Tilbake            
                                               4 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 


 

Jesus og den rike mannen

Mark 10:17 - 27

   17. Og da Han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for Ham og spurte Ham: Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv? 18. Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud. 19. Budene kjenner du: Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre din far og din mor. 20. Han sa til Ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung. 21. Da så Jesus på ham og fikk ham kjær. Og Han sa til ham: En ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg! 22. Men han ble trist til sinns for dette ordet og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik. 23. Jesus så seg omkring og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike, å komme inn i Guds rike! 24. Disiplene ble forferdet over Hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike! 25. Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike! 26. Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst? 27. Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!
 

   I parallellteksten hos Matteus går det frem at denne som her kom løpende til Jesus og falt ned for Ham, ennå var en ung mann (Matt 19:20) - og hos Lukas at han var en rådsherre. (Luk 18:18).
   En ung mann og allerede en rådsherre. Kombinasjonen av en streng overholdelse av lovens bud (lovfromhet), og rikdom på jordisk gods, hadde nok vært med på å skaffe ham den posisjonen. Han var nok også av en bedre familie, da kombinasjonen ungdom - stor rikdom, tyder på at han hadde arvet. Med andre ord fremstår han som det vi ville kalle en vellykket ungdom. - Men altså med opplevelsen av å mangle noe vesentlig!
   Jesus - Han som har et spesielt øye for de forkomne og frelseslengtende - fikk ham da også kjær. (v.21).

   Hans store rikdom - som han av hjertet hang så fast ved at han solgte sin sjel for den - hadde likevel ikke gjort ham til en fullkommen materialist. - Det var en lengt i sjelen etter noe som jordisk gods ikke kunne tilfredsstille.
   Materialist - vi kan se eksempler på det nå og da, dette som er en stor skam for et menneske - et dyrestadium egentlig. Men som Guds ord sier: «Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.» (Rom 1:22).
   Men i og med at han tydeligvis hadde arvet sin rikdom, er det dobbelt underlig det spørsmål han stiller Jesus: «...hva skal jeg gjøre for å arve ...?» (v.17b). Ja, hva gjør man for å arve? Hva gjorde du for arve din store rikdom, unge mann? Du var barn! - Det var det hele.
   Og dette at han kaller Jesus god uten å holde Ham for å være Gud, - viser at han nok satt som rådsherre som følge av sin fromme livsførsel, store rikdom og gode familiebakgrunn (faren hadde sannsynligvis også vært rådsherre!) - og ikke grunnet åndelig visdom og innsikt, noe som nok altfor ofte er tilfelle også i kristen sammenheng.

   Men med dette sier også Jesus oss noe. Han åpenbarer hvordan ting ser ut fra Guds side - Han som kom for å vitne for sannheten (Joh 18:37): «Ingen er god uten én, det er Gud(v.18b). Tror du dette?
   Jesus ville ha sitt (frelses)lys inn i denne mannens sjel - derfor møter Han ham akkurat der det trykker: «Budene kjenner du!» (v.19a). Med andre ord, hva er det så som kan mangle deg? Merk deg det - at nettopp det som han selv ikke anså som noe problem, men tvert imot som en løst oppgave: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung» (v.20) - nettopp der lå hans fall.
   Jesus vil at vi mennesker skal se oss selv - og da i lys av sannheten. Og mannen svarer jo til og med - som nevnt - : «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Han var jo ung, så dette uttrykket er det samme som vi bruker når vi sier: «...fra jeg var liten.» Ja tenk, det mente han virkelig! «- alt dette har jeg holdt!» Alt dette har jeg oppfylt med andre ord. Alt dette har jeg levd fullkomment i samsvar med til enhver tid.
   Her var jo en falskhet og et totalt åndelig mørke. Loven hadde ikke hatt den virkning på ham som den var tiltenkt å ha. Og hva var så den virkning loven var tiltenkt å ha? Denne at du en dag skulle kunne slå deg på brystet og si: Ja, nå har jeg holdt alt - nå er jeg fullkomment from og gudfryktig? Nei, «ved budet skulle synden bli overmåte syndig.» (Rom 7:13c). Du skulle altså ikke bare bli en synder, men overmåte syndig! Det er det motsatte av hva hele verden tenker om Guds bud i loven. Og det er den fullstendig motsatte virkning av hva vi ser hos denne unge mannen i teksten.
   Inn i dette mørke setter Jesus lyset - lovens lys - på for fullt! Loven som han satte sin lit til, men som altså  hadde etterlatt en tørst i sjelen, en indre uro. Vi kan si at den hadde etterlatt ham uten frelsesvisshet.
   La oss se det i lys av de to bud som hele loven og profetene, ifølge Jesus, hviler på.
   I Matt 22, svarer Jesus på spørsmålet: «Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han (Jesus) sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all forstand.» Her er ikke plass til noe annet!  «Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.» (Matt 22:36 - 40).

   Og dette anvender altså Jesus nå på denne angivelige lovoppfylleren, idet Han sier: «Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen.» (v.21b).
   Se det i lys av de to bud hele loven og profetene hviler på: «Elsk din neste som deg selv.» - «Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige.» Holdt han mål?
   «Du skal elske Herren din Gud av hele...osv» - «Så skal du få en skatt i himmelen.» Holdt han mål? Nei! - Skatten i himmelen, som jo er Gud selv, var ikke hans høyeste kjærlighet, for det var nemlig hans jordiske rikdom.
   Den som virkelig møter loven - og ikke bare selvlagde «passelige» bud, han blir stående igjen - ja, nettopp overmåte syndig.

   V.23. Her mener jo Jesus nettopp det vi hører - rik på jordisk gods. Men denne mannen var rik på to plan - han var åndelig rik også (i egne øyne), derfor taler Jesus også om to slags rikdom her. Det skjønner vi når Han videre gjentar det, og da sier det på denne måten: «Barn, hvor vanskelig det er for den som setter sin lit til sin rikdom osv.» (v.24).

   Ingen kan bli frelst utenom sannheten. Og vår frelser, Han er Sannheten. (Joh. 14, 6).
   Ingen tenker jo at en kan kjøpe seg frelse for penger - selv om også det er blitt trodd i historien. Tenk da på avlatshandelen. Og det havner nok noen ekstra kroner i den kristelige forsamlings kollektkurv også nå og da, av samme årsak! Men da er mørket blitt ufattelig stort. Normalt er det ingen som tenker slik. Derfor må det være en annen rikdom Jesus sikter til her - noe Hans fattige disipler tydeligvis oppfatter med det samme, idet de blir forferdet over Hans ord. Den rikdom er altså det som blant annet denne unge mannen i teksten vår hadde sin rikelige del av - egen fromhet, åndelighet, rettskaffenhet og rettferdighet. Noe eget!
   «Hvem kan da bli frelst?» (v.26). Og Jesus sier da også like ut: «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye.» (v.25). Og hør!: «For mennesker er det umulig!» (v.27). Hørte du dette ordet! - Fikk du det med deg? Umulig!
   Og hva består så dette umulige i? Å fri deg selv fra å sette din lit til noe eget! Det ville være nok å si til pensjonistene for eksempel: Si ifra deg trygden og stol alene på at Gud skal ta seg av deg! Eller du som leser her nå: Hvor har du bilen din forsikret hen? - Og huset? Hva med de sterkt troende menigheter vi ser i dag - stig opp på talerstolen og spør dem om det samme: «Hvor har dere forsikret deres menighetshus og lignende.» Jeg tror flokken skulle bli liten, dersom bare de som satte sin lit til Gud alene skulle bli igjen!
   Og selv om du maktet dette, var du likevel bare et lite skritt på veien til sette all lit til Gud. Den som setter all lit til Gud, setter ikke noen lit til noe annet! Og hør du!: Dersom du klarte dette, ville nettopp det bli en rikdom for deg, som du ville regne med i ditt forhold til Gud.
   Når Jesus sier umulig, mener Han altså umulig.
   Men Han stanser ikke der: «... men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud.» (v.27).
   Det er vårt eneste håp - at Gud kan gjøre det umulige mulig. Og det er altså nettopp hva som må skje om du skal bli frelst! Gud må gjøre det umulige mulig! Det er med andre ord i utgangspunktet umulig. Det er å være fortapt!

   Gud gjorde det slik at Han gav oss alt i Ham (Jesus). Det er hva et menneske tror til frelse. Det er ikke en rikdom du finner i ditt eget bryst - egen gjerning, følelse eller noe annet her, men det er en rikdom du har i himmelen, innfor Guds trone. Det er Jesus, gitt deg uforskyldt av nåde.

   V.22. Å, vi skulle vel gjerne ha hatt en solskinnshistorie her - hvor denne mannen bøyde seg for lyset, for sannheten, erkjente og gav Jesus rett: «Jeg er bundet!» - og ble løst ut ved evangeliet. Men det skjedde altså ikke. Han gikk bedrøvet bort. Og legg deg da dette på hjerte og sinne: Jesus lot ham gå!
   Det er alvoret for meg og deg nå, til enhver tid vi måtte stå overfor sannheten - vil du gå, lar Han deg gå, selv om Han - som det sies i forbindelse med denne unge mannen - får deg kjær. (v.21a).


   Så lenge jeg er her på jorden,
Jeg plages daglig av min synd.
Jeg fattig var, er verre vorden,
Ser mer og mer av hjertets dynd.
Dog får jeg være Jesu brud,
Å du forunderlige Gud!

E.K.