|
Nå betyr jo ikke det vi leser her, at det sanne lys ikke hadde vært
til stede i verden før. Allerede på fallets dag skinte dette lyset
i verden – ved profetien om kvinnens ætt som skulle knuse slangens
hode. Herren var ikke sen når det gjaldt det.
Knuse slangens hode. Han som hadde forårsaket det hele,
og fremdeles bukter seg iblant oss, i denne ene hensikt, at du ikke
skal få øye på Jesus. Det vil si, et sant blikk på Ham.
Har du ikke merket hans nærvær? Især når evangeliet lyder
for dine ører. Da sier han: Akk ja, det er fint dette – men du
er ikke så, at nåden i Kristus deg tilhøre må. Da – nettopp da – lyder
det samme igjen som på fallets dag, men nå er det ikke Eva, men deg
han taler til: Har Gud virkelig sagt?
Si meg – har du ikke hørt ham? Da skal du få høre ham
nå, gjennom noen som ville være mer frelste enn hva man kunne bli
ved Jesu blod alene. Vi kan lese dette i Apg 15:5, hva som kom frem
under et ordskifte i Jerusalem: «Men det reiste seg noen av fariseernes
parti som hadde tatt ved troen, og de sa: De må bli omskåret, og en
må pålegge dem å holde Mose lov.» Slangens røst! De hadde tatt ved
troen, leser vi, men fremdeles slangens røst.
Du vet hva Jesus sier i Joh 10:4-5: «Når Han har fått
alle sine får ut, går Han foran dem, og fårene følger Ham, fordi de
kjenner Hans røst. Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte
fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst.»
De følger Ham, fordi de kjenner Hans røst!
Hva er dette for noe? Hva er det de kjenner igjen? Det skjønner vi
av blant annet dette vi nettopp leste her: «Når Han har fått alle
sine får ut, går Han foran dem.»
Hvordan fikk Han dem ut? Hvordan fikk Han deg ut? Det
er jo denne røsten – dette budskap Han førte dem ut ved, de kjenner
igjen. Som de kjenner Ham, den sanne hyrden, igjen på. Og det er dette
Guds ord på forskjellig vis advarer oss mot å komme bort fra. Og det
er her djevelens angrep kommer – de sikter på å få deg til å trede
ut av den veien som han i følge Jes 35:9, ikke kan komme opp på. Men
om du treder ut av den, da har han deg, vet du. Og da kan han
føre deg dit han vil under et lys som er falskt. Jeg må tenke på jødefolket,
hvor ivrige de var i sin gudstjeneste! Hvem av dem kunne ut fra sitt
eget tykke, tenke seg at Gud ikke skulle ha behag i dette? Nøye på
å overholde lovbud og gjøre alt rett, gjerne i en religiøs ekstase
så de danser av glede, men alt av verden – ikke noe av det er født
av Gud. Han har ikke behag i det! Han sier tvert imot til sine troende
– så de ikke skal rives med av den slags åndelighet: «La det som dere
har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen,
blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. Og dette
er løftet Han gav oss: det evige liv.» (1 Joh 2:24-25).
Det er dette løftet om evig liv er knyttet til – Kristus
korsfestet! Du er vel ikke kommet inn i Guds rike ved noe annet? Du
går vel ikke videre ved noe annet? En annen kraft.
En
kristen vil også gjerne leve rett for Gud. Det er noe underlig når
en kristen ikke bryr seg nevneverdig om det. Men han har ikke kilden
til liv i den slags. Den har han funnet ett eneste sted – i Jesus
alene! Nei, tvert imot, når dette begynner å trenge inn i samvittigheten,
for å styre der, så kjemper han imot det. For han vet at samvittigheten
kan kun renses ved Jesu blod! Renses din samvittighet ved noe annet
– ved at du har gått og bekjent dine synder for noen, for eksempel
– altså om du har gjort noe mot noen noen gang, og du går og bekjenner
dette for dem – om din samvittighet renses ved det, da er det en renselse
som er av loven.
Da må du høre hva apostelen sier om dette i Fil. 3,8-9:
«Ja, jeg akter i sannhet alt for tap» - det innebærer jo ikke minst
hele hans rettferdighet etter loven - «fordi kunnskapen om Kristus
Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt
alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli
funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven,
men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på
grunn av troen.»
Hør det! Gjør rett og skjel for deg i verden, så
langt det står til deg, men det er jo ikke den rettferdighet du skal
ha for Gud.
«Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme
til verden,» leste vi i teksten vår her. (v.9). Så vil jeg spørre
deg: Er det dette sanne lys som har opplyst deg? Er det denne veien
du går på?
La oss sette det noe på spissen her – det kan jo være
nødvendig, nå og da. Som kristen gir jeg gjerne noe i kollekt, kanskje
til og med rikelig – iallfall om jeg vet at det fremmer Guds rikes
sak – men om jeg så ikke gav en krone i kollekt hele livet, hva så?
Hva kunne det forandre? Jeg har jo allerede nå en rettferdighet for
Gud, som er fullkommen! Ser du ikke det? Er du ikke opplyst ved dette
sanne lys?
E.K.
|
Jo da, sier enkelte da, men ... Og så er de straks tilbake i sin egen
tankegang. Sine egne vurderinger av hva som er rimelig og rett. Evangeliet
er så sjeldent iblant oss i dag at det er ingen som tar anstøt av
det. Du kan ikke ta anstøt av noe som ikke er der, vet du! Det man
tar anstøt av i dag er synet på homofili, synet på samboerskap, synet
på kvinnelige prester og lignende. Brudd mot Guds lov.
Vår frihet fra loven – også den har man, nettopp av samme
grunn, at vi synes det må være grenser, tuklet med opp igjennom
historien. Så har man for eksempel sagt, at, ja, vi er fri fra seremonialloven,
med ofringene og alt det der, men vi er forpliktet på tibudsloven!
Det er vi da slett ikke! Vi er ikke forpliktet overfor noen bokstav!
Men det vil da føre til at en kan slippe seg løs i all
slags synd! Hvordan er det mulig å tenke slik om du selv er en kristen.
Hvordan skulle en kristen, en som altså er blitt et tempel for Den
Hellige Ånd, kunne gjøre det? Vi formanes, for selv om vi har frihet
til alt, så er det ikke alt som gagner. Verden kan få et slikt innpass
igjen, at jeg litt etter litt dras med den osv.
Har du
innvendinger mot dette, min venn, da vil jeg spørre deg: Hva vil det
si å være virkelig fri? Det kan du sikkert fortelle meg da. Er det
å være forpliktet på loven?
Hvordan skal jeg tale til deg da, broder, om jeg ser
at du synder? Skal jeg si, som mange jo gjør: Du kan ikke være en
kristen du som gjør dette! Da må en jo spørre: Hvem kan da være en
kristen? Eller skal jeg si: Hvordan kan du gjøre dette du som er en
kristen?
Når noen forkynner det jeg har forkynt nå, så er det
de som sier, at vi er imot å forkynne loven, men det er vi da slett
ikke. Men du må forkynne loven som loven og evangeliet som evangeliet,
og ikke blande dem sammen, for de er to forskjellige og helt selvstendige
størrelser. Uten dette er det umulig å komme til den virkelige frihet,
for Kristus åpenbarer seg ikke der.
«Han var i verden, og verden er blitt til ved Ham, og
verden kjente Ham ikke. Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke
imot Ham.»
Dette er skremmende lesning, ikke sant? Om det ikke er
blitt det for deg, så kanskje du skulle lese igjennom det noen ganger.
Tenker på disiplenes spørsmål der ved bordet ved det siste måltid:
«Herre, det skulle vel ikke være meg?»
Hør nå! Du som sier at en skal elske Herren. Gjør du
det? Alltid! Du som sier at en skal være takknemlig. Er du
det? Alltid! Du som sier at en skal være tålmodig. Er du det?
Alltid! Du som er så ivrig etter å dømme samboere fordi de
driver hor. Driver du aldri hor? Ikke engang i tankene? Har du aldri
sett etter det annet kjønn med begjær? Men da har jo du allerede drevet
hor, og det bringer deg jo til dom! Hvordan vil du unngå det?
Og slik kunne vi fortsette!
Ja, du trenger å høre dette – det trenger vi alle, men
tror du dette vil gjøre deg virkelig fri? Er det i dette du kjenner
Jesus, din frelser igjen?
En kristen er en som i Guds ords lys har gjort opp med
seg selv, at det ingen frelse er å finne i noe av dette – og det har
han gjort nettopp av den grunn at han har hatt et sant møte
med loven, i motsetning til disse som ennå svermer omkring den – og
derfor har han i stedet dette navn over alle navn som sitt eneste
håp om redning. «Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til
å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.» (v.12). «- dem som
tok imot Ham - de som tror på Hans navn.» Det er det samme.
De gjør ikke noe annet enn å tro på Hans navn!
At vi tror, blir svært ofte oppfattet som noe som er av oss, altså
en gjerning – men det er det jo slett ikke. Troen settes tvert
imot opp som en motsetning til gjerning, for troen er en Guds gave
ved nådens forkynnelse, mens gjerninger er vårt bidrag, hvilket altså
ikke behager Gud, for Han finner dem ikke fullkomne.
Ja, vi har hatt et møte med lov og evangelium i kveld.
Der står de for deg, ikke sant? Når du fester blikket ditt på dem,
hvor finner du en åpnet dør?
Noen forhåpentligvis oppklarende ord fra Skriften til
sist, først fra Sal 118:19-20: «Lukk opp rettferdighets porter for
meg! Jeg vil gå inn gjennom dem, jeg vil prise Herren. Dette er Herrens
port, de rettferdige skal gå inn gjennom den.»
«Dette er Herrens port!» Nå ser han den – og den er så
salig åpenbart for oss i Rom 5:19: «For likesom de mange kom til å
stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange
stå som rettferdige ved den enes lydighet.»
Hør det! Ta det med deg hjem, og gjerne sovne til det
i kveld: «- ved den enes lydighet.»
|
Lysmesse
