Tilbake            
                                              Høsttakkefest

 

 

 

 

 

 

Den rike bonden el. Det rette sinnelag

Luk. 12, 13 - 21

   13. En i mengden sa da til Ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! 14. Men Han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? 15. Han sa til dem: Se til å ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod. 16. Han fortalte dem så en lignelse og sa: En rik mann fikk stor avling av jorden sin. 17. Da tenkte han ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? Jeg har jo ikke rom nok til å samle min avling i. 18. Og han sa: Dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive ned låvebygningene mine og bygge større. Der vil jeg samle hele min avling og mitt gods. 19. Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro - et, drikk, vær glad! 20. Men Gud sa til ham: Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet? 21. Slik er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.
 

   «For ingen har sitt liv av sin eiendom, selv om han har overflod.» (v.15b).
   Her rammer Jesus det ugudelige sinn direkte - og i hele denne beretningen er det dette sinn som blir malt ut. Det sinn som har sagt Gud farvel, er fremmedgjort i forhold til Ham, og derfor søker en annen plattform for sitt liv. Og hva ligger da nærmest for oss mennesker enn å søke å trygge oss ved materielle ting - gods og gull!
   Det er dette vi ser i verden omkring oss - i vårt samfunn i særdeleshet - toppen av lykke er å bli rik! - Og som vi også kjenner i oss selv som en stadig forlokkelse: Kunne jeg bare eie nok! Det oppleves nemlig som en trygghet.
   Men som Jesus sier oss her, det er en aldeles falsk trygghet - en falsk grunnvoll - en falsk garanti. Det er som å gi seg ut på en stillas med råtne planker. De kan se sterke og solide ut i dine øyne, og du spaserer trygg omkring, men en kjentmann kunne fortalt deg hvordan det egentlig står til.
   Nå er det nettopp en «kjentmann» som taler til deg om rikdommens bedrag. Og egentlig burde vi kunne trekke denne konklusjon selv, men så forblindet er vi bare. Rikdommen - dersom du har den - eller begjæret etter rikdom, gjør stokk blind, man vil ikke høre. Rikdommen blender en.

   Jakob peker også på dette sinn, som han også registrerte midt i menigheten: «Nå vel, dere som sier: i dag eller i morgen drar vi til den eller den byen. Vi skal bli der et år og drive handel og tjene penger! Dere som ikke kjenner morgendagen! For hva er vel deres liv? Dere er jo bare en røk som viser seg en liten stund og så er borte! I stedet skulle dere si: Om Herren vil, så får vi leve og kan gjøre dette eller hint.» (Jak. 4,13-15).

   Det var ikke hva de drev med i seg selv Jakob slår ned på, eller at de hadde planer, men hva de hadde som grunnvoll for livet sitt - hva de stolte på og regnet med - nemlig, sitt eget liv. Men, dere er jo bare en røk osv., som han sier. «Om Herren vil -» det er det som gjør hele forskjellen, og som åpenbarer hvilket sinn som råder. Denne dype erkjennelse av ens egen forgjengelighet, og det nye liv - det evige - i Herren.

   V.13 - 14. Han kunne sagt: Hva er problemet deres? Gud har jo gitt dere loven. Ut fra den - som hviler på kjærlighetsbudet - skal dere avgjøre slike tvister selv.
   Hadde det vært Jesu Kristi sinnelag som rådet i dem, ville ikke dette vært noe problem.
   Jesus var ikke kommet for å forkynne loven - den hadde de allerede hatt fra Moses' dager av - men for å forkynne Guds nåde og frelse. Og den som får del i dette, han får også et helt nytt sinn i forhold til sin bror.

   At det ikke var Jesu oppgave å forkynne loven, forhindrer Ham ikke fra å gjøre det. Gang på gang forkynner Han dem loven - som de satte sin lit til, og mente å leve i samsvar med. Så også her, for eksempel idet Han sier: «Se til å ta dere i vare for all havesyke!» (v.15).
   Du min leser, kjenner du lovens brodd i dette Jesu utsagn? Stans da en stund for det, og prøv deg selv uten unnskyldning. Kjenner du til havesyke? Jeg har selv truffet på mennesker som hevdet bestemt at de slett ikke var særlig opptatt med penger, men ved nærmere undersøkelse viste det seg at de jevnlig sendte inn kuponger på en hel rekke pengespill. Men jeg tror nok de mente det, da de sa at de ikke var opptatt med penger. - De trodde virkelig det selv - men gjerningene viste altså noe annet. Dette er selvbedrag! «Man ljuger så man tror det selv,» er det et munnhell som sier.

   Hos deg ligger det kanskje nærmere til overflaten? Du merker det vel i forhold til dette Jesu utsagn for eksempel?

   Jesus gikk lenger her - Han fortsatte med en beretning til belysning. Og hva er det som belyses? - Jo, det ugudelige sinns totale mørke i forhold til sannheten - og nettopp sannheten.

   «Så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro - et, drikk, vær glad!» (v.19). Betrakt dette utsagnet: «Så vil jeg si.» En klar og bestemt plan, men altså helt blind for, og uten tanke på hva Gud - Han som har menneskets liv i sin hånd - sier.
   Og hva sier Han? «Du dåre!» (v.20).
   Er det ikke underlig å se, at det verden kaller dårskap - nemlig å tro på den Herre Jesu Kristi frelse, og ved det være rik i Gud - det kaller Gud visdom og herlighet - mens det verden kaller visdom og herlighet - det kaller Gud dårskap. Verden ser på det som klokskap å ikke tro på, og regne med Gud i det store regnskapet. Men hør hva Jesus sier her - dette har lydt, og skal fortsatt komme til å lyde for mang en sjel -: «I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?»
   Han mister alt - det han har samlet i denne verden må han forlate ved døden, og i den kommende verden har han ikke samlet seg noe. Kan hende ser du med nye øyne på rikmenn etter dette? Det burde iallfall en kristen. De er nemlig dårer i Guds øyne!

   Hør hva løfter en kristen har derimot. - Jesus er ikke kommet for å gjøre oss fattige - heller ikke på verdens gods, om det da ikke representerer en spesiell snare for oss: «...han (den som har gitt avkall på alt for evangeliets skyld) skal få hundrefold igjen: Her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer - sammen med forfølgelser - og i den kommende verden evig liv.» (Mrk. 10,30).
   Her er løfter, både for livet i denne verden, og den kommende. Men det er for den som nettopp ikke har søkt rikdom, men tvert imot gitt avkall på det alt, for evangeliets skyld.
   Det er en trang port! Jesus viser jo også hva det vil føre til i denne verden, hvor menneskene er blinde for Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn (2 Kor. 4,6), nemlig «sammen med forfølgelser.» Alt fra spott, hån, latterliggjørelse og tilsidesettelse til drap. Alt etter hva Gud - som en kristen har satt sin lit til - tillater. En kristen har likevel ikke sin rikdom og ære i det han er, og eier her i verden, men nettopp i Gud.

   Forfølgelse er en tung sak å bære for et menneske. Det er jo også så urettferdig - du forfølges ikke fordi du har gjort noe galt - fordi du har brutt noen lov, men fordi du ikke i alle ting vil gjøre som andre, og roser deg av et håp som de forakter. Men Jesus sier at nettopp dette vil bli konsekvensen.

   Om det er verd det, det får du vurdere ut fra hvor disse to helt forskjellige veier ender til sist. Les Mrk. 10,30 og v.20 her i teksten om igjen.


   Før ditt verk til ende,
Regn og sol du sende,
Bruk hva vis du vil,
Bare du meg fører,
Så til sist meg hører
Himmelriket til!

E.K.