Domssøndag

Dommen el. Hvem går inn?

Matt 25:31 - 46

31. Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med Ham, da skal Han sitte på sin herlighets trone. 32. Og alle folkeslag skal samles fremfor Ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. 33. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. 34. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. 36. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. 37. Da skal de rettferdige svare Ham og si: Herre, når så vi deg sulten, og gav deg mat, eller tørst og gav deg å drikke? 38. Når så vi deg fremmed, og tok imot deg, eller naken og gav deg klær? 39. Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? 40. Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. 41. Så skal Han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler. 42. For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere gav meg ikke å drikke. 43. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. 44. Da skal de svare Ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? 45. Da skal Han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. 46. Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.

Vi er kommet til den siste søndagen i kirkeåret, også kalt Domssøndagen. En minnelse om at regnskapet kommer til slutt.

   Jesus har i det 23 kapittelet hos Matteus felt dommen over Israel og dets ledere, som ikke kjente sin besøkelsestid, men forherdet seg i vantro.
   Så taler Han videre om de siste ting, og beskriver hva som skal kjennetegne den tid, inntil Han i vår tekst beskriver den endelige regnskapsdag, da vi alle skal stå innfor tronen på høyre eller venstre side, og gå inn enten til evig liv eller evig pine.(v.46).
   Det beskrives aldri noen tredje utgang av dette liv i Skriften.

   Slik skal også denne siste søndag i kirkeåret tale til oss. Nå har du også hele dette året fått stå og blitt «spadd om og gjødslet» med Guds ord. Nå skal regnskapet gjøres opp, og resultatet prøves.

   Menneskesønnen skal komme i sin herlighet, og sitte på sin herlighets trone, og ha det siste ordet i ethvert menneskes liv.
   Det kan mang en gang se ut for at det er helt andre krefter som sitter på tronen - og som apostelen sier i Hebr 2:8: «Ennå ser vi ikke at alt er Ham underlagt.» Nei, vi ser det ikke - og i den siste tid skal djevelen og hans makter rase som aldri før, og da ser det absolutt ikke ut for at Jesus er Herre - men Jesus har altså sagt oss det her i teksten: «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med Ham, da skal Han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor Ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene.» (v.31-32).
   Den dag skal det ikke lenger herske noen tvil i noen sjel om hvem som er Herre! «Hvert kne skal bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» (Fil 2:10-11).
   Her står de maktesløse i seg selv, både de som skal arve riket og de som skal tape alt. Den dagen er det Han alene som plasserer den enkelte, der hvor han rettelig hører hjemme. (v.33).
   Denne bestemte dagen rykker vi nærmere for hver dag som går. Tenk om verden hadde trodd det! Da skulle den fått annet å bestille. Men trygg og likegyldig i sin åndelige død, går den frem og våkner ikke opp før Han plutselig står der: Hit og ikke lenger!

   «Deres (Guds) store vredes dag er kommet!» kan vi lese i Åp 6:17.
   Det er forutsagt og forutbestemt en slik dag. Den er altså kjent og forkynt oss! Talen om, og tanken på de aller siste tider legger et svært alvor innover oss - og det med rette. Og da lyder gjerne ropet herfra og derfra: «Gjør deg rede!» Men saken er den at vi kan ikke gjøre oss rede! Vi er ute av stand til det. Likevel lyder det til oss, og blir da stående som en kraftig påminnelse om, at den som ikke er rede den dagen er tapt for evig. Vi trenger da - kan hende mer enn noen gang - å høre om Ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod. (Åp 5:9).
   Du kan ikke bli mer rede for himmelen, enn hva du er blitt ved din tilflukt til Jesus!
   «Da rett dere opp og løft hodet,» sier Han, «for deres forløsning stunder til.» (Luk 21:28).
   Deres forløsning! Her åpenbarer Jesus det herlige budskap som også kommer frem i teksten vår, og blir talt til de frelste (forløste) på den siste dag. Det eneste evangelium, som vi kan lese det av Gal 1:7.
   Det er altså noe de hele tiden har eid, nå stunder det til den time da det skal slå ut i full blomst og de skal høste frukten av det fullt ut! Løftet skal oppfylles på dem!
   Jesus sier ikke noe dersom, hvis, såfremt, i fall, i denne sammenheng. Noe som ville gitt grunn til å senke hodet, i tvil og anfektelse: «Mon tro om ...?» Men Han sier: «Løft hodet!» Se opp til Ham! Han er trofast Han som gav oss løftet, Han skal gjøre det. (Hebr 10:23).

   Det blir ofte talt om, og fokusert på de gjerninger som nevnes her, når denne teksten blir utlagt. Men er det noe denne teksten taler klart om, så er det jo at ikke en sjel blir frelst på grunn av noen gjerninger fra menneskers side - verken disse gjerninger du leser om her, eller noen andre.
   Hør bare Jesu tale: «Kom hit dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (v.34). Fra verdens grunnvoll ble lagt! Hvor var vi med våre gjerninger – gode eller onde – den gang?
   Så ser det ut som om Jesus taler om at de blir frelst nettopp på grunn av sine gjerninger: «Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg.» (v.34-36).

Men igjen: Hvor var de med sine gjerninger den gang riket ble beredt for dem? (v.34b).

   Disse som ikke kan slippe dette med gjerninger - selvsagt fordi de selv ikke har opplevd døden under loven og frigjørelsen i evangeliet, og/eller ut fra en vrang forståelse av dette med vekkelsesforkynnelse - sier: «Nei, man blir ikke frelst på grunn av disse gjerninger» - man prøver å gi sin loviskhet et evangelisk anstrøk - «men disse gjerninger viser om du har livet.» Underforstått - se til å granske deg nå, om du også har disse gjerninger Jesus taler om her!
   De har helt rett i det første - disse gjerninger viser om du har livet - men det er en ting de fullstendig overser da, nemlig at de frelste selv, nettopp ikke kjente til disse sine gjerninger. (v.37-39).
   Det er et vesentlig poeng. Hvorfor skulle det ellers stå her?
   Vi er da inne i dette Jesus åpenbarer når Han taler om «- å bli i meg!» - «- bli i min kjærlighet!» - «- så bærer du frukt» - «- fra hans indre, som tror på Ham, skal det renne strømmer av levende vann» og lignende.
   Det er blant annet hva Jesus taler om her i teksten. Ånden gjorde sin gjerning i og ved disse. Det er ikke Jesu mening at Hans troende skal bi opptatt med å måle seg etter sine egne gjerninger, men tvert imot at de skal finne hvile i vissheten om at livet i Ham, skal, og må komme til å bære frukt.

   Det er en ting som er viktig å være klar over her - Johannes sier i sitt brev: «Hver den som elsker Faderen, elsker også den som er født av Ham.» (1 Joh 5:1).
   De frelstes gjerninger - som omtales her - viste seg å være rettet mot noen bestemte, nemlig Hans minste brødre. (v.40). Jeg tror ganske bestemt det da er tale om dem som på en særlig måte har måttet lide for evangeliets skyld. Og som ikke har hatt annet å forsvare seg med enn Ordet - budskapet - de fikk åpenbart.
   Paulus sier noe i 1 Kor 4:9-13 som vi skal ta med her: «For meg ser det ut som om Gud har stilt oss apostler aller nederst. Vi er som dødsdømte. Et skuespill er vi blitt for verden, både for engler og for mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, men dere er kloke i Kristus. Vi er svake, men dere er sterke. Dere er æret, men vi er foraktet. Helt til denne stund er vi både sultne og tørste og nakne og mishandlet og hjemløse. Vi sliter og arbeider med våre egne hender. Vi blir utskjelt, og vi velsigner. Vi blir forfulgt, og vi tåler det. Vi blir hånet, og vi formaner. Vi er blitt som utskudd i verden, som avskum for alle, helt til denne stund.»
   Hvem husker ikke å ha lest om kristne i de tidligere østblokklandene - gjerne høyt utdannede mennesker, som for evangeliets skyld måtte livnære seg som gatefeiere for eksempel, om de da i det hele tatt fikk noe å livnære seg ved? Minner de ikke om Jesu minste brødre?

   Her åpenbares den ånd som er i den troende - Han gir et glass vann fordi vedkommende er en Jesu disippel. (Matt 10:42).
   Han gir selvsagt også gjerne enhver annen som tørster, om mulig. I det er han lik ethvert annet humant innstilt menneske her på jord, men i det første er han unik. Det er et adelstegn!
   Det er dette Jesus taler om. De som gikk tapt manglet dette! (v.45).
   Et humant innstilt menneske kan gjøre mange gode gjerninger, men aldri gi en stakkar noe fordi han eller hun er en Jesu disippel. Han har rett og slett ikke kjærligheten til Herren i seg. For han har ikke opplevd dette å bli elsket av Ham først, som vi kan lese i 1 Joh 4:19: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Golgata når ikke frem med sin klare tale om Guds kjærlighet.
   Dette er meget alvorlig! Og det er ikke noe et menneske kan ta seg til. Det vil bare føre inn i en enda større ulykke - du vil bli gjennomsyret av den fariseernes surdeig som Jesus advarer bestemt imot – nemlig hykleriet, skuespillet, etterligningen av det ekte (Luk 12:1), men som kun har rot i ditt gamle menneske – springer ut derfra, og fører tilbake dit. Kommer aldri videre ut, og når fremfor alt aldri himmel og salighet.

Du må veien om Jesus, bli født på ny, og bli én ånd med Ham ved evangeliets ord: «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord som lever og blir ... Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet. (1 Pet 1:23 og 25).

«Det er frelse kun i Jesu blod alene, Veien hjem til Gud går jo om Golgata.»
La oss da avslutte kirkeårets mange taler med denne enkle, men sanne og klare strofen fra en kjent musikklagssang.