Tilbake            
                                               7 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Sauen og sølvmynten el. Han leter enn i dag!

Luk 15:1 - 10

1 Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham. 2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem! 3 Da fortalte Han denne lignelsen til dem: 4 Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldrer og gleder seg. 6 Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet. 7 Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse. 8 Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! 10 På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg. 

   Ja, Han leter enn i dag! Han leter, takk Gud, ennå! Og kan hende er det nettopp deg Han oppsøker nå?

   I denne teksten finnes det vers i Skriften jeg personlig setter blant de høyeste. Det vil si, et av de som betyr aller mest for meg. Det er det vers som innleder teksten: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (v.1) For i dette ligger jo et budskap. Det er jo naturlig da å umiddelbart spørre: Hva er årsaken til dette? De holdt seg jo ikke nær til fariseerne - nei, og fariseerne på sin side ville jo heller ikke ha disse menneskene nært til seg. De anså seg selv å befinne seg i en helt annen klasse enn dem. De var for undermennesker å regne sett med deres øyne.
  
Hva hadde vel de ofret for Guds rikes sak? Når hadde vel de anstrengt seg for å holde loven? Det sprekker skikkelig for dem der den blindfødte og nå legte tigger setter dem på plass i deres eget fag i Joh 9:26-34 - og hør nå hva de er i stand til å velte ut av seg i sin egenrettferdighet: «De sa til ham: Hva gjorde Han med deg? Hvordan åpnet Han øynene dine? Han svarte dem: Jeg har allerede sagt dere det, og dere hørte ikke på det. Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Kanskje også dere vil bli Hans disipler? Da skjelte de ham ut og sa: Du er Hans disippel! Men vi er disipler av Moses. Vi vet at til Moses har Gud talt. Men hvor denne mannen er fra, vet vi ikke. Mannen svarte dem: Dette er da merkelig! Dere vet ikke hvor Han er fra, enda Han har åpnet øynene mine! Vi vet at Gud ikke hører syndere, men Han hører den som er gudfryktig og gjør Hans vilje. Aldri fra verden ble til, har en hørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne Han ingenting gjøre. De svarte og sa til ham: Du er helt og fullt født i synder, og du vil lære oss? Og de kastet ham ut.»
  
For en gjeng! Og de skulle være etterfølgere av profetene! Underlig da at de ikke har festet seg ved Davids ord i Sal 51:7: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.»
  
Det gjelder oss alle! Men det gjaldt altså ikke dem, mente de da.

  
Men de syndere det tales om her i teksten - de som ikke fikk til dette å forandre seg til det bedre, dem det stadig på ny raste sammen for, om de prøvde seg på fariseernes vei, de hørte noe i Jesu forkynnelse som også gav dem håp.
  
Du finner dem i dag også, disse som lover deg fremskritt i kristenlivet, bare du følger en eller annen oppskrift - ofte å støtte dem økonomisk, for eksempel. Resultatet av deres forkynnelse er, at disse som ville ha tatt sin tilflukt til Jesus, om de bare hadde fått høre sann forkynnelse, de blir stående der uten håp. For de kommer ikke noe videre på denne veien, det brister igjen og igjen, de ser bare synd og svikt desto mer de forsøker dette - og så ser de ikke at Guds rike er nettopp for dem!
  
«For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige,» skriver den godeste Paulus i Rom 5,6.
  
Nå må du følge nøye med, for nå skal du høre noe fra Guds ord som det er avgjørende at du får med deg! Mange vil si da - etter å ha hørt dette Paulus' ord: Ja men, vi skal vel ikke fortsette å være skrøpelige? Hva vil du svare på det? Ditt svar på det avslører om du er på fariseernes - det vil si, de egenrettferdiges - vei, eller om du er på Herrens vei!
  
Skulle ikke det være avgjørende å få et rett svar på det! Det kan jo vise seg at du slett ikke er noen kristen! - eller er kommet på drift bort fra den trygge havn, og den gode favn.
  
For å finne et sant svar på det, må vi fortsette å høre hva Paulus har å forkynne - og det er viktig å høre hva Paulus forkynner, vet du - hør bare her om en hendelse da han kom til byen Filippi i Apg 16:13-14: «På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, ned til en elv, hvor de pleide å holde bønn. Vi satte oss der, og talte til kvinnene som var kommet sammen. En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus
  
Hva svarer så Paulus på vårt spørsmål? I 2 Kor 12:9-10, skriver han etter at han har talt om den berømte torn i kjødet som var gitt ham nettopp av Gud: «Men Han (Gud) sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes» - hvor min venn? Du kan vel svare på det? Du er vel på Herrens vei? Jo, hør!: «- i skrøpelighet.» Min kraft fullendes i skrøpelighet! Nå er det Herrens direkte tale til oss! Og så fortsetter han apostelen: «Derfor vil jeg helst rose meg» - tenk rose seg! - «av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg. Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!»

E.K.

   Hør det! - la det få synke inn! Så lenge han var skrøpelig! Ikke et øyeblikk lenger! Ble Paulus noe mer - ja, da var ikke Kristi kraft boende i ham! Men da kom det gjerne en annen kraft, som ville føre ham enda lenger bort fra denne skrøpelighetsopplevelse i forholdet til det åndelige, og dermed enda lenger bort fra Kristi frelsende kraft. Djevelen er en tusenkunstner i forførelse.

   Vi har ikke så mye tid, men la oss spørre om en ting til - for Paulus forkynte ikke at Kristus bare døde for skrøpelige til fastsatt tid, men også ugudelige. Og da kan vi stille samme spørsmål i forhold til det: Ja men, vi skal vel ikke fortsette å være ugudelige? Nei, en kristen, en som er født av Gud, er ikke lenger ugudelig i den forstand, men han bærer fremdeles ugudeligheten i seg, i sitt gamle menneske, og kan oppleve den i tvil og vantro, i syndige, urene og til og med blasfemiske tanker - ja, i alle tenkelige, og nær sagt, utenkelige former for synder.
  
Ta Jesus bort, hva er det da som sitter igjen på stolene her i salen? Gudelige mennesker? Nei, syndere i så stort behov av frelse, at vi bare aner noe av det selv!

  
Det er i forhold til dette, du ser den forførende ånd! Fra fallets dag av har vi dette i oss, at vi vil så gjerne bekreftes.    Det har vel sin grunn i det vi kan kalle sjelens ensomhet, men også i selve fallet, nemlig dette at vi vil være noe i oss selv! Alle disse såkalte selfies i dag, vitner sterkt om det! En kristen har funnet dette i Kristus!

   Men nå vil du kanskje spørre: Men skulle ikke du tale om denne mannen som hadde mistet en sau, og kvinnen som hadde mistet en sølvpenge?
  
Da vil jeg spørre tilbake: Har jeg talt om noe annet? Det er Jesus som går og leter etter den bortkomne, og Han finner ham eller henne, der hvor Hans ord når inn og blir mottatt, som vi leste om Lydia i Filippi: «- og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.»
  
Jesus går jo ikke legemlig iblant oss nå i dag, men Han går iblant ved sitt ord! Han er Ordet, som vi kan lese det blant annet i den vel kjente tekst fra Joh 1:1-2: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud.» Og i Åp 19:13: «Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og Hans navn er Guds ord
  
Det er mannen og kvinnen i teksten her! Og som Han sier i Joh 6:63: «De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.»

  
Det er de som mener at de nittini sauene som da ikke hadde gått seg bort, ikke hadde omvendelsesbehov - altså at det sto vel til med dem. Likeens er de ni sølvpengene som denne kvinnen ikke hadde mistet, et liknende bilde på det. Er det sant?
  
Vi må gå lenger ut i det samme kapittel hos Lukas for å finne svaret på det. Jesus fortsetter jo med fortellingen om den bortkomne sønn - men her er den andre sønnen mer interessant for oss å utgreie, han som kalles den hjemmeværende. Han hadde aldri forlatt hjemmet, slik som den første, og hør ham nå, han tar dette til inntekt for seg selv - jeg skal sitere ham fra Skriften her og stille deg et spørsmål etterpå. Men først, hør hva faren sier til denne sønnen: «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!» Og så får vi høre sønnen: «Da ble han harm og ville ikke gå inn.» - Altså, da han hørte om den gledelige mottakelse broren hadde fått! - «Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!»
  
Er det en kristen som taler her? Aldri har jeg gjort imot ditt bud! Og sin bror omtaler han på denne måten: Da denne sønnen din kom! Ikke, min bror, men denne sønnen din!
  
Nei, både hans sinn og hans ord dømmer ham! Men hør igjen farens ord, for det er ingen løgn, vet du!: «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!»
  
Det var det arme jødefolkets situasjon det - alt var gitt dem, alt hørte dem til, men de valgte denne hjemmeværende sønns vei!

  
Han leter etter den bortkomne også i dag, ved sitt ord. Det skal vi være klar over, når vi sammenkaller til møter, for eksempel, at vi ikke presenterer hva som helst, men heller roper til Herren om at Han må nå frem til oss, så vi kan bli frelst!- for det er frelse vi trenger fremfor alt annet, og vi trenger å bli bevart i denne frelse!