«Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri noen sinne forgå,» sier Jesus i Matt 24:35.

   Guds ord blir sett på som svakt og usikkert av mennesker i denne verden, og derfor satser da også de fleste på det som hører denne verden til, for det er likesom mer trygt og «håndfast.»
   Dette gjelder jo også de fleste «troende.» Man satser så mye på det denne verden kan tilby, og samler seg etter hvert så store skatter av forskjellig slag her på jord, at det å gjøre som disiplene her - «- og de forlot alt og fulgte Ham» - blir en umulighet.
   Jesus sier i Luk 14:33: «Slik kan ingen være min disippel (les: kristen) uten at han oppgir alt sitt eget.» Alt!

   Det er altså - ifølge Jesu egne ord - umulig å være en kristen om en beholder noe eget.
   Det betyr ikke å ikke kunne inneha noe, men at det en eventuelt innehar, må være oppgitt i forhold til det som har med Guds rike å gjøre.
   Du kan utvise stor kløkt og dyktighet i arbeidet ditt, men idet du har den tro at denne kløkt og dyktighet også er anvendelig i Guds rikes sak, har du nettopp noe eget, og du kan ikke være en Jesu disippel.
   Her disponeres det nok utrolig mye feil innenfor kristen virksomhet i dag. Derfor ser vi vel også så lite sann frukt av all virksomheten. Det har mer preg av et slitsomt arbeid vi må opprettholde.

   Det var annerledes for noen årtier tilbake, da enkle lekmenn reiste omkring med Ordet. Så enkle og fattige i seg selv at de måtte rope til Gud om et budskap. De hadde bare Guds ord å stole på. Det budskap som hadde blitt dem selv til frelse.

   Jesus, her som ellers snur Han alt på hodet for oss. Det er Hans ord som er det sikre og faste, det som ikke forgår, mens det som er på jord - ja, jorden selv, skal forgå.
   Vi satser altså helt feil, og årsaken er vantro og tro. Vantro i forhold til Guds ord, og tro på ens eget.
   Vi forstår at det må en omvendelse til for mennesket. En omvendelse så dyp og gjennomtrengende at mennesket selv ikke er i stand til å gjennomføre den. Nemlig å miste troen på alt sitt eget, og sette sin lit til Hans ord alene.
   Får du det til? «Omvend meg du, så blir jeg omvendt,» heter det i Jer 31:18. «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren,» sier Han ved Jesaja, og gir straks begrunnelsen: «For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier.» (Jes 55:7-8).

   Peter gjør det helt rette i teksten vår, uten at han nok er klar over det selv på dette tidspunkt. Peter har ikke fått noen opplæring i hvordan han skal tro rett! Noe vi dessverre ser så mye av i dag. Som vi ser, han så mørkt på selve saken: «- vi har strevd hele natten, og ikke fått noe.» (Kan hende mang en kristen virksomhet må si det samme, og løsenet ligger vel i dette «vi.»). Og så sier han det forløsende, det som er en dyp hemmelighet for alt kjød, og som vi bare får et glimt inn i nå og da: «Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene.» (v.5b).
   Det er Ordet som ikke forgår! Dette veldige underet kunne ikke ha skjedd, om så hele Israel hadde samlet seg i bønn. Men på grunn av, ordet som var talt: «Legg ut på dypet og kast ut ...» (v.4).

   Disse ting får jeg så visst ikke til! Kan hende må du ofte innse og bekjenne dette, når det dreier seg om de åndelige saker. Det er aldri noe dårlig utgangspunkt innfor Herren dette, for Han sender ikke den fattige tomhendt bort, men metter den hungrende med gode gaver. (Luk 1:53).

   Kristenlivet er ikke noe du skal få til, det er en uforskyldt nådegave. Derfor er forutsetningen at alt ditt eget er oppgitt. Det vil ellers ikke kunne fungere.
   Det er altså det mennesket mener seg å ha som i første rekke stenger det ute fra Guds rike.

   Vi skal også legge merke til hva dette underet avstedkom hos Peter og de andre som så det: «For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham.» (v.9). Redsel! Og i den redsel som nettopp det hellige avstedkommer på grunn av vår synd, ser Peter et fullstendig vrengebilde av Jesus, og taler derfor over seg. «Herre, gå fra meg!» (v.8b).

   Det må ropes ut til enhver som går nedtynget, nedbøyd og anklaget i sin samvittighet på grunn av ens synd: «Jesus kom ikke for å dømme deg for din synd, men for å bringe deg tilgivelse.» (Joh 3:17).
   Men denne frykt (redsel), så lenge den får råde grunnen, skjer nettopp det samme som vi ser hos Peter her - den støter Jesus fra seg. Denne frykt er i seg selv et synlig bevis på, at du ennå ikke har fått det rette syn på Jesus - for den fullkomne kjærlighet driver frykten ut, som Johannes uttrykker det i sitt brev. (1 Joh 4:18a). Og Jesus er nettopp åpenbaringen av den fullkomne kjærlighet. Guds kjærlighet!

   Så i stedet for å holde deg sky på avstand fordi du føler deg så uverdig og syndig på grunn av dine mange og gjentatte fall kan hende, så fly rett til Ham. - Gjør det på Hans ord!
   Saken ser meget dårlig ut, jeg har strevd hele natten og ikke fått (til) noe, «men på ditt ord, Herre!» 
   «Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men for å kalle syndere.» (Matt 9:13). Det er Jesu ord!
   Hører du det?

   Dette hadde Peter ennå ikke hørt, der han lå skjelvende i redsel ved Jesu føtter og ba Ham om å gå fra seg, ellers hadde han ikke oppført seg så bakvendt i forhold til det som var Guds vilje. Gud «sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh 3:17). Ved Ham!

   «Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke!» (v.10b).
   Å dette salige: Frykt ikke! Det er jo selve evangeliet åpenbart! For hvordan kan Gud si til en syndig mann: Frykt ikke? Svaret finner du på Golgata, hvor Han bærer alt ditt.

E.K.