Tilbake            
                                               4 søndag i advent

 

 

 

 

 

Marias klarsyn!

Luk 1:46-55

   46 Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, 47 og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, 48 fordi Han har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, 49 fordi Han har gjort store ting mot meg, Han, den mektige, og hellig er Hans navn. 50 Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter Ham. 51 Han gjorde storverk med sin arm, Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. 52 Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. 53 Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort. 54 Han tok seg av Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, 55 - slik Han hadde talt til våre fedre - mot Abraham og hans ætt, til evig tid.

   Marias lovsang som den kalles denne. Hennes sjel opphøyer Herren, og hennes ånd fryder seg i Gud, hennes frelser. Ja, det var jo fint – men hør du, enda finere blir det, når du hører hvorfor dette skjer – vers 48a: «- fordi Han har sett til sin tjenerinnes ringhet.» Ringhet? Ja, men er det dette Herren finner behag i hos deg – din ringhet! – at du ikke opphøyer deg selv, men heller ser deg for dårlig til at en så høy som Herren skulle ha noen glede i deg.
   Som også engelen forkynte henne - Luk 1:30: «Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud.» Funnet nåde! Hvem har vel bruk for det? Iallfall ikke den som har sin verdighet i noen egen opphøydhet!

   I Rom 2:28-3:2, leser vi noe meget viktig – viktig for deg å ha klart for deg, som peker i samme retning som dette med Maria her – det står: «For ikke den er jøde som er det i det ytre. Heller ikke er det omskjærelse, det som gjøres i det åpenbare, på kjødet.» Det vil si, det som er utført ved menneskehånd, selv om det er gjort på Guds befaling. «Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde. Og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven.» Her åpenbares forskjellen mellom det som er av mennesker og det som er av Gud – den sanne omskjærelse som består innfor Guds åsyn, den er utført av Ånden! Det vil si, av Gud selv! Og da står det: «En slik har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud.» Gud roser kun sin egen gjerning, for bare den er fullkommen! Og så kommer spørsmålet: «Hva fortrinn har da jøden? Eller hva gagn er det i omskjærelsen? Mye på alle vis! Først og fremst at Guds ord ble betrodd dem.»
   Først og fremst – ja, hva? At Guds ord ble betrodd dem! De hadde altså ikke noe fortrinn ved hva de var i seg selv, men ved hva de hadde fått!
   Vi ser i Jesu møte med dette folket, at det ikke var mange av dem som så dette!
   Men så også med deg og meg, det er ved hva Herren har gitt oss, at vi har noen ros hos Gud! Det er som kirkefaderen Augustin skriver etter å ha fått se inn i dette: «Gud lønner sine egne gjerninger i den troende!»
   Sine egne gjerninger, men de får Han altså kun rikelig rom for i de elendige, eller ringe, og ikke i de som setter brystkassen frem der de står får Gud - men rikfolk sendte Han tomhendte bort, leste vi her i teksten – og ja, ikke bare det sang Maria i sitt klarsyn, men hør: «Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner!»
   Så mist ikke motet fordi du ser så lite os deg selv, så lite åndelig, så lite klar i ditt syn osv., for da skal du fa å se på Jesus, Han som ikke kom hit for å finne brukbare emner, men for å frelse fortapte syndere, det vil si, de som ikke ut ifra noe i seg selv kunne legge en millimeter til. Hør bare hva hun videre viser til, foruten den ringhet hun finner hos seg selv – «og opphøyet de små. Hungrende mettet Han med gode gaver!» Små og hungrende! – og hvem er nå Han? «Han, den mektige, og hellig er Hans navn!»

   Han er det som ser til deg! Ingen ringere! Han er det som ifølge Matt 21:31, tar imot tollere og skjøger i sitt rike, fremfor egenrettferdige mennesker, som altså mener seg å ha noe å rose seg av. Så blir det jo spørsmål da, om hvilken av disse gruppene, du holder deg til? – hvor passer du best inn?

E.K.

   Så fint at Jesus vil frelse tollere og syndere! – det syntes også de som hørte Ham tale i synagogen i Nasaret, inntil Han anvendte ordet på dem. Det skulle de virkelig ha seg frabedt, å bli slått i hartkorn med den slags folk, de som var fromme og gudfryktige jøder, må vite – og det endte rett og slett med at de ville ta livet av Ham.
   Du forstår at disse tollere og skjøger, når Guds ord kom til dem, så var jo livet deres så opplagt avslørende – dette vi holder på med har jo ingen adgang i himmelen for Den Hellige, det er noe alvorlig galt med oss, og nettopp dette, denne erkjennelse, åpnet dem for den Guds usigelige gave, som var Hans Sønn ofret til en fullkommen soning for all deres synd! Men de rettferdige – nei, hva skulle vel de med dette! Som den Jesus taler om i Luk 7, den som er lite tilgitt og den som er mye tilgitt, den forskjell dette virker i deres indre. Hvem vil elske Ham mest!

   Nå er det altså jeg som er blitt en kristen – og da strømmer det på av forslag og formaninger om hva jeg nå må forholde meg til. Men hør du – når det gjelder dette om hvordan du skal leve ditt kristenliv, har du det fra mennesker – en stor forkynner kan hende – eller har du det fra Skriften, det vil si, Herren selv, Ånden!
   Hør du – jeg vil gjerne leve rett, og gjøre rett og skjel for meg. Jeg dømmes også i mitt indre av synd og lyster som ikke burde vært der, men bor i mitt gamle menneske. Ja, jeg vil gjerne gjøre rett, og det er jo godt, men det er ikke i det jeg har mitt kristenliv, og min ånd er opplyst om at det er ikke ved det jeg skal stå for Gud, verken nå i denne stund eller på dommens dag! Da mennesker skal dømmes etter sine gjerninger, skal jeg få stå der i kraft av Jesu gjerninger! Han er mitt liv nå – det gamle menneske er en fremmed nå, jeg har ikke noe mer med Han å gjøre verken på godt eller ondt! Jeg kan vitne som Paulus i Gal 2:20: «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.»
   Da går jeg ikke omkring og vokter på meg selv, som om jeg hadde mitt liv av det, men med blikket festet på Jesus, troens opphavsmann og fullender!
   Jeg lever ikke lenger selv! Hvor utbredt er den forståelsen i den kristne forsamling i dag? Men uansett, nå er det deg det er tale om – ser du dette? Kristus lever i meg – og hvem kan fordømme Ham – Hans liv? Det er jo allerede levd til fullkommenhet, og har fått Guds stempel ved at Han reiste Ham opp fra de døde! Han vant seg retten til livet ved sin rettferdighet etter loven!
   Skal jeg da se bort fra dette og i stedet vende meg til mitt eget – det vil si det gamle menneske – og forsøke å oppnå det samme ved det? Nei, hvilken formastelig og ugudelig tanke! Nei, hør hva Paulus videre forkynner disse villfarne galatere – vers 21: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn.»
   Så er altså det å søke noe ved siden av Jesus og Hans gjerning på jord, ett og det samme som å forkaste Guds nåde – og følgelig får Hans gjerning for deg ingen betydning, og du ender i fortapelsen med all din fromhet og tilsynelatende gudfryktighet, som kun har sin grunn, ikke i tro, men i vantro!