|
Frykt for Gud! Det er tydeligvis snart for oss å glemme
dette at det er to utganger av vårt liv her på jord, som
mennesker. Den ene er den største herlighet - du går
herfra til en største herlighet - og den andre er den største
elendighet og gru. Og så er det ingen vei - noen tredje vei
- mellom disse.
«Helvete er avskaffet,» sies det fra enkelte hold i dag.
Og da menes det rett og slett, at vi har bestemt oss for å
ikke tro på det. Slike antikverte forestillinger kan vi ikke være
bekjente av i vår opplyste tid, sies det gjerne da.
Men hva hjelp er det i det, når Guds ord nå engang fremdeles
«tror» på det? Det er det samme som om vi ville si: «Døden (som er
syndens lønn i følge Rom 6:23) er avskaffet.» Folk ville jo
likevel dø som før, om vi aldri så mye bestemte oss for for å
avskaffe den!
Dette er nemlig ikke lagt i vår hånd å bestemme over,
og her viser Jesus oss i hvem sin hånd det ligger. (v.28b). Hans vilje
og bestemmelse kan ikke vi avskaffe.
Vi nevnte antikverte
forestillinger, og så langt er det rett, at det som har med helvete
å gjøre, er overlatt til forestillinger. Det sies lite om hva
det konkret består i, men at det er et alvor over det langt utover
hva vi kan forestille oss her, det levner Guds ord ingen tvil om.
Det er som om Ordet roper til oss: «Dette må du for enhver pris unngå!»
Så også i teksten her. Den viser oss at de middelalderske
forestillinger om djevler som piner mennesker i flammer og lignende,
virkelig er antikverte forestillinger, men dermed er ikke alt sagt
- og dermed er ikke fortapelsen avskaffet, men bare enkelte menneskelige
forestillinger.
Teksten her viser oss at helvete har å gjøre
med dette å møte Gud, i en bestemt tilstand - nemlig uforsonet med,
og dermed uforsonlig overfor Ham. Og at det består i - ikke som enkelte
hevder i dag, en utslettelse av legeme og sjel - men en ødeleggelse!
(v.28). Hva nå det måtte bety.
Men uansett om vi ikke har det klart for oss, bør vi
høre nøye på Jesu ord her, om å frykte for Ham som har denne
makt. Det vil si, også frykte for den tilstand som setter oss i en
slik stilling overfor Gud.
Det er jo også så meningsløst, da det finnes en talsmann
hos Faderen, Jesus Kristus den rettferdige, som har gjort soning for
all verdens synd (1 Joh 2:1-2), slik at det virkelig er bibelsk belegg
for sangstrofen: «Ingen behøver fortapte å gå.»
Og den som har sørget for dette, er nettopp den Gud som
har denne makt til å kaste i helvete. Kom til Ham med din synd, tro
den forlatt for Jesu skyld, og du er fri. Tro den forlatt fordi Han
som ber deg komme til seg med din synd, har lovt deg dette: Den som
kommer får forlatelse.
Han er
den ufattelige kjærlighet (1 Joh 4:8 og 16) - ikke bare har,
men er - og i denne sin ufattelige kjærlighet lot Han
sin egen elskede Sønn gå i dommen i den skyldiges sted! «En rettferdig
for urettferdige,» som Skriften uttrykker det. (1 Pet 3:18).
Hvorfor skulle noen gjøre det, uten av kjærlighet? Har
noen fått en rettferdig dom, så er det ingenting å si på at den må
sones! Men dette ville Herren skåne oss for - å møte Ham som dommer
- og for å kunne det uten å sette til sides verken sin rettferdighet
- som krever synden sonet - og sin kjærlighet - som vil forbarme
seg over synderen - gikk Han selv i synderes sted, som det står skrevet:
«Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv ...
Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at
vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2 Kor 5:19a og 21).
|
Rettferdige for
Gud i Ham, ved dette Guds verk, og ikke ved vårt eget strev.
- Så har Gud elsket deg!
Kan du fatte den kjærlighet til deg som Jesus beskriver
her? Eller kjenner du noen annen som elsker deg så høyt, at vedkommende
holder regnskap med hvert hårstrå som faller av ditt hode? Men det
gjør altså Gud! En slik kjærlighet er du gjenstand for! Her
er igjen dette ufattelige ved Gud - vi kan ikke begripe det, men må
bare tro det, fordi Jesus sier at det er slik. La oss gjenta det:
Gud holder regnskap med hvert hårstrå på ditt hode.
Og som Jesus også åpenbarer her i vers 29 - Gud elsker
hele sitt skaperverk, til og med den lille spurven, og derfor vil
Han heller ikke la det bli liggende med mennesket i fallet, men reise
det opp igjen sammen med mennesket. (Rom 8:19-22).
Når Jesus altså
taler om frykt, vender Han vår oppmerksomhet bort fra det vi vanligvis
frykter, blant annet andre menneskers forfølgelse og vold, krig, atomvåpen,
sykdom osv., og til Gud. Skal du nå frykte noe, og det bør
du, så frykt Gud!
Men så avsluttes teksten vår med et: Frykt ikke!
Men her - som alltid ellers - aldri med et frykt ikke, slik
ut i luften, men alltid knyttet til noe bestemt, en årsak.
Her i teksten viser Han tilbake til det Han har åpenbart oss om Guds
kjærlighet, og sier: «Frykt derfor ikke!» (v.31a).
Så, derfor igjen: «Hold deg til Hans kjærlighet!
- Det er eneste redning for deg!»
«Se derfor Guds godhet og strenghet - strenghet mot dem
som er falt (har støtt seg på Guds kjærlighet åpenbart oss i Jesus
Kristus), men over deg er Guds godhet, så sant du holder fast ved
Hans godhet.» (Rom 11:22).
Nei, helvete er
ikke avskaffet, men det finnes redning fra det, og denne redning er
Guds godhet slik den er åpenbart deg i Jesus Kristus, den rettferdige,
i ditt sted.
La begge deler få følge deg videre på ferden, så du innprentes,
at evangeliet ikke er noe du kan tåle å miste av syne. Det er det
avgjørende - for det er altså noe å frykte! Noe svært reelt. Like
visst som at Gud er til! (v.28b).
Dette kan mennesket klage over, og angripe så mye det
vil, og orker - det kan få det slettet ut av hver bok, det kan skremme
alles munn til å tie om det, men det forandrer ikke selve saken. -
Guds ord kan ikke gjøres ugyldig. (Joh 10:35).
Her er bare ett budskap: «Omvend deg og tro evangeliet!»
For her er et evangelium å ta sin tilflukt til, og finere er det knapt
fremstilt noe sted, hva som forårsaket denne gjerning, at Jesus gikk
til korsets død, enn det du leser i denne teksten her: «Men endog
hårene dere har på hodet, er talt alle sammen.» (v.30).
|
For
skaperverket
