Fastelavnssøndag

   Her taler Jesus om en kjærlighet som skal være i de troende, og at årsaken til at denne kjærlighet kommer i dem og blir værende i dem, har sin årsak i at Han kunngjør dem Faderens navn.
   Dette som Skriften kaller helliggjørelse, har altså sin grunn i kjennskapet til Gud. Det er ved å lære Gud å kjenne at det skjer en vedvarende sinnsforandring i det menneske som har tatt sin tilflukt til Jesus. Å se Ham gjør jo noe med oss, vet du.
   Så kan vi jo spørre: Hvor mye av denne kjærlighet synes å prege oss i grunn? Kan hende vi har feil fokus da? Slik som fariseerne og de skriftlærde som kun var opptatt av om alt var rett. Og ikke: Hvordan kan Gud ha med en synder som meg å gjøre? «Hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!» spør salmisten. (Sal 8:5).

   Det må ha undret disse disiplene storlig idet Jesus lærte dem Faderen å kjenne – kunngjorde Hans navn, det vil si, Hans vesen for dem, og dess mer dette ble klart for dem så at fariseere og skriftlærde – ja, de fremste på Israels lærestoler tok fullstendig feil. At de var fortapte mitt i sin ivrige gudsdyrkelse.
   Paulus, som den gang bar navnet Saulus fra Tarsus, var en av dem – en av de ivrigste av dem. Da han hadde fått Faderens navn kunngjort både for sitt hjerte og i sitt hjerte, bryter denne bønn ut for sitt folk, sine frender etter kjødet som han kaller dem: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.»
   Disse menneskene var i behov av å bli frelst! Ja men, det var vel noen slike slappe folk det da, som ikke tok sitt gudsforhold på alvor og lignende?
   Vel, det er ikke hva apostelen forkynner oss, men snarere tvert imot: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud.» Nidkjærhet! Ikke noe mindre. Men det var noe fundamentalt som manglet dem altså – det forstår vi jo av at de var i behov av frelse. Det var bare ikke ett og annet, men noe fundamentalt. Apostelen beskriver det kort slik: Nidkjærhet «- men uten den rette forstand.» «Rom 10:1-2).

   Det står noe om denne forstand – den rette forstand i Luk 24:45: «Da åpnet Han (Jesus) deres forstand, så de kunne forstå Skriftene.» Med andre ord – de fikk av Ham den rette forstand, den de andre altså manglet.
   Og hvorfor manglet de den, de som altså var nidkjære i sitt forhold til Gud? Vi får et ganske så klart svar av Jesus selv på dette i det Han sier til dem i Joh 5:39-40: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.»
   «-dere vil ikke komme til meg.» De ville ikke bøye seg i den erkjennelse at det kun var i Ham og i Hans dyder de hadde noen frelse. De ville da gjelde for noe de også – og all deres gudsdyrkelse iver og innsats måtte da bety noe i det minste. Men altså ingenting fikk de for dette, men måtte tvert imot ta imot frelsen fra Gud som de fortapte syndere de i virkeligheten var.
   «Dere vil ikke komme til meg for å få liv,» sier Han. «- for å få liv!» Merk deg hva Han sier her, du som gjerne vil kjenne Gud – for å få liv! Alt i Guds rike gis for intet. Det er dette Guds navn – Guds vesen – Jesus har kunngjort, eller åpenbart, sine disipler, så de kjenner Faderen ved Ham.

Når du hører om disse gudsdyrkere som tok så feil, tenker du kan hende – det er nok fare for at det er med meg på samme måte. Det er nok bare noe jeg driver med selv dette såkalte kristenlivet mitt. Ja, det er en alvorlig sak. Og det er jo nettopp hva kristendom og kristenliv er for mange – det er en sak. Ikke en person de er kommet til – ikke en person som er kommet til dem, men en sak. Så består da også livet deres i en masse kristelige saker. Saker som vel kan være gode nok, men en kommer ikke til himmelen, og en vinner heller ikke andre for himmelen, ved å gå inn for gode saker.

Men du som så gjerne vil kjenne Gud – som gjerne ville at alt var så annerledes enn hva det er, for når du skal se på ditt kristenliv og ditt gudsforhold, så er det likesom så flokete det hele. Deg skal nok Herren ta seg av på rette måte. Hjerteforholdet til Jesus kan være i orden selv om alt er aldri så flokete for forstanden.

E.K.

Det er som med Maria Magdalena som sto gråtende ved Jesu tomme grav og lurte på hvor de hadde lagt Ham. Bare si meg det, så vil jeg ta Ham. Det var Marias ønske der og da. Du ser hjerteforholdet. Hun sto og så direkte på den tomme grav, men uten å forstå hva det betydde for henne. Men så sier Jesus plutselig: Maria! Da så hun Ham! «Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå - jeg levende så Ham i haven, og aldri så skjønn jeg Ham så.»
Ja, det er for slike gråtende etterfølgere Han blir virkelig skjønn, vet du. Når det plutselig begynner å dages for dem at Han har vært deres hele veien. Han forlater ikke den som sukker etter Ham. Begynner du å ane Guds navn nå? Guds vesen? Gud er kjærlighet, skriver Johannes. (1 Joh 4:8; 16). Han er!

   Dette – denne kjennskap til Gud, dette samfunn med Ham – det er det sanne grunnlag for enhet i kristenheten. Ikke å slå sammen forskjellige menigheter med læresetninger som ofte spriker i motsatte retninger, slik at man må enes på minste felles multiplum. Altså må mye, eller iallfall enkelte ting du er blitt overbevist om ut fra Guds ord, ties om, for at du ikke skal støte de andre.
   Nei, denne enhet er noe som går på tvers av alt dette. Derfor kan du ha åndelig samfunn med mennesker som hører til i menigheter med mange læresetninger du opplever ikke stemmer med Guds ord. Du kan ha samfunn med dem, men du må aldri sette til sides noe du er blitt overbevist om ut fra Guds ord, for å oppnå noen slags enhet. Det har du rett og slett ikke fått tillatelse til.
   Men disse som ivrer for sine vrange læresetninger – de får du ikke noe samfunn med, for de har ikke sitt liv i Jesus, men nettopp i sine vrange læresetninger. Men det du kanskje ikke tenker over er, at du kan komme i, eller befinne deg i, samme situasjon, med dine rette læresetninger. For de er blitt saken for deg, og ikke det som ble veien til erkjennelse av hvem Jesus er.
   Enheten er altså grunnet i Jesu kunngjørelse av Guds navn.

   Det var en som vitnet på et møte jeg var nylig: «Maria tok da et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun tørket Hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft.» (Joh 12:3).
   «Og huset ble fylt av salvens duft.» Dersom det virkelig var evangeliets duft som fylte forsamlingen – ja, da var vi alle like små innfor Herren, og denne enhet ville ikke bare være der, men også være synlig for alle.
   Tror ikke du også det? Å jo.

   Hvor dypt stikker egentlig denne enhet mellom de troende? Så dypt som ingen vet. Langt utover hva vi kan begripe. Bare hør: «- for at de skal være ett, likesom vi er ett:» Likesom Faderen og Sønnen er ett. Ikke noe mindre altså.
   Dette søker djevelen å forstyrre på alle måter selvfølgelig, for at verden ikke skal se og tro. Derfor sørger han for all slags stridigheter og splittelser i kristenheten. Men det må så være, ser det ut for. Det er iallfall ikke din oppgave å tone ned deler av Guds ord for å tilfredsstille menneskers krav – men en pekepinn for meg og deg i denne sammenheng, er nok det som står: Se du til! Se du til! Og som vi kan lese i Rom 12:18: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!» «-så langt det står til dere!» Et Guds barn er en som forfølges for sin tros skyld, ikke en som forfølger andre. Isak forfulgte aldri Ismael – det var Ismael som forfulgte Isak av misunnelse på grunn av barnekåret.
   Myndighetene ville ved et tilfelle la Paulus piske. Så får de vite at han er romersk borger, og da blir de redde og vil prøve å blidgjøre ham, så han ikke skal gå videre med saken. Og så kan vi lese dette: «Den øverste høvedsmannen gikk da selv til Paulus og spurte: Si meg, er du romersk borger? Han svarte: Ja. Den øverste høvedsmannen sa: Jeg har kjøpt denne borgerretten for en stor sum penger! Paulus svarte: Men jeg er endog født til den!» (Apg 22:27-28).
   Født til den! Uten egen fortjeneste. Men trellen tåler ikke vitnesbyrdet fra løftets barn. For da ser de at de er utenfor med alt sitt.

Du som hele veien må ta din tilflukt til Jesus i erkjennelse av at alt ditt faller igjennom – hør dette Jesu ord til slutt: «Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal fortsatt kunngjøre det!» Ja, helt til du står hjemme i himmel og salighet! Takk Gud for det!