Den lamme mannen el. Makt til å tilgi

Mark 2:1 - 12

   1. Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at Han var hjemme. 2. Straks samlet det seg så mange mennesker at de ikke fikk plass, ikke engang ved døren. Og Han talte Ordet til dem. 3. De kom da til Ham med en som var lam, som ble båret av fire mann. 4. På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham frem til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der Han var, og da de hadde fått en åpning, firte de ned sengen som den lamme lå på. 5. Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: Sønn, dine synder er deg forlatt! 6. Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sitt hjerte: 7. Hvordan kan Han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud? 8. Straks merket Jesus i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og Han sa til dem: Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter? 9. Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! - eller å si: Stå opp, ta din seng og gå? 10. Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder - og nå taler Han til den lamme -: 11. Jeg sier deg: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus.12. Og han stod opp, tok straks sengen og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.
 

   Det er ganske typisk det vi leser i den norske bibeloversettelsens disposisjon for denne beretningen i Mark 2 - der står: «Jesus helbreder en lam mann.»
   Og det er jo sant, men vi kan jo la Jesu eget spørsmål lyde til oss nå: Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! - eller å si: Stå opp, ta din seng og gå? (v.9).
   Ja, hva tror du? Og la oss føye til: Hva tror du var størst? Hva tror du var viktigst for denne mannen?
   Bare den som er blitt en synder innfor Gud, kan svare på det spørsmålet. Det var denne mannen blitt. Derfor tilsier Jesus ham syndenes forlatelse først av alt. (v.5b). Han som merker i sin ånd hvordan vi har det. (v.8).

   Her var det en som led kvaler på grunn av sin synd. Han var et fortapt menneske i egne øyne. Det vil si, i den forstand at han ikke øynet noen redning! Hans skrekkelige fysiske tilstand fortalte ham klart og tydelig at han var gjenstand for Guds mishag. Det var nemlig fariseernes og de skriftlærdes lære.

  Tenk deg situasjonen - du er hjelpeløs og syk, og vet i ditt innerste at dette har sin årsak i Guds vrede over deg - for din synds skyld. I tillegg må du hver dag på ny registrere at du er en hjelpeløs trell under syndens herredømme! Du makter ikke å fri deg selv og bli slik som du vet Gud krever av deg, for å være nådig.
   Kan du forestille deg dette - om så bare i noen grad - du som selv har kjent noe av lovens piskesnert og dom i samvittigheten?

   Nei, det var ikke noe håp for en slik en hos fariseernes og de skriftlærdes Gud. Han var virkelig redningsløst fortapt.
   Han ble båret til Jesus av fire menn. (v.3). Det er noe uendelig fint ved dette. - Disse har åpenbart både hørt om Jesus, og hørt Ham forkynne. De har fattet tillit til Ham - hvilket vil si at de er kommet til tro. Og så tenker de da på denne lamme. De må få ham til Jesus! Han er høyst sannsynlig et familiemedlem, eller iallfall en god venn.

   Her ser vi at det igjen hadde samlet seg en stor skare omkring Jesus - mennesker i mange slags forskjellig nød, noen som bare var nysgjerrige og ønsket å høre denne underlige nasareeren, atter andre fiendtlig innstilte mennesker som lurte på Ham, om det kunne lykkes dem å få noe å anklage Ham for.
   Hit kom da disse fire med den lamme på en båre, og det lot seg vanskelig gjøre å trenge igjennom folkemengden som sto tett inne i huset, men de ville altså ikke la seg stoppe - de må få ham frem til Jesus.
   Det er her deres tro - som nevnes her (v.5a) - viser seg. Det er denne tro som nekter å gi seg før den er fremme hos Jesus, og får Ham i tale.
   Det er bare den kjennskap til Jesus som selve denne troen innebærer, som kan utføre slikt. Et menneske kan ikke mane frem en slik tro.
   De brøt opp taket og firte sengen ned.

   Da Jesus så deres tro, står det her, men ingenting om at det også gjaldt den lamme selv. Det fantes hos ham sannsynligvis ikke noe vi ville sette betegnelsen tro på, med tanke på det vi tidligere har nevnt. Han ville nok gjerne tro at det også skulle være håp for ham, men han var nok en forpint og forknytt sjel, likesom for eksempel røveren på korset.
   Jesus ser jo straks denne nød, hans største nød - og så får denne mannen høre fra Jesu munn, de for ham så ufattelige ord: «Sønn, dine synder er deg forlatt!»
   Du kan tro han drakk disse ord inn, i forundring og glede. De hadde nok en veldig kraft der de gikk ut av Jesu munn og nådde inn til hans hjerte. Den «lammelse» som der var et faktum, var det som først ble legt og oppreist.

   Men straks Jesus åpenbarer sin herlighet, møter også motstanderne opp, med en kulde som gjorde dem aldeles ute av stand til å fatte noe av - enn si verdsette - en slik kjærlighetsgjerning, som den som utspilte seg her like for øynene deres. En forpint og fortapt sjel blir fridd ut av håpløshet og fortapelse ved Guds store nåde.

   Til nå hadde han kjent fariseernes og de skriftlærdes gudsbilde - nå åpenbarte den sanne Gud seg for Ham ved Jesus Kristus.

   De (fariseerne og de skriftlærde) var kun opptatt av om det var rett, slik de oppfattet det. Men hvordan kunne de vite hva som var rett i denne sammenheng, de som ikke trodde på Ham som Gud hadde sendt og åpenbarte seg ved, og derfor også var uten sannhetens Ånd. Noe de åpenbarer idet de sier: «Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud?»
   Det var jo ganske sant, men se hvor grundig mennesket går vill, når det ved egen forstand og tankekraft vil gripe det guddommelige. Ved Guds sanne ord, avviser de Gud selv!

   Denne åpenbare skepsis og motstand mot Jesu gjerning, anfektet sikkert også den lammes nyvunne tro. Djevelen kommer alltid for å stjele, myrde og ødelegge (Joh 10:10), så også når han opptrer - som gjennom sine tjenere her - som en forsvarer av den rette gudstro.
   Men Jesus benytter bare det som en anledning til å ytterligere stadfeste denne sin gave til den lamme, idet Han spør: «Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! - eller å si: Stå opp, ta din seng og gå?» Og så føyer Han straks til: «Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt (her sier Han i virkeligheten, guddomsmakt) på jorden til å tilgi synder - og nå taler Han til den lamme - Jeg sier deg: Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus.» (v.9-11).
   Gå hjem!
   Djevelen ville anfekte hans tro, ved å så tvil om Jesus, noe som bare førte til at Jesus kraftig styrket hans tro. Hvert skritt han tok på veien hjem vitnet for ham: Dine synder er deg forlatt! Hvert skritt han tok er også et vitnesbyrd til deg, om at Jesus har guddomsmakt på jorden til å tilgi dine synder.
   Og med hvilken grunn skulle du så tro at du ikke har fått det du har bedt om, når Han ikke sparte seg selv, men ble lydig inntil korsets død, for å gjøre dette mulig?

   Hva vil så du svare på spørsmålet i vers 9, min leser? Hva er lettest?
   Noen ville si: «Stå opp, ta din seng og gå ...» fordi, for å kunne tilsi et menneske syndenes forlatelse, krevdes det at Han selv gjorde opp for - sonet - dem. 
   Men da forstår man ikke, at Jesus ikke bare kunne gå omkring i Israel og helbrede mennesker, som en slags magiker. Han måtte gjøre det på et grunnlag. Han måtte ha en guddommelig rett til å gjøre det. For selv om sykdom ikke er en personlig straff fra Gud over det enkelte menneske, så er det jo like fullt en konsekvens – en følge - av syndefallet, og kan derfor i virkeligheten bare fjernes  ved syndens soning, som også døden og den evige fortapelse bare kan opphøre ved det.
   Jesus vant den retten ved sitt liv og ved sin død. Det er grunnlaget. Både helbredelsen og tilsigelsen av syndenes forlatelse krevde Hans liv. Han måtte gi det til legedom for oss! «Ved Hans sår har vi fått legedom!» (Jes 53:5).

   Nå viser det seg at også djevelen kan gjøre slike under i et menneskes legeme, men tilsigelsen av syndenes forlatelse tilkommer Gud alene. - Det hadde de skriftlærde her aldeles rett i. De så bare ikke at det var Ham de hadde for seg!

   Hva var så det viktigste som skjedde i denne mannens liv denne dagen? Var det at han ble helbredet fra sin lammelse, eller at han fikk syndenes forlatelse?
   Tenk deg at du kunne spurt ham i dag, snart to tusen år etter. Hva tror du han ville svart? Det er vel ganske innlysende?

   Kjenner du til dette, har du fått det som en skatt i ditt eget liv: Mine synder er meg forlatt! Jesu blod er min forsikring!
 

E.K.