Tilbake            
                                               4 søndag i advent

 

 

 

 

 

Marias lovsang

Luk 1:46 - 55

   46. Og Maria sa: Min sjel opphøyer Herren, 47. og min ånd fryder seg i Gud, min frelser, 48. fordi Han har sett til sin tjenerinne i hennes ringhet. For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig 49. fordi Han har gjort store ting mot meg, Han, den mektige, og hellig er Hans navn. 50. Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter Ham. 51. Han gjorde storverk med sin arm, Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. 52. Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små. 53. Hungrende mettet Han med gode gaver, men rikfolk sendte Han tomhendte bort. 54. Han tok seg Israel, sin tjener, for å komme i hu sin miskunn, 55. - slik Han hadde talt til våre fedre - mot Abraham og hans ætt, til evig tid.
 

  Marias lovsang, som den kalles - og jo faktisk er denne teksten. Hun priser i sannhet Gud, for Han har sett til henne i hennes ringhet. (v.48).
   Her har alltid den sanne lovsang sitt utspring. Den kan aldri manes frem. Det blir i tilfelle bare en svak og ufruktbar etterligning, som om du erstatter virkelige blomster med kunstige. Det kan ligne, og er etter hva øyet umiddelbart ser, vel så fint, men det er dødt - det er uten liv.
   Ikke så når et menneske bevisst på sin egen ringhet, får et møte med den levende Gud, og opplever at en står i gunst hos Ham. En blir ute av seg som Maria her, og må uttrykke det på en eller annen måte. Så strømmer takken og prisen til Ham, ut av et hjerte som har fått ett glimt inn i sannheten - fordi sannheten var så uventet: Han er full av nåde hva min person angår - Han har bevist meg det på korsets tre!
   Så blir det som med Maria: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.» (v.46-47).
   Tenk menneske! Gud er din frelser! Og Han enser ikke din ringhet. Tvert imot så er det nettopp den som påkaller Hans medynk og trang til å gripe inn. Hva synden har gjort med oss, det er Hans sorg, og synden i seg selv, det er Hans fiende - ikke vi, med mindre vi slutter bevisst forbund med nettopp den. Ingen ringhet, ingen synd, ingen fattigdom kan hindre Guds gave og nåde, der hvor et menneske begynner å få øynene opplatt for det, og ved det vender seg til Ham som de til nå har vandret med ryggen imot.
   Gud - der hvor Han rett erkjennes - er menneskets fryd! Den fryd i ånden som Maria her nevner, den frelsesfryd som David i sin salme (51:14) omtaler, har sin grunn nettopp i denne erkjennelse. Tenk om mennesket visste det!

   Problemet (vårt problem) er åpenbart også her i Marias lovsang - det er vår innbilte mektighet og rikdom, som har nettopp overmot som frukt. At det er en innbilt rikdom avslører Jesus for oss i forbindelse med Hans tale til Laodikeamenigheten i åpenbaringsboken: «...du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød - og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.» (Åp 3:17).
   Men hvem vil erkjenne denne sannhet som Herren forkynner om mennesket - at du er ussel! ynkelig! fattig! blind! naken! Prøv å ta deg tid til å stanse noe for hvert av disse begrepene - smak på dem. Er det noe din natur liker?
   Nei, hele verden raser imot dette - derfor er det også så få som får oppleve Herrens fryd. Og derfor lages også så mange etterligninger, i forsamlinger hvor ordet om synd og nåde ikke har noen plass.
   Så kan det se ut som brusende gledesuttrykk, men hva springer det frem av? Det samme som hos Maria her?

   Årsaken til at denne lovsangen sprang ut i Marias hjerte, hadde ganske enkelt sin grunn i at Herren hadde åpenbart seg selv for henne. Det er hva vi trenger - å se mer av Ham - å vokse i nåde og kjennskap til Ham. (2 Pet 3:18).
   Mange tenker at skal det bli skikk på menigheten så må det forkynnes mer lov - så må loven legges tungt innpå den enkelte. «Uten åpenbaring blir folket tøylesløst,» sier Ordspråkene 29:18. Åpenbaring av hva? Blant annet av, at den lov som står for meg - arme menneske - som et uoverstigelig fjell, den har jeg oppfylt i Ham! «Lykkelig den som holder loven,» sier også Salomo.

   Ikke noe av dette kan falle på plass for deg, uten at du ser Ham som Maria fikk budskap om - Sønnen hun skulle føde. I Ham er Guds nåde mot mennesket samlet som i en sum. Han er Guds nåde!

   Som du igjen ser - også i denne velsignede teksten - er det de små, de hungrige, de ringe, med andre ord de elendige, Herren tar seg av. Hvorfor har du da så vanskelig for å tro at det gjelder deg? Du som kan hende har stupt i synd, i fall, i all slags elendighet, under dine mange forsøk på å tilfredsstille lovens krav. Kan hende har du aldri hatt den tanke, at du skal tilfredsstille loven - nei da, du vil bare prøve å være slik som Gud vil ha deg. Men det er nettopp å ville tilfredsstille loven! Du vil bare forandre snart dette, og snart noe annet som du får øye på - for ikke å tale om tilfeller der en spesiell og grov synd stadig kaster deg overende. Klart jeg må legge av og under meg dette, tenker du da - og treller under loven, og høster dermed også lovens forbannelse.
   Du faller, tigger og ber Gud om hjelp og kraft, bare for nærmest viljeløs å gå inn i samme synd igjen med åpne øyne - og så er det samme runde igjen.
   Hvor mange runder har du gått etter hvert? Har Gud ingen kraft å gi, siden det nå ikke blir bedre med deg, men heller verre? Forstår du ikke at noe er aldeles galt her? Ja, med meg, sier du. Jo da, med deg, men fremfor alt med det middel du vil benytte til forbedring - loven. Hør hva Peter sier om den (og dette står i Guds ord!): «Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?» (Apg 15:10).
   Du er altså ikke den første som har forsøkt!
   Hva ble så løsningen for Peter? Det må da bety noe for deg også skulle jeg tro! Jo, hør hva han sier i samme tale: «Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de (hedningene).» (Apg 15:11). Altså ikke ved vår tro på osv. - selv om det jo på ett vis er sant - men rett og slett ved Hans nåde. - Den Han hadde i sitt hjerte overfor deg og handlet i samsvar med, før du kunne tenke på Ham, eller i det hele tatt brydde deg om Ham.
   Dette er ordet til deg neste gang du står der så dømt innfor Ham på grunn av din synd og usselhet: «Se på Ham som tok straffen på seg!» Igjen og igjen!

   Tror du Maria hadde lyst til å synde, der hun frydet seg i den nåde som var blitt henne til del? Nei, Guds nåde - der den treffer et fordømt og forpint hjerte - gir lyst til lovsang, ikke synd.
   Lovens hele hensikt er ikke å gjøre deg stor og rik, men å åpenbare din usselhet og fattigdom som er uendelig, slik at Gud skal få komme til med ordet om Jesus - nådeordet, som Paulus overgav efesermenigheten til. (Apg 20:32). Han overgav dem til Gud og Hans nådes ord! Det skulle Gud ta vare på dem, og bevare dem ved.
   Den samme åpenbaring som får Maria til å bryte ut i lovsang her. Guds nåde mot mennesket, i dets ringhet.

   Så får du prøve deg i dag - om du kommer til Gud i din åndelige rikdom, eller noe annet du finner å smykke deg med - eller om du kommer for igjen å få se, at du er skjult i Ham som Maria - etter Guds vilje - bar i sitt liv og fødte til jord.

   Hun fødte din frelse! Denne ringe, som hun selv kaller seg. Og så er du frelst ved det! Som vi synger i julesangen: «En fattig jomfru satt i lønn, Og fødte himlens kongesønn!»
   Han kom ikke blant de rike og store, men de fattige og små!

   Rop det ut!


   Kom sannhets Ånd, og vitne giv
At Jesus Kristus er vårt liv,
Så vi av intet annet vet
Enn Ham vår sjel til salighet!

E.K.