Maria budskapsdag

Budskapet til Maria el. Frelseren kommer!

Luk 1:26 - 38

26. Men i den sjette måned ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, 27. til en jomfru som var trolovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. 28. Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! 29. Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. 30. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. 31. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus. 32. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn, Gud Herren skal gi Ham Hans far Davids trone, 33. og Han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på Hans kongedømme. 34. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? 35. Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn. 36. Og se, Elisabet, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar, er nå alt i den sjette måned. 37. For ingenting er umulig for Gud. 38. Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne. Det skje meg etter ditt ord! - Og engelen forlot henne.

Englebesøk! Det som her skjedde og ble sagt må Maria ha fortalt om, da det jo ikke var noen andre til stede.
Men det er også en annen som har fortalt om det engelen vitnet - ca. 700 år tidligere. I Jesaja 7:14 leser vi: «Derfor skal Herren gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi Ham navnet Immanuel (Gud med oss).»

I Israel var navnets betydning svært så viktig, idet det skulle si noe bestemt om den personen som bar det, og dette navnet profeten nevner, Immanuel, forteller oss da hvem denne gutten som skulle fødes, i virkeligheten var: Gud med oss.
De som da leste i Jesajaboken, og fikk Guds Ånds lys over ordet, så at Gud en dag skulle fremstå på jord som menneske. Det står jo egentlig like ut, men som Jesaja også sier: «Hvem trodde det budskap vi hørte?» (Jes 53:1).

Nå skjedde det altså - Gud ble kjød i henne, på denne dag vi leser om her, helt på unnfangelsesstadiet. - Dette skjer ni måneder før Jesu fødsel. Det er ganske nøyaktig datert, for hør bare hva engelen sier i v.36: «Og se, Elisabet, din slektning ... er nå alt i den sjette måned.» Alle de som kjente Johannes og Jesus, kjente også aldersforskjellen.

Å du, for en underlig tildragelse - for tanken altfor stor - Gud som kjød helt på det tidligste fosterstadiet! Da kan du virkelig tale om «Gud med oss.»

    Navnet Jesus, som engelen nevner - og som altså var bestemt i Guds råd, i evigheten, før Hans unnfangelse - det betyr: «Herren er frelse.» Tenk - er frelse!
   - Og som vi pekte på, tok Han vår plass helt fra begynnelsen av. Foster, spedbarn, barn, ungdom, manndom - Han har vært det alt for oss. Dermed er i Ham frelse fra all vår synd, enten det nå er synder i handling (det vil si, i tanker, ord og gjerninger), eller det er selve arvesynden i dypet av vårt hjerte.
   Så får Han da også hos profeten Jeremia, navnet: «Herren vår rettferdighet.» (Jer 23:6).
   Den samme profet vitner da også: «Ingen ting er for vanskelig for deg.» (Jer 32:17). Tenk nå på dette! - Ingen ting! - Smak på det. Og det samme gjentar engelen i teksten vår: «For ingenting er umulig for Gud.» (v. 37). – Igjen: Ingen ting!

   I Matt 1:21, utdypes betydningen av Jesu navn. - Der heter det: «...og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
   «Hans navn skal kalles Jesus, det er et frelsernavn,» som vi synger i nyttårssangen. Her ser vi hva Herrens frelse ved Jesus, er for noen ting.
   Herren kan frelse deg fra å drukne, Han kan frelse deg ut av ulykke og sykdom, Han kan frelse et helt folk fra et fiendefolk osv. Det var da også en slik frelse jødene ventet på - at Han skulle frelse dem fra okkupasjonsmakten - romerne, og gi dem en fremskutt og opphøyet plass blant folkene, på grunn av hva de var i seg selv - nemlig jøder.
   Det kan ligge nært også for oss å tenke slik, at dette og hint får jeg fordi jeg jo er en kristen. Derfor ble de også så skuffet over Jesu ringe person, og da særlig de som satt høyt oppe i samfunnet - noe som jo også er forutsagt ved profeten Jesaja: «Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham!» Nei, deres lyst var nok en annen enn Hans, som hadde lyst til barmhjertighet (Matt 12:7), både for jøder og romere.

Nei, frelsen ved Jesus er en helt annen frelse, enn den typen vi her har pekt på. Han frelser oss fra vår synd, og dermed fra Guds vrede over synden. Det var det tapte samfunn med Gud Han kom for å gjenopprette, ved å fjerne årsaken til fiendskapet - synden.

   Det vi nå roper ut i Jesu navn, er : «Nå har det skjedd!» «Nå er du kjøpt fri, ved Hans blod!»
   Mennesket - også den som er av sannheten (ja, kanskje nettopp den) - har så vanskelig for å ta til seg dette, og virkelig tro det. Det er noe som skremmer mennesket i forhold til det hellige, og det har sin årsak nettopp i vår synd.
   Vi ser det også hos Maria her - hun ble forferdet – og vi ser det samme også andre steder i Skriften, hvor disse Guds hellige skapninger viste seg for mennesker. Det er noe skremmende for oss ved disse hellige vesener, som mennesket jo hadde en helt fryktløs omgang med i begynnelsen - i likhet med hva det hadde med Gud selv.
   Også Johannes, som ved evangeliet jo levde i et fortrolig og inderlig samfunn med Herren, falt som død på sitt ansikt, da Han åpenbarte seg i sin hellighet. (Åp 1:17). Jesus måtte røre ved ham, og si sitt: Frykt ikke! - Og så forkynne ham evangeliet: Se, det er meg, Johannes, jeg som var død (for deg/din skyld).
   Det samme gjør engelen overfor Maria: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.» (v.30).

Det er da heller ikke noe annet, som kan få deg til å bryte denne barrieren, dersom du har «smakt» en snev av Guds hellighet, og dermed din egen synd, enn budskapet: «Frykt ikke!» - Så kan du føye til ditt eget navn. - «For du har funnet nåde hos Gud.»
Du, for Jesu skyld - Han som har tilregnet deg alt sitt - tilregnes du ikke noe av ditt. Det ble tilregnet Ham i dommen, derfor finner du også nåde hos Gud. Dere har i Guds øyne, og omdømme, byttet plass.

Jesus, da Han ved Lasarus' død, forkynner seg selv for Marta, som oppstandelsen og livet, føyer Han til spørsmålet: Tror du dette? Jo, Marta var i den tilstand, at hun kunne saktens tro at Jesus en gang der fremme, når Han kom i sin herlighet, kunne oppreise døde. Men det Jesus ville åpenbare henne, var at Han var den Han var, der og da. - Jeg er oppstandelsen og livet, her og nå!

Det samme spørsmål kan stilles deg nå, i forhold til det vi her har vært inne på: Tror du dette? Tror du at Jesus, her og nå, i denne selvsamme stund, er din frelse fra all synd, sendt deg av Gud, den himmelske Far? Ja, da er du jo også salig i Ham, her og nå! Og Han er di frelse fra Gud enten du tror det eller ikke - måtte du bare få se det!

Engelen åpenbarte seg for Maria, og forkynte Guds tanker og vilje.
Å du, den dagen det begynner å dages for deg dette - at, tenk, det var all ting for deg! - da tar Han også ved det bolig, i ditt forkomne hjerte. - Da skjer den nye fødsels under, og du er himmelborger, Guds barn - midt i din nød.

Nå kom Han for å innta Davids trone, som jo er en åndelig og evig trone - en trone som Davids (sauehyrdens) kongedømme kun skulle være et bilde på, for oss.