i dag: «Se!» Ikke hva som helst!
- Heller ikke det og det, som vel kan være viktig nok, men: «Se
på Ham!»
Og nå forstår du også ved hva Den Hellige Ånd vitner!
- hva Den Hellige Ånd gir seg til kjenne gjennom - nemlig i ordet
om Ham. Du ser, Den Hellige Ånd vitner ikke om seg selv, Han kaster
ikke lys over seg selv - Han er virkelig usynlig, og vil være
det, - for Hans oppgave er nemlig ikke å vitne om seg selv, men om
Jesus. På samme måte var det ikke Jesu oppgave å vitne om seg selv,
men om Faderen.
Slik sett ville også Jesus være usynlig. Han ville ikke
erkjennes etter kjødet, Han er Lyset i hvilket du erkjenner
Faderen, Gud! Da kjenner du Jesus rett, - da ser du Sønnen,
som Jesus taler om det her.
Og da har Guds vilje lykkes i ditt tilfelle! Da har
Hans vilje skjedd hva deg angår. Det har skjedd! Du som har
måttet ta din tilflukt til Jesus, som frelser og forsoner, - det har
skjedd!
Hva gjelder det så om, for resten av vandringen her
på jord? At du blir bevart i dette! «Det er en annen
som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrd Han vitner om meg,
er sant,» sier Jesus. (Joh 5:32).
Det er så mye også i dag, som vil ha blikket ditt revet
løs fra Ham, for å løpe etter noe annet. - Den Hellige Ånd og Hans
gaver for eksempel. Som om dette ikke allerede var gitt deg i og med
Jesus! - Han i hvem hele guddommens fylde bor legemlig. (Kol 2:9).
Hele Guds fylde! - og så skulle du altså ha behov for å springe
etter noe mer? Nei, voks i det du har, sier ordet om dette. Voks i
erkjennelse av hva som er deg gitt i Jesus Kristus - det vil si, voks
i nåde og kjennskap til Ham! (2 Pet 3:18).
|
Jesus taler om noen som kommer til Ham. - og
det er jo slett ikke alle, som vi vet. Det er noen bestemte mennesker
i denne verden, gjennom hele historiens løp, Han betegner som «dem
som kommer til meg» - og Han gir dem også denne betegnelse: «Alle
de som Faderen gir meg.» (v.37a). Det er altså noen som blir
gitt til Jesus, som en gave fra Faderen. Og ingen kommer til Jesus,
uten slik å bli gitt til Ham av Faderen!
Hva er dette for noe underlig? Og hva er det i tilfelle
som går forut for dette? - hvorfor lar noen seg gi til Jesus som en
gave?
Det svarer Jesus selv på, noe lenger ute i det samme
kapittel hos Johannes: «Det står skrevet hos profetene: Og de
skal alle være lært av Gud. – Hver den som hører av Faderen og lærer,
kommer til meg.» (Joh 6:45). Ja, hvem er disse som kommer til
Ham? Det er de «som hører av Faderen og lærer.» Med andre
ord, de som tar imot ordet som kommer til dem. Ordet om synd og nåde
- lov og evangelium. Kan du si at det menneske hører av Faderen -
for ikke å tale om lærer! - som står Guds ord imot, og bare
vil høre det som smaker en? Nei, selvsagt ikke!
Men vi står så mye overfor dette, at så mange bare vil
høre det som er søtt - ikke det Guds ord taler om vår sanne
tilstand som naturlige mennesker - og heller ikke det sanne evangelium
i dets kraft, - men bare det som smaker oss som naturlige mennesker,
- at alt glattes over uten noe oppgjør, uten sannhet.
Tenk deg et menneske, som bare ville leve sitt liv på
sjokoladepudding! - han skulle du sett etter bare noen måneder. Men
nettopp slik er det så mange av oss som har det i vårt kristenliv!
Man taler om at loven avkler et menneske! - nei, loven
kan ikke avkle et menneske, og absolutt ikke ikle! - nei, loven kan
i virkeligheten ikke gjøre noe med et menneske, uten dette, å bringe
inn den sanne erkjennelse av vår tilstand som mennesker. Det er evangeliet
som avkler og ikler! «Og engelen tok til orde og sa til dem
som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa
han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær.»
(Sak 3:4).
Er ikke dette nettopp evangeliet? Evangeliet
- at jeg i Jesus Kristus både er avkledd mitt gamle menneske,
og ikledd det nye. I Ham døde jeg med alt det gamle, og i Ham
oppsto jeg til et nytt liv, - så det nå heter: «Se, alt er blitt
nytt!» (2 Kor 5:17).
Har Guds ord om deg, fått bringe deg dit hen, at du
ser tilflukten til Jesus, som den eneste mulige redning? Ja, da har
du sett Sønnen. Og hør da hva Jesus sier, for det handler nettopp
om deg: «den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut.»
(v.37b). Slett ikke! sier Han. Han bruker slike sterke uttrykk,
for at du så mye mer frimodig skal få henge deg fast i det. For Han
kom hit nettopp for din skyld! - fordi det var Faderens vilje
at du skulle bli salig. Ikke fordi du var så verdifull, og
alt det der du hører så mye av i dag, - men fordi Faderen elsker det
som ikke er kjærlighet verdig.
Hvordan skal jeg kunne tro at Faderen elsker meg for
min verdifullhets skyld, når jeg i sannhetens lys ikke ser
noe annet enn synd? Det krever en stor grad av blindhet, skulle jeg
tro - men Jesus kom ikke til verden for å blinde oss, men gjøre oss
seende - det vil si, gjøre oss i stand til å leve i sannheten. Og
ingen kan leve i sannheten om seg selv, uten evangeliets trøst. Det
er umulig! Derfor må en søke etter andre trøstegrunner. for eksempel
sin egen innbilte verdifullhet.
Men vet jeg at Gud elsker meg til tross for alt, for
Jesu Kristi skyld, ja da har jeg frimodighet under alle forhold. Sannheten
frigjør, som Jesus sier. (Joh 8:32).
Og hør videre hva Jesus videre sier, du som har tatt
din tilflukt til Ham: «dette er min Fars vilje, at hver den som
ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise
ham på den siste dag.» (v.40). Ja, i sannhet kan det sies, som
i sangen: «Din fremtids dag er lys og lang!»
Og hør det også du, som ennå ikke har tatt din tilflukt
til Ham alene, men vil ha noe av ditt eget med som tellende: Dette
er eneste farbare vei! - dette er Veien som Gud har valgt ut!
«For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for
å gjøre min vilje, men for å gjøre Hans vilje som har sendt meg.»
(v.38). Og tenk at dette altså er Guds vilje, for deg og meg! - og
tenk å få lov til å vite noe så stort! For vi vet! Merk deg
det!
Ta for deg en bibelordbok for eksempel, og slå opp på
alle de steder hvor apostlene sier: Vi vet! Det er troen!
Den vet, fordi Gud har sagt det!
Og nå har du hørt her og nå, fra Jesu egen munn - ikke
min munn, den har jeg bare latt Han få bruke i denne stund, det er
Jesu ord jeg forkynner deg! - ta bare for deg teksten igjen
og se selv.
|
Minnedag
