8 søndag i treenighetstiden

   Et udelt hjerte, spørres det etter her.
   Du er en kristen, og du sier: «Jeg lever som jeg vil!» «Jeg prioriterer som jeg vil!» «Det er min sak hvordan jeg disponerer både midler og tid!» Og så videre i samme tråd. Å røre ved dette er lovisk tale. Så langt det menneske som har valgt å være kristen på sin måte.
   Men sier ikke Guds ord: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne?» (Rom 12:2). Jeg spør en gang til: Sier ikke Guds ord dette? Det må da bety noe for deg som kaller deg ved Hans navn. Det som Han har behag i, det må da bety noe for deg? Eller er det noe du glatt kan sette til sides, som betydningsløst?
   Skal du være en kristen, så må du gjøre disse ting! Er det rett sagt? Nei, men det sies ofte, dessverre. La oss si det på en annen måte: Det er underlig at du som er en kristen, ikke bryr deg om disse ting.
   Du hørte hva jeg sa: Du som er en kristen! Vi innretter oss etter Guds ord, med mer eller mindre suksess - om en kan si det slik – fordi vi er kristne, og ikke for å bli det. Ikke engang for å bli bedre kristne. Jo, kan hende utad, overfor andre mennesker, men for Gud kan du ikke bli bedre enn hva du er ved troen på Jesus. Da er du nemlig helt og fullt skjult i Ham. Hva skal du da kunne anklages for? Om ikke dette er på plass i ditt liv – jeg vet meg Jesus alene til rettferdiggjørelse, helliggjørelse og forløsning (1 Kor 1:30) - så blir alt galt. Da bygges nemlig huset på sandgrunn! Det som er å hente ut av deg. Da opprettes et såkalt kristenliv utenfor Jesus! Og det bærer ikke til himmel og salighet. Nei, «Ene i din rettferdighet – Jesus – skjules all min skam.»

   Hvorfor bryr du deg eventuelt ikke om disse Guds ord, når de formaner deg til et rett liv i denne verden? Jeg tror faktisk at det finnes et svært enkelt svar på det – det er så behagelig å la være. En søker ikke da sin åndelige hvile, ro og fred i Jesus Kristus, fordi en ikke finner den i noe annet, men i å overse en vesentlig del av Guds ord. Ser du forskjellen? Noen urolige sjeler søker trøst for denne uro i gjøre etter bud og formaninger, andre søker den samme trøst i å la det være. Men er det den hvile Guds ord forkynner? Hør hva Ordet sier: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.» (Jes 35:4).
   «Han kommer selv og frelser dere!» Som det også heter i Sal 3:9 og Jona 2:10: «Frelsen hører Herren til!»
   Å, hvorfor er det så vanskelig for oss å holde fast ved det? Om ikke Herren opplyser oss igjen og igjen ved sitt Ord og ved sin Ånd, så glir vi bort fra det og over i en trygghet i noe Herren aldri har gitt oss noe håp ved, nemlig vårt eget kristenliv, og vår egen tro.

   Men når vi ikke lenger bryr oss om hva Guds ord taler om, når det gjelder vårt liv her, så ender vi opp med et rent intellektuelt forhold til evangeliet. For det skjer noe bestemt, når vi går inn for å innrette vårt liv etter Herrens vilje her i verden – vi avsløres ved det, som nådetrengende syndere! Da begynner du å ete Hans legeme og drikke Hans blod, som Skriften taler om. Da vet du hva det vil si å være en kristen. Da er det ikke å holde seg til visse bud og regler – og heller ikke å holde seg borte fra visse bud og regler, for begge disse ting foregår i lovens rike, selv om det ene ser mer evangelisk ut enn det andre – nei, det er å få se den åpnede dør i Jesu eget hjerte!
   Det var nemlig det Jesus fullførte på jord – Han åpnet en dør i Guds eget hjerte, hvor vi syndere kan gå inn og finne frelse. Det er også den dør Herren kan komme ut til oss syndere gjennom – denne dør er åpenbart i verden som et kors. Det er ved korset dette samfunn mellom Gud og mennesket er opprettet, og bare der. Men der kan også synderen, ikke bare komme til Gud, men endatil fryde seg i Gud! Ikke fordi jeg har oppfylt noe bud, eller har lykkes i å etterleve Guds ords formaninger, men fordi alt er oppfylt for meg i Jesus. Jeg kan aldri fryde meg i Gud ved noe annet, for det er så stykkevis og delt, at jeg ikke engang finner det verd å tale om – nei, jeg blir rett og slett skamfull ved å tenke på det. Men igjen – skal jeg derfor unnlate å gjøre det?

   Hør du!: Hvorfor skal du gjøre det? Mange sier da: For andre menneskers skyld! Det vil altså si, at du skal være et eksempel for andre. Det kan jo ikke bli annet enn hykleri, skuespill. Nei, du skal gjøre det fordi det behager Gud – og ikke mer. Så er du fri! Ser du det? For Han som dette behager, Han skal ikke ta deg inn til seg, Han ser ikke vennlig til deg, fordi du lykkes i livet her, men kun av nåde blott!

E.K.

Hva leste vi ikke i dette verset fra Rom 12, om å ikke skikke seg lik med denne verden: «- bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje.»
Altså dette med å dømme og skjelne, det er virkelig en svakhet i Guds forsamling i vår tid. Det skulle vel ikke være fordi vi skikker oss lik med denne verden?

    «Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.» (v.24).
   Kjære venn! - vær oppriktig innfor dette verset nå – det er Jesu egne ord -: Hvordan kommer du ut? Får du bruk for en frelser og forsoner? Må du fly til Jesus med denne din synd, til Jesus? Ikke bare med et slikt selvvalgt evangelium, som du kan male over denne synden med, så du kan fortsette i samme spor, men i oppriktig sannhet innfor Herren: Herre Jesus, jeg kommer til deg med denne min synd! Dette ditt ord avslører meg som synder! Jeg må da takke deg dag for dag, for dine velsignede ord her på jord, at du er kommet for å kalle syndere til omvendelse! Syndere, sier du!

   Sett nå at du begynte å ville frigjøre deg fra denne mammontilbedelsen. Det skulle blitt kamp det – og du ville erfart sannheten i disse Jesu ord: «For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre.»
   Men så mange har aldri erfart sannheten, fordi en hopper glatt over slikt, og inn i et eget evangelium.
   For meg er evangeliet et «must» som en gjerne sier i moderne språkbruk – det er noe tvingende nødvendig, det er mitt liv, mitt eneste håp, min eneste mulighet for samfunn og vennskap med Gud» - det er en levende kristens vitnesbyrd. For han har erfart sannheten og kraften i Herrens ord. Det er ikke lenger bare noen ord i en lærebok, men Guds åpenbarte sannhet. Som denne horkvinnen ved Sykars brønn vitner for sine sambygdinger, etter sin samtale med Jesus: «Kom og se en mann som har sagt meg alt det jeg har gjort!» (Joh 4:29).
   Hun sier noe som kan forekomme underlig her. Når vi leser beretningen, så ser vi bare at Jesus peker på dette, at hun levde i et urett forhold med den sjette mannen på rad – men her sier hun at Han har sagt henne alt hun har gjort! Alt!
   Nettopp det viser at hun er kommet inn i lyset. Øyet har begynt å bli friskt. Som Jesus sier i vers 22 i teksten vår: «Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst!» - da vil hele ditt legeme være opplyst! Alt er med ett i lyset! Du har fått et øye som ser! Det vil si, at du har fått åndelig lys!
   Men så har du også motsetningen, som vi hører det av Jesu munn i vers 23: «Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!»

   Hør! Det har jeg virkelig trang til å rope ut: Det hjelper ikke hvor store ord du bruker om hvor fantastisk og herlig Jesus er, om du ikke vil høre Hans ord til deg. Da er du kommet inn på et farlig villspor, om hvilket Jesus sier: «Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.» (Matt 21:31).
   Kan hende du og jeg skulle være oftere innfor Guds åsyn med denne Davids bønn i Sal 139:23-24 Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»
   Det finnes altså en fortapelsens vei, og det finnes en evighetens vei – denne hellige konge og profet, mannen etter Guds hjerte, fant det nødvendig å be denne bønn, sammen med den vi kan lese i Sal 51:13: «Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!» - hva da med deg og meg!

   Om du sitter her nå med en trang til å prise Jesus for Hans frelse, eller du sitter her med en hunger etter å få ete evangeliet, til fred for et urolig hjerte – ja, så har vi ikke vært sammen forgjeves.