Tilbake            
                                               4 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

Ett menneske dør for folket el. Den frelsende tro

Joh. 11, 45 - 53

   45. Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det Han gjorde, trodde da på Ham. 46. Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort. 47. Yppersteprestene og fariseerne kalte da Rådet sammen og sa: Hva skal vi gjøre? For denne mannen gjør mange tegn. 48. Lar vi Ham holde på slik, vil alle tro på Ham. Så kommer romerne og tar både vårt hellige sted og vårt folk. 49. Men en av dem, Kaifas, han som var yppersteprest dette året, sa til dem: Dere forstår ingenting! 50. Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne. 51. Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket, 52. og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring. 53. Fra den dagen la de planer om å drepe Ham.
 

   «Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det Han gjorde (v.45).

   Jesus hadde gjort et under like for øynene deres, som det har vært få forunt å få se. Han oppreiste Lasarus fra de døde.
   Det står om ytterligere to tilfeller i Skriften, hvor Jesus gjorde det samme under - det var enkens sønn i Nain (Luk. 7), og synagogeforstanderens datter (Mrk. 5; Luk. 8). Det står også om at Paulus ved et tilfelle gjorde dette, og profeten Elias i sin tid. Helt ufattelige under, at sjelen/livet vender tilbake til et dødt legeme.
   Det viser sannheten i hva Jesus sa om seg selv: «Jeg er oppstandelsen og livet!» Ikke, jeg gir oppstandelse og liv, men jeg er. Min person er oppstandelsen og livet.
   Derfor heter det jo også, at den som har Sønnen har livet, men den som ikke har Guds Sønn har ikke livet. Uansett hva han ellers måtte ha.

   Noen slike under kunne vi vel trengt iblant oss? Da måtte vel folk ha kommet til tro, om de så døde stå opp?
   Vel, når Guds ord taler om tro til frelse, taler det om tro som en tilflukt. Noe man flyr til, skjuler seg i og klynger seg til, fordi man i dette - ved troen - ser sin eneste redning!
   Paulus gjør dette helt klart, når han sier: «Jeg vil ikke vite noe annet blant dere enn Jesus Kristus som korsfestet.» (1 Kor. 2,2). Som korsfestet! Det er nøkkelen til å forstå hva den frelsende tro er - det er den helt fortapte synders tilflukt til Jesu rensende og sonende blod.
   «Der har jeg funnet livet, selv er jeg intet verd, hva Sønnen meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.»

   Men er det nå tilfelle at tegn og under er så lite verd? Skriften peker på at de ikke er så lite verd for dem som allerede er troende - de virker trosstyrkende.
   Men hva med de ikke-troende, som skal vinnes for Guds rike? Vi leser om en i Luk. 16, som hadde stor tro på undernes overbevisende og frelsende makt. Det var en som selv var fortapt. Og der, i sin fortapte tilstand, ber han om at Lasarus - som også var død - måtte bli sendt til hans fars hus, til hans brødre, for, som han sier, og tror: «Kommer det noen til dem fra de døde, da vil de omvende seg.»
   Men hva svar får han? «De har Moses og profetene, tror de ikke dem, og omvender seg, så vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»
Dette er Jesu ord, og som det så ofte er tilfelle går de på tvers av våre tanker om saken.

   Jesus, Han giver og giver og giver igjen, som vi sier og synger, og alt hadde nok vært vel, om det var alt Han gjorde - iallfall så lenge det dreier seg om hjelp i hverdagen, helbredelse og lignende. Men Han hadde - og har også i dag - noe mer å gi, og det blir ikke nødvendigvis mottatt med samme glede av alle.
   Og så er det dette, Han ikke gjør. Han tar nemlig ikke imot noe av vårt, i den forstand at Han ikke gir det noen anerkjennelse.
   Foran den brennende tornebusk, får Moses beskjed om ta skoene av seg, for «den grunn du står på er hellig.» «Skoene,» sier en gammel forkynner, «er symboler på vår vandring, vår vandel, og i møte med den levende, hellige Gud, må det bort.»

   Dette vekker en bitter motstand og fiendskap i det egenrettferdige menneskehjertet. Det er sagt - at det finnes ikke noe inderligere og bitrere fiendskap i tilværelsen enn det naturlige menneskets overfor den eneste sanne Gud.
   Ikke overfor en «gud,» som mennesket har dannet i sitt eget bilde, og som det godt kan gi betegnelsen «Jesus» - for mennesket er «uhelbredelig» religiøst - men overfor den eneste sanne Gud. 
   Og den største, den usigelige gave Jesus har gitt oss - seg selv i vårt sted, og sitt blod til en fullkommen renselse og frelse for oss - det vekker det samme anstøt. Derfor sier også Jesus ved en anledning: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.»
(Mt. 11.6).

   Har du et sinn som tar imot det med takk - ja, så er det ditt fullt ut og helt ubeskåret. Men har du et sinn som ser, og ikke kan bøye seg for, at dette Jesu offer jo også innebærer en fullkommen dom over alt ditt eget - det «beste» ved/hos deg må skjules ved Jesu blod, om du ikke skal gå fortapt - da mangler selve inngangen for dette nådebudskap.

   Vi skal se noe av dette jeg har talt om her i teksten vår: «Mange av de jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det Han gjorde, trodde på Ham.
   Vi skal være klar over at dette, så langt, kun er det vi kan kalle en «tegn og under tro.» Om ikke disse føres videre, er de like fortapte i sin tro, som en hvilken som helst hedning uten noen tro - selv om det er en tro på Jesus.

   Sannheten, og alvoret i dette, kan du få se inn i dersom du leser beretningen i Joh. 8,30 ff., hvor Han taler nettopp med mennesker som får det vitnesbyrd at de trodde på Ham. Tro og tro, er to ting, som Luther sa det.

   Hos disse første ligger fiendskapet ennå skjult, idet de er så imponerte og begeistret over det deres øyne har sett. Noe til kar, denne Jesus! Hos andre er fiendskapet åpenbart: «Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.» (v.46). Med andre ord - Jesu erklærte fiender dette.

  
Større inntrykk hadde ikke den dødes oppstandelse gjort på disse - og heller ikke på den religiøse elite, som de henvendte seg til - som vi ser av teksten. 
   Du skal huske på, at det ikke var Jesu venner som kom til fariseerne og vitnet om Lasarus’ oppvekkelse - det var Jesu fiender, yppersteprestenes og fariseernes venner.
   Men trodde de på Ham? Nei, det synes heller som om fiendskapet bare tiltar i styrke, og nå fremstår de som de mordere de i virkeligheten er.
   Du forstår, det onde avsløres ikke uten lyset, og Jesus er selve Lyset. - I møte med Ham stiger det onde frem, slik som det virkelig er.

  
Her ser du også hvor de hadde sitt hjerte: «Så kommer romerne og tar vårt hellige sted og vårt folk
(v.48). Det hellige sted, fremfor den hellige, og folket, fremfor folkets Herre. Og ikke minst de seter (embeter) det gav dem!
   Her bør vel vi også vokte oss? Er det kirken, eller kirkens Herre, for eksempel? Er det organisasjonen? Virksomheten osv.?

   Kapper og bønnedusker, almisser og lange bønner på gatehjørnene, kunne nå ikke skjule hva hjertet var fylt av. Nå koker det over! «Fra den dagen la de planer om å drepe Ham.» (v.53). Nå orket de ikke lenger være fromme! Masken faller, «lokket» springer av, og det indre veller frem for enhver å se.

   Bak all kritikk av kristendom og Kristus i vårt samfunn i dag, fra den minste lille, forsiktige kritikk, til den åpenlyse motstand, ligger det samme fiendskap, som vi er vitne til her. Tro aldri noe annet! Det er Jesus som skal bort. Han som riktignok elsker dem inntil døden - sin egen død på korsets tre - men som har den «hake» ved seg, at Han ikke vil anerkjenne deres eget verk - ikke noe annet, ikke en smule til frelse, enn sitt eget fullbrakte verk.

   Men du som tenker i ditt stille sinn, og i ditt hjerte: Hva med meg? Jeg skulle så gjerne vært frelst og fått høre Jesus til - fått eie frelsesvisshet, så hjertet kunne ha «åndet fritt,» som det heter i dansk bibeloversettelse. Hør hva Kaifas sier her (Det kan du nemlig trygt gjøre, for han talte profetisk, står det. Det var altså ikke denne reven som egentlig talte, men Gud): «Dere tenker heller ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne. Dette sa han ikke av seg selv, men da han var yppersteprest dette året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket(v.50-51).
  
Dette er sannheten om Jesu død - den er en død for deg! Og hva mer tror du må til?

   Et alvorlig aspekt, og en advarsel til oss, er det også, at Kaifas talte profetisk i kraft av sitt embete, og ikke fordi han selv levde i sannheten, og forkynte sannhet. Også noe å ta med seg med tanke på, å ikke bli forført.
 


   Det blir sunget en sang av enfoldige små,
De selvkloke vil ikke høre derpå
Det er brudgommens sang
båret frem av Hans brud.

E.K.