Det er viktig når vi står overfor Guds ord at vi ikke forsøker å åndeliggjøre og liksom «tøye» det. Det kan snart føre oss bort fra tekstens innhold i stedet for dypere inn i den - som en først tenkte seg.
   Det er ikke vår oppgave å åndeliggjøre Guds ord, det er åndelig. Derfor skal vi først av alt stanse for det som faktisk beskrives.

   Her er vi vitne til mennesker som valgte denne verdens goder, fremfor Guds rike, så konkret som det faktisk skjer hver dag iblant oss. Og vi kan virkelig tale om goder, for ikke noe av dette var syndig i seg selv, men nettopp goder.

   Hva de faktisk sier ved dette sitt valg, er at de venter seg å ha mye mer igjen av dette, enn hva de vil få av Guds rike. Det innebærer altså i virkeligheten en dyp forakt for det som er av Gud. Dette er den synd alle «bra» mennesker som har valgt bort Gud, til fordel for denne verdens ting, har begått, og lever i.
   Til sitt forsvar ville de hevde, at de ting de har valgt er gode ting. Noe de jo absolutt ikke er lenger, da de er valgt i stedet for Ham!

   «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet så skal dere få alt det andre i tilgift,» sier Jesus annetsteds. Her er vi vitne til mer enn det motsatte - det er ikke bare slik, at de ikke velger Guds rike og Hans rettferdighet først, men Guds rike forkastes fullt og helt for det andres skyld.

   Så har vi også dem, som sett utenfra, kan se ut som rette og åndelige kristne, men som faktisk søker det andre, ved å søke Guds rike og Hans rettferdighet.
   Det er egentlig gavene hjerte og sinn er rettet på, personen – i dette tilfelle, Jesus - er bare middelet til å nå dem, og ikke målet i seg selv.
   Det er dette Jesus taler imot når Han sier: «Du kan ikke tjene to herrer, Gud og Mammon.»
   Hør det: Du kan ikke! Du kan like gjerne gi det opp, før du forsøker. Du bare bedrar deg selv. Dette er nemlig hva Skriften kaller skjøgekjærlighet. Hvem vil være gjenstand for det?
   Det er på plan med dette det som i menneskelig sammenheng heter: - å gifte seg for pengenes skyld. Igjen - personen selv er underordnet, det er vedkommendes eiendom man er ute etter. 
   Verden kan man saktens lure med dette, slik at den ser på deg som en rett kristen, men Gud, som ser til hjertene, ser dets sanne tilstand. 
   Se alvoret i dette å avvise Guds gave og Guds kall, i den dom som felles over disse menneskene (v.24). De var utelukket fra Guds rike før de gikk ut av denne verden. Kallet gikk dem forbi, og vendte aldri tilbake! 
   Du kan også lese om denne typen der de står for Kristi domstol, i Matt 7:22-23: «Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!»
   Stans noe for dette - det er en virkelighet som beskrives for oss, før det skjer - og se så på vår tid.

   Dette vi leser om i teksten vår, er hva vi kan kalle «Esaus synd» - han som så så smått på sin førstefødselsrett (det som var av Gud), at han solgte den for en rett linser. Da det siden gikk opp for ham hva han hadde gjort, står det om ham at «han ble avvist enda han søkte den (velsignelsen) med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.» (Hebr 12:17).

   Husbonden ble harm, står det her.
   Hvor vil du da vende deg? Fly til Jesu vunder og sår (som Han fikk nettopp for deg), mens det ennå heter i dag!
   Hvem kan bli stående for Guds harme? Helvete, fortapelsen, er ofte fremstilt som fraværet av Gud, det å være forlatt, men fortapelsen er tvert imot å være gjenstand for Guds vrede over synd.

   Når Gud vender/løfter sitt åsyn mot/på et menneske, da er det mennesket gjenstand for Hans miskunnhet, nåde og velsignelse - men når Gud vender seg fra et menneske, da er det mennesket gjenstand for Hans vrede. En blir stående igjen med vreden: «Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, Men Guds vrede blir over ham.» (Joh 3:36b).

   Dette er altså også en av de alvorlige tekstene i Skriften - og vi må aldri rygge tilbake for alvoret om vi vil stå i et sant forhold til Gud. Men ikke utelukkende alvorlig, som det står skrevet: «Lys er utsådd for den rettferdige.» (Sal 97:11a). Og: «Et lys går opp i mørket for den oppriktige.» (Sal 112:4a). Og som salmisten ber i Salme 43,3: «Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg! La dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger.»
  Så også i teksten her. Han har latt sitt nådelys skinne også her, til frelse for den som ser.

   Han beskriver en tid for dette gjestebudet. Det var altså planlagt på forhånd og avsatt en bestemt tid for det - og så lyder evangeliet: «- for nå er det ferdig.» 
   Du er innbudt til noe som er ferdig, noe som er gjort i stand, og Han er den som har gjort det i stand.
   Han ville jo aldri innbudt deg til noe du måtte sette i stand selv! Hva slags innbydelse og hva slags gjestebud ville det være? Nei, først når alt var ferdig gikk innbydelsen ut, og Jesus åpenbarer en hemmelighet hva dette angår, når Han taler til de frelste i Matt 25:34, og sier: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.»
   Allerede den gang var det ferdig for oss, i Guds hjerte, og på Golgata er alt ferdig. Nå kan innbydelsen gå ut, og har altså sin grunn i at alt er ferdig!
   Dette kan ikke understrekes nok, og vises ikke minst i hva slags folk som ble innbudt, når de første (storparten av det jødiske folk) forkastet innbydelsen: «- fattige og vanføre og blinde og lamme.» (v.21b).
   Dette er jo en beskrivelse av oss, hedningene, som ikke hadde del i barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene og fedrene. (Rom. 9,4-5). Med andre ord, blinde og forkomne i verden.

   Hører du innbydelsen? Ja, du! Det er jo deg dette! Kom, for nå er det ferdig!

   Kan hende må du nettopp si, når du ser på deg selv: Jeg er visst både blind og vanfør, fattig og lam! Godt! Du er altså vel kvalifisert!
   Husk på at dette er Herrens ord og bud: «- før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme.» (v.21b). Og det som gjør det mulig, er at det nå er ferdig! Jesus har talt sitt: «Fullbrakt!» fra korsets tre.

   Her, når det tales om disse menneskenes skrøpeligheter og skavanker, har det en åndelig betydning. Det skal betegne deres mangel på verdighet i seg selv. På den tid var jo disse overgitt til å tigge.
   Jesus bruker andre steder betegnelser som «får uten hyrde,» «det som var fortapt,» «syndere,» og lignende. Kort sagt, du som ikke finner noen grunn i deg selv, og derfor må komme på ordet: «Nå er det ferdig» - alene.

   Hva er dette festmåltidet? (v.24b).
   Jesus svarer oss på det, idet Han bryter brødet og sier: «Ta et, dette er mitt legeme som gis for dere -» og om vinen: «Drikk av den alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.»
   Er ikke det et festmåltid? Ved dette - og ikke ved alt ditt selvstrev - er du fri og frelst. Kjøpt fri!
 

   Å, hør dog Hans stemme så kjærlig og mild,
Du bortkomne barn som i ørkenen fór vill:
Vend om til meg!
De røde blodsdråper
Fra Golgata roper
Om nåde og frelse for deg.

E.K.