Hvem er egentlig Jesus?
   Det var et tema blant folket i Israel på Jesu tid (Matt 16:13-14), har vært det opp igjennom historien, og er det fremdeles i dag.
   Og hvorfor er nå det et tema i Norge i dag? Hvorfor er det overhodet spørsmål om det? Det skyldes ene og alene folkets vantro, nå som den gang. For hele Skriftens vitnesbyrd dreier seg jo om dette ene - å forkynne og åpenbare oss hvem Jesus er.
   Har du en Bibel, så kan du ta den i hånden og si: «Det er én hovedgrunn til at denne boken finnes i verden - å fortelle meg hvem Jesus er.»

   Skriften vitner om Ham, noen steder dunkelt og hemmelighetsfullt, se for eksempel 1 Mos 1:1 (Bibelens første vers!): «I begynnelsen skapte Gud osv.» - Noe det ikke faller klart lys over før vi leser Herrens ord i Bibelens nest siste kapittel, hvor Han sier: «Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden.» (Åp 21:6).
   Jeg er begynnelsen! Og som det står skrevet i Kol 1:16: «For i Ham er alt blitt skapt.» Andre steder taler Skriften like ut, som for eksempel i juleevangeliet, som svært mange nordmenn år etter år sitter og hører og hører, og likevel ikke hører: «Han er Kristus, Herren.» (Luk 2:11).

   Her i teksten sier jo også Jesus hvem Han er: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg.» (v.16).
   Vil du ikke - etter en slik uttalelse - naturlig spørre: Hvem er denne, som forutsier sin egen oppstandelse fra de døde? Hvem kan det? Vel vi kan det jo også, men kun ved troen på Ham. Han derimot sa det i kraft av seg selv. Og derved sier Han oss også hvem Han er.

   Jesus visste hvorfor Han var i verden, Han kjente løpet som var lagt opp for Ham, helt inntil den andre siden av død og grav. Det var besluttet i Guds råd, hvor Han selv satt som den andre person i guddommen, ett med Faderen og Ånden.
   Det var aldri noen tvil, det var aldri noen risiko - Han som her har banet veien for oss, Han er Gud! Denne veien - vår frelsesvei - var besluttet i Guds evige råd, med andre ord av Gud, og så banet og fullført av Gud. Ikke så mye som en menneskefinger har lagt et støvkorn til denne veien. Vår frelsesvei er Guds vei alene. Derfor heter det om denne veien i Jesaja 35:8-9: «Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige vei. Ingen uren skal gå på den, men den hører Hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill. Der skal ingen løve være, intet rovdyr skal komme opp på den, de skal ikke finnes der. Men de gjenløste skal ferdes der.»

   Denne fullkomne veien, er Jesus! (Joh 14:6).
   Les om veien en gang til med dette for øye. – Ryddet!
   - Når man ser på mye av det som er blitt kalt kristendom opp igjennom tiden - og også i dag - skulle en tro det var opp til oss å rydde vei. Men den har altså Han banet, og det helt frem. (Hebr 10:20).
   Videre - en hellig vei.
   Ja, hvem er hellig om ikke Gud? Tre ganger hellig! Men da du ser at denne veien, også har fått denne betegnelsen i Skriften – hellig - så skal heller ikke du som har fått, om så bare et lite glimt av den, frykte for å holde det frem. Forkynn evangeliet!

   Videre leser vi at ingen uren går på den.
   Nei, den som er i Kristus er ren. Ta det til deg, du som føler deg så uren, og kan hende derfor tenker overfor dette: Jeg kan umulig være på denne veien, så mye urent som det er i meg! Det er dette, at du er i Veien - ett med Veien, at du har din renhet. Skjult i Kristus, renset i Hans blod.
   Ingen, ikke engang dåren farer vill - ikke fordi veien er så «enkel» som det ofte blir sagt - (den er nemlig en dårskap for all forstand) - men fordi alle som går på den, er der grunnet Herrens åpenbaring. Han er altså den som gjør det enkelt for oss, idet Han opplyser oss ved Den Hellige Ånd. Det er en Guds gave at ditt hjerte er rettet på Jesus. Det er med hjertet vi tror, ikke forstanden, og hjertet råder du jo ikke med. Derfor må du la det som har med din frelse å gjøre, helt og holdent få ligge i Guds hånd. Det er troen!

   Se bare, også i teksten vår, hvordan det går disiplene når de med sin forstand forsøker å greie ut det Jesus har sagt, og da typisk nok henvender seg først og fremst til hverandre. (v.17a). Resultatet høres slik ut: «Hva betyr dette som Han sier: Om en liten stund? Vi skjønner ikke hva Han taler om.» (v.18).

   Så griper Jesus inn. - Men Han sier ikke: «Hør nå her, så skal jeg forklare det nærmere for dere,» som man ville gjort på en bibelskole, men Han gjør det faktisk enda mer dunkelt og uforståelig for dem. Men - og dette er det vesentlige - Han lover at det hele skal ende med deres hjerters glede!
   Med andre ord stol på meg!
   Ser du også her, hvordan Han ikke detaljforklarer hvert trinn fremover for disiplene, men trekker deres oppmerksomhet mot sin person.

   Slik leser du også om de hellige i GT - deres vei her i verden fortonte seg ofte underlig, og var det ofte også i virkeligheten, men de hadde fått hjertet rettet på løftet som var forkynt dem. De fikk ikke detaljforklart hvordan alt skulle bli underveis, men hvordan det skulle gå med den som holdt seg nær til Ham. Slik også med oss. - Jesus sier: «Jeg er med dere alle dager, inntil verdens ende.» (Matt 28:20).
   Ut ifra dette, sier vi: «Du vet ikke engang hvordan den dagen du nå befinner deg i skal ende, men du vet at Jesus er der.»

   På den ryddede vei, hvor løve og rovdyr (djevelen og hans åndehær) er uten makt - ja, helt utestengt (Joh 14:30), der skal Hans folk - de gjenløste - ferdes, leser vi.
   Og da Guds rike og verdens rike er totale motsetninger, så er Guds vei og verdens vei det også. Din naturlige fornuft og forstand har kun sans for det som hører menneskene (denne verden) til (Matt 16:23), og kan derfor ikke ferdes og finne frem på denne veien.

   Se nå bare på det som Han legger ut for sine disipler her - hvordan skulle de ut ifra sin sans kunne forstå, at deres sorg skulle bli deres største glede? Hva er dette for «sunn» sans? Uforståelig!
   Skal man ha glede - tenker verden - må man tvert imot unngå alt som har med sorg og besvær å gjøre.

   Men Gud er jo ikke slik, at Han lar sine bli i mørke, og var vi ikke så lite troende, var det heller ikke så dunkelt for oss stadig.
   Jesus gir dem et stort lys her, men det ble ikke et stort lys for dem, før i etterhånd, grunnet deres slette sans for Guds veier, og at de var langt mer opptatt av å skulle forstå det hele, enn å henge seg på Jesu løfte til dem.
   Men Hans løfte ble allikevel en lykt for deres fot og et lys på deres sti. - Det holdt blikket deres rettet på Ham tross alt. - Jesus har sagt oss noe! - Vi forstår det ikke, men løftet var klart - vi skal glede oss. Og det skulle Han altså sørge for.

   Det som skulle bli dem til sorg, det var at Jesus, deres håp og deres glede, skulle bli tatt fra dem, som løftessønnen Isak ble tatt fra Abraham ved kravet om ofringen av ham. Men også den gang endte det med glede og et mektig vitnesbyrd for Abraham, om stedfortrederen.
   Denne, deres håp og glede, skulle altså bli tatt fra dem, og like for deres øyne bli naglet til et kors, forbannelsens tre, midt under motstandernes spott og jubel! Men hva ble dem siden til den største glede? Det var nettopp dette! «Lammets blod er nøkkelen til selve himmelen.» Dette skal ikke du bruke til å åpne himmelen, men dette er den «nøkkel» Jesus har brukt til å åpne himmelen for deg.
   Hva er så din største glede?