Tilbake            
                                               5 søndag i påsketiden

 

 

 



Det sanne vintre

Joh. 15, 1 - 8

   1 Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. 2 Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar Han bort. Og hver den som bærer frukt, renser Han, for at den skal bære mer frukt. 3 Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere. 4 Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. 5 Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. 6 Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner. 7 Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. 8 I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler.
 

   Jesus, Han begynner i denne teksten med å si: «Jeg er det sanne vintre.» (v.1). Altså ikke bare et vintre blant flere, men det ene egentlige. Det sanne vintre. I motsetning til alle andre vintrær – eller les: - religioner. Veier til Gud og frelse. Og nærmest å tenke på da – Israel. Israel omtales jo i Skriften som vintreet, fikentreet osv., og de fleste israelitter drev nærmest avgudsdyrkelse her. Det ser du stadig i deres møte med Jesus – er ikke vi frie? Er ikke vi Abrahams barn! osv. Som om det gav noe fortrinn i seg selv. Som om man hadde noen adgang til Israels Gud av den grunn. Dette setter jo Jesus på plass flere ganger.
   La det være sagt – jeg tror enhver gjenfødt kristen har en kjærlighet, og i det minste en nød for Israels folk, jødene - å, om de måtte bli frelst! Og forstår også de særlige vanskeligheter de står overfor i den konflikten som pågår der nede. Men også i dag kan vi se en dyrkelse av Israel både innenfor og utenfor, som i det minste grenser til det usunne, og snart kan bikke over i ren avgudsdyrkelse. Jeg er det sanne vintre! sier Jesus. Og det må Han visst rope til oss igjen og igjen, for vi roter oss så snart bort i noe annet, både til høyre og venstre.

   Det er et uendelig fint bilde dette med vintreet. «Vi ranker oss sammen, vi vinkvister små,» synger vi i en sang. De troende omtales altså som vinkvister. Og det er to ting ved det – vinkvistene er ikke selve vintreet, men de er på vintreet. Det vil si, at de er en del av vintreet. Du kan ikke skille dem fra det, og si for eksempel, at de ikke hører med til vintreet. Jo, de er nettopp en del av vintreet. De er vokst sammen så det er ett vintre, som består av stammen og grenene.
   Ser du bildet da, når det er tale om Jesus og Hans troende. De er fullstendig ett! Det er som et brød, sier Luther, hvor du ikke lenger kan skille den ene ingrediensen fra den andre. Det er et brød!
   Og så kan vi da stanse for Guds syn på skilsmisse – altså å skille noe som Gud har sammenføyd – da står det i Mal. 2,16: «- jeg hater skilsmisse, sier Herren, Israels Gud.» Hater, det er et sterkt uttrykk. Og når vi vet at alt ved Gud er fullkomment, da vet vi også at det er tale om et fullkomment hat. Gud hater synd for eksempel, fordi det er noe ondt, og får derfor onde konsekvenser. Et fullkomment hat mot skilsmisse - tror du da at Gud vil skille seg fra deg, som ved Jesu blod, den nye pakt, er kommet i samfunn med Ham? Nei, det er på denne bakgrunn du må se ord av Jesus, som for eksempel i Joh. 6,37, hvor Han sier: «- den som kommer til meg, vil jeg slett ikke (ingenlunde) støte ut.» Eller i Hebr. 13,5, hvor apostelen siterer fra Det Gamle Testamente: «For Han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»
   Det er altså umulig at Herren kan skille seg fra deg – skille seg fra den som vedblir å komme til Ham. Synden kan ikke skille Jesus fra det mennesket. Men – du kan skille deg fra Ham!
   Det er dette vi minnes så alvorlig på i teksten her: «Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.» (v.6).
    Om noen ikke blir i meg! Det er hva det hele veien er tale om – å bli i eller å ikke bli i Ham! Dette møter vi også i Hebr. 10,38-39: «Men den rettferdige av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.»
   Her tales det om å unndra seg til fortapelse – i teksten vår kalles det å ikke bli værende i. Og det er vel ikke til å komme utenom at det også her er tale om fortapelse: «- da kastes han ut som en gren og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner.»

   Det står i Jes. 2,3, om hedningene i den siste tid – det vil si fra Jesu kors og død og videre utover: «Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier!»


E.K.

   Det som er så om å gjøre også for meg og deg, det er å lære Herren alt mer å kjenne, for da faller ting på plass for deg. «Voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» skriver Peter i sitt andre brev. (2 Pet. 3,18).
   Det er så viktig ikke minst av den grunn at du kan ikke få lys over Guds ord uten Lyset. Desto bedre du kjenner Ham, desto klarere blir Ordet for deg – for Han er Ordet! Alt henger sammen. Som nå da vi leste Herrens syn på skilsmisse – så du ikke hvilken betydning det fikk for ditt forhold til Ham? For du vet at Han aldri vil gå imot seg selv. Han vil aldri fornekte seg selv. Dermed har den troende en veldig trøst i det – Herren vil aldri forlate meg, hvor elendig jeg enn måtte være i meg selv! Ser du det?

   Du har vel lest beretningen om den kana'aneiske kvinnen som ropte tilsynelatende forgjeves etter Jesus – hennes datter var besatt av en ond ånd – der sier disiplene nettopp dette til Ham: «Vis henne bort!» ( Mt. 15,23). Med andre ord: Skill deg fra henne! Som om Jesus kunne vise bort en som ropte på Ham! De visste ikke bedre, men det gjorde hun. Hun visste at Han ikke kunne vise henne bort! Ikke kunne! Merk deg det! Da måtte Han fornekte seg selv! Det er dette Jesus betegner som – Kvinne. din tro er stor, da Han endelig snur seg til henne, og nettopp hjelper henne.

   Han vil aldri unnlate å komme den i møte som roper på Ham, og Han vil aldri skille deg ut fra seg, som er kommet i samfunn med Ham, og er blitt nettopp en del av det sanne vintre. La oss si det på denne måten: Fordi Han er den Han er!

   I stedet går vi så ofte og leter etter tegn på vår frelse og salighet i oss selv – om vi skulle kunne registrere noen nådegave, noen gode og andektige følelser, noen bønnesvar, for ikke å tale om helbredelser, tegn og under – og ser ikke at alt dette kan være til stede på samme tid, om så skulle være, så du kunne oppleve deg som den mest åndelige og fremgangsrike kristen, og likevel være fortapt. Du skal ikke ha lest lenge i Skriften for å registrere det. Men Herren, Han kan ikke forandre seg, og hos Ham er det ikke skiftende skygge. Derfor heter det: Søk Ham!

   Det finnes ikke noen triks, noen strategier, noen gjerninger, noen fremgangsmåter, noen ydmykhet og inderlighet eller noe annet som kan hjelpe oss til liv i Gud – det finnes bare et sannhetens lys, et gjennomtrengende og altavslørende lys – det er Ordet. Og det er om å gjøre at dette får gjennomlyse oss, uten at vi trekker oss unna og vil pynte på noe. Vi er gjerne så flinke til det. Det står da så mye verre til med så mange andre. Jeg er da ikke den verste her.
   Er det frelse i å ikke være den verste? Eller er det frelse i å være den beste, for den saks skyld? Nei, Han spør ikke etter hvem eller hvordan du er - for det vet Han - men vet du hvem og hvordan Han er? «Og dette er det evige liv», sier Jesus, «at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17,3).

   «Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar Han bort. Og hver den som bærer frukt, renser Han, for at den skal bære mer frukt.» (v.1-2).
   Vi kommer da aldri utenom dette ransakende og helende lys, om vi vil leve med Herren.

   Hør bare dette ordet til slutt, du som ikke vet deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet: «Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.» (v.3). Så bli i det ordet! Det du ble ren ved, det er også det du blir bevart i renhet ved. Ikke en synlig renhet i deg, men på grunn av det ordet du har hørt. Ren for Gud! Det ordet som virker tro og tilflukt til den Herre Jesus ved Den Hellige Ånds opplysning.