Tilbake            
                                               4 søndag i påsketiden

 

 

 



Sorgen skal bli til glede

Joh. 16, 16 - 22

16 Om en liten stund ser dere meg ikke lenger. Og om en liten stund igjen skal dere se meg. 17 Da sa noen av Hans disipler til hverandre: Hva mener Han med dette som Han sier til oss: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg, og: Jeg går til Faderen? 18 De sa derfor: Hva betyr dette som Han sier: En liten stund? Vi skjønner ikke hva han taler om. 19 Jesus visste at de ville spørre Ham, og Han sa til dem: Er det dette dere drøfter med hverandre, at jeg sa: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, og om en liten stund igjen skal dere se meg? 20 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede! 21 Når en kvinne skal føde, har hun sorg, fordi hennes time er kommet. Men når hun har født barnet, minnes hun ikke sin trengsel mer, i glede over at et menneske er født til verden. 22 Slik har også dere sorg nå. Men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere.

   Vi tar med ytterligere et par vers:

   23 Og på den dag skal dere ikke spørre meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal Han gi dere i mitt navn. 24 Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.

 

   Jesus forutsier! Det gjør Han gang på gang i evangeliene. Han kjenner det som kommer - det som ennå ikke er skjedd. Ved det viser Han hvem Han er. 
   Når Peter skriver til menigheten om profetene i den gamle pakt - når de talte om den tid som en gang skulle komme, da skriver han at det var Kristi Ånd som var i dem og talte. Profetene hadde jo ikke sitt budskap ut fra sitt eget hjerte - det vil si, de sanne profeter, Guds profeter. Men som i vår tid var det også den gang mange falske profeter, eller falske forkynnere. Mennesker som altså ikke var drevet av, og derfor heller ikke talte ut fra det lys Kristi Ånd gav dem, men bar frem sine egne tanker og visjoner osv.
   Nå sto altså denne Kristi Ånd legemlig fremfor dem, som mennesket Jesus fra Nasaret. Når apostlene skal beskrive dette, sier de blant annet som Johannes i sitt brev: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord» - denne person de hadde å gjøre med, tømmermannen Josefs sønn, som Han kaltes, Han var Livets Ord! Og så står det videre: «- og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus.» Livet ble åpenbart dem - det evige, det var Jesus! Og så kommer dette som vi også leste i vår tekst: «Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.» (1 Joh. 1,1-4).
   Tenk, fullkommen! Det vil jo si at ikke noe mangler! Skulle det mangle så mye som flis, var det ikke lenger fullkomment! Men den kristnes glede er fullkommen - for den kristnes glede er Herren! Herren og Hans stedfortredende verk! Altså, det fullkomne!
   Din vanlige tanke er vel den, at hvordan kan min glede være fullkommen, det er jo så mye mangler ved meg. Jeg snubler gang på gang! Som om det skulle være i din kristendomsutøvelse du skulle ha din glede! Din etterfølgelse av Jesus. Din egen åndelighet! Men der lever så mange, og derfor blir det verken glede eller fred! Og de stakkarene som finner både glede og fred i dette, finner det bare fordi de er åndelig stokk blinde.

   Jesus sier oss her i teksten - og da taler jeg til dem som må si: Meg til frelse jeg intet vet Uten deg Guds Lam - hva som er vår glede: «Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!» (v.20b). Deres sorg - altså det som på det daværende tidspunkt, var deres sorg - at Jesus skulle bli tatt fra dem, og det på den forferdelige måten det skjedde, nettopp det skulle bli deres glede, deres evige og fullkomne glede. Og er det ikke nettopp slik det for deg også, min venn - du som er her nå? Er det ikke dette som er din fullkomne glede - at Jesus betalte din skyhøye gjeld, med sitt eget blod? Jo, det er vel det? Ellers så har du en annen glede enn den Gud gir synderen!
   Når vi taler om glede i denne sammenheng, så tenker vi ikke i første rekke følelsen av glede, men grunnen til glede! Jeg kan takke Gud for denne evige og fullkomne glede, også når jeg er som lengst nede, for den er Kristus, Han som lever hver ny dag, og evig som min frelser, mitt liv!

   Du ser, i denne teksten, disiplenes forvirring overfor Jesu tale - de forsto det ikke! De hadde ennå ingen innsikt i det som lå foran, Jesu Kristi kors og død - og det må dessverre sies: Det er mange som fyller kirke og bedehus også i dag, som står like forvirret overfor Guds budskap til oss mennesker, som det disiplene gjorde denne dagen. De kan tale mye om Jesus - hvor god Han er, de bønnesvar Han har gitt dem, de gode andaktsstunder, åndelige opplevelser, religiøse følelser, de vitner gjerne om Hans allmakt osv., men står fremmede overfor dette med korset, forsoningen, frelsen fra Guds vrede over synden, når det kommer til noe mer enn bare læresetninger - som er der, men ikke har noen reell verdi for dem. Disse menneskene er mer fortapt - om en kan bruke et slikt uttrykk - enn hedningene! Jesus sier jo til noen i sin samtid, at «tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.» (Mt. 21,31).

E.K.

   Da talte Han til de åndelige veiledere i landet! Han talte til dem som forkynte Messias for folket. De som trodde på den Guds godhet som kommer til uttrykk hos Jesaja, for eksempel - Han som kommer for å sette undertrykte i frihet, åpne blindes øyne og døves ører osv. Men de hadde ikke selv behov av en slik frelser og forsoner som det tollere og skjøger er i behov av, og dermed trådte de så feil. Så feil, at de tross all sin religiøse glede i Guds ord, i virkeligheten sto fremfor en stengt himmeldør - det vil si: De var fortapte!
   Du som er her nå: Hva er ditt fremste begjær i møte med Jesus? Altså, idet du står fremfor Ham nå - hva er det du først av alt begjærer av Ham? Er det syndenes forlatelse? Å ja, det er vel det! Eller hører du med blant den flokken som spotter dette, og sier: Syndene er vi jo ferdige med, de er sonet, så ... Ja, det de sier er sant, men den ånd de taler om dette i, er ikke av Gud! Jeg spurte engang en slik en - det er mange år siden nå: Dersom det er sant, at vi bare kan glemme det faktiske forhold, at vi har synd, hvorfor lærte Jesus oss da å be: Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere? Lærte Jesus oss å hykle? Nei, dersom evangeliet ikke skal flytte fra hjertet opp til hodet, må vi få leve i sannheten! Og der sannheten er, der er en ydmyk og takknemlig ånd, og ikke en frekk og hovmodig! 
   Denne sorg - denne store sorg - hva Jesus ble utsatt for, fordi Han tok min plass etter Faderens vilje, det er nå min fullkomne glede! Å se inn i dette gir en ydmyk ånd! Men en ånd som er i fortrolig samfunn med Herren selv. Frelst av nåde jeg salig står midt i all min nød!

   «Vi skjønner ikke hva Han taler om,» sa disiplene her. (v.18b). Det gjelder vel ikke deg som er her nå? Du har vel funnet den fullkomne glede? Du har vel funnet den Jesus som Faderen sendte til jord - det Guds Lam som bærer verdens synd! Eller rettere - Han har vel funnet deg, på dine avveier! Han har vel fått vist deg dette - at det som var årsak til sorg hos disiplene her, det er grunnen til glede! Han har sonet dine synder én gang for alle! (Hebr. 7,27; 9,12; 10,10).
   Er ikke det grunn til glede? Å jo, fullkommen glede, og evig - for hva sier Han oss her?: «- deres hjerte skal glede seg, og ingen tar deres glede fra dere!» (v.22b). Den er med andre ord vår, til evig tid! Ingen tar den fra oss! Heller ikke Gud altså, Han som gav oss den, da Han gav sin Sønn for oss alle!

   Jesus er Sannheten! (Joh. 14,6). Han forutsier, det vil si profeterer! Han er Profeten med stor P. Han forutsier sitt liv, Han forutsier sin død, Han forutsier sin oppstandelse, Han forutsier sin himmelfart, sin fremtreden for himmelens trone, Han forutsier sin gjenkomst, Han forutsier sin evige glede i himmelen sammen med dem Han vant ved sitt eget blod, for Han er Herren selv, og alt dette var vedtatt i Guds evige råd, der Han selv var til stede som den andre person i guddommen!
   Evangeliet er en fast grunn under føttene på den mest vaklevorne - det er Guds kraft til frelse! (Rom. 1,16). Så vær frimodig, du som ikke vet deg noe annet - du kan be om alt i Hans navn! Du har fått Hans navn, i stedet for ditt eget, som ikke kunne gi noe annet hos Gud enn en evig fordømmelse! Nå har du fått fullkommen glede, evig liv og evig fred!