Tilbake            
                                               3 søndag i påsketiden

 

 

 



Den gode gjeteren

Joh 10:11 - 18

   11. Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. 12. Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. 13. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. 14. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, 15. likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene. 16. Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde. 17 Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. 18 Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen. Dette bud fikk jeg av min Far
 

   Den gode hyrde. Hvem er Han? Hva kjennetegn har Han? 
   Det bør jo være viktig for deg å vite, da det jo kun er i Ham det er frelse, og i hele tilværelsen ellers, ingen annen.

   Hva Hans kjennetegn er fremfor alle andre (det innebærer - mangler de, eller skyves de i bakgrunnen, er det ikke den gode hyrde du har med å gjøre) gjør Jesus klart for oss her: Han «setter sitt liv til for fårene.» (v.11b og 15b). 
   Han skal gjenkjennes på det. «Han kjennes på sårene, Han fikk for fårene.»

   Denne gode hyrde var det også Paulus reiste omkring i datidens hedningeverden (de andre får (v.16)) og forkynte. Dette er det ingen tvil om ut fra hva Paulus tykt understreker ved flere anledninger: «Dere som har fått Jesus Kristus malt for deres øyne som korsfestet.» (Gal 3:1b). Og: «- jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.» (1 Kor 2:2).

   Det er den korsfestede Jesus Kristus som er den gode hyrde. Dette kjennes Han på, og dette er den uendelige trøst, oppmuntring og stadige kilde til håp og tro og glede, for alle arme syndere som har Kristi Ånd. 
   Slik åpenbares - og holdes Han levende - for deres hjerte, ved Den Hellige Ånd, og slik åpenbares Han i den himmelske helligdom innfor Guds trone: «Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det var slaktet.» (Åp 5:6). 
   Det er den korsfestede Jesus Kristus som åpenbares for himmelens trone, i vårt sted. - Hans sår og Hans blod er det som taler vår sak, og beholder oss i et evig samfunn med Faderen og Sønnen. «Helt tildekket i dine sår, hvorfra blodet fløt, frelst av nåde jeg salig står, midt i all min nød.»

   Det burde være rimelig klart for oss, at dette jo er helt uinteressant og helt uforståelig - ja, et rent anstøt, for det menneske som ikke i Guds ords lys er blitt åpenbart som en synder innfor Gud.

   Man kan høre den bønn nå og da: «La fremfor alt din nåde bli virkelig stor og umistelig for meg.» «La meg se din nåde klart,» og lignende. Men hva svar venter du så å få på en slik bønn? Hvordan skal dette gå til? Har du tenkt på det? 
   Det er i virkeligheten bare én eneste måte dette kan gå til på. Skal Guds nåde bli virkelig stor for deg, så må du bli en virkelig stor synder.

   Det er nettopp dette Jesus peker på, når Han taler om synderinnen i Simon fariseerens hus: «Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som er lite tilgitt, elsker lite.» (Luk 7:47). 
   Jesus vil ikke dermed ha sagt, at det finnes noe menneske som trenger lite tilgivelse, for hvert menneske står i en ubetalelig gjeld til Gud på grunn av sin synd og utroskap, men noen ser det i sin egenrettferdighet slik - som for eksempel fariseeren Simon. 
   Men også «rettferdige» Simon kunne bare gå inn i Guds rike på Lammets blods regning. Idet dette hadde begynt å gå opp for hans hjerte, ville han også ha begynt å innse at «min synd må være stor.»

   Du behøver altså ikke å kaste deg ut i det åpenbare syndelivet - som det gjerne kalles - for å bli en stor synder. Du trenger bare få se noe av det som alt nå bor i ditt hjerte, i Guds lys.

   Noen har alltid bøyd seg for denne åpenbaring, og da har både synden og nåden blitt stor, andre har tatt anstøt nettopp av dette og vendt alt som heter kristendom ryggen, eller valgt seg en annen og for dem «bedre» Jesus. Men alt på grunn av anstøtet på sannheten: «Han er såret for våre overtredelser.» - Noe Gud aldri har tenkt til dom for noe menneske, men tvert imot, til frelse.

   Likevel blir det til dom for så mange, fordi de i sin egenrettferdighet støter det fra seg. 
   Det er altså menneskets egenrettferdighet som stenger det ute fra Guds rike, og aldri åpenbar synd - som vi som oftest tenker, før vi får Guds lys over det. For i samme stund som en åpenbar synd er erkjent som synd, i samme stund sees den også som sonet på korset. Men dersom du forsvarer og unnskylder en synd, hva er det da annet enn egenrettferdighet? «Det er ikke synden i seg selv som er farlig (for den er sonet), men hva du gjør med den,» har en kjent forkynner sagt. Det er – rett forstått – helt riktig!

   Fordi nå dette er den gode hyrde - Han som gir seg selv for synderes skyld, så ser vi i Israel - hvor Jesus sto frem - at skjøger og tollere og syndere av alle slag holdt seg nær til Ham, mens de «fromme» ble spredt som agner for vinden, i sitt uforsonlige og bitre hat til Ham som ikke ville anerkjenne deres fromhet, men tvert imot sa dem at skjøger og tollere gikk før dem inn i himlenes rike. 
   Klart de måtte gå før dem, når inngangen er soningsblod!

   De høyeste i himmelen kaster sine kroner ned for Hans trone (Åp 4:10) - og disse menneskene vil altså ikke gi slipp på sin fromhet, men beholde den på, innfor den tre ganger hellige Gud!

   Jesus - og Skriften - vil ikke dermed glorifisere et liv i synd og elendighet. De fleste som gir seg over til det blir jo verken frelst eller får noe liv de kan «synge gledessanger over» i denne verden. Heller ikke forakter Han et rettskaffent liv. - Et samfunn hvor stadig færre bryr seg om rettskaffenhet, ser vi konturene av nå etter hvert, og hvem ønsker seg det? Men den som vil regne med en smule av sin rettskaffenhet i det som har med Gud og Hans frelse å gjøre, han er fortapt ved det. Det vil si, ved sin egenrettferdighet, som i Guds øyne kun er skinn og løgn. «Alle har syndet og fattes (står uten) ære for Gud» (Rom 3:23), men «intet fattes den som frykter Ham.» (Sal 34:10). - Intet!

   Jesus som den gode og rette hyrde Han nå er, kjempet og gav seg selv for fårene: «Er det da meg dere leter etter, så la disse gå!» - Dette var Hans ord da Hans forfølgere kom for å gripe Ham. (Joh 18:8b). 
   Et slikt hjerte har Jesus for deg også. Han vil at du skal gå fri, derfor gav Han seg selv. - Alene derfor! 

   Leiekaren er bare opptatt av hva utbytte han kan ha av deg, enten som et synlig «bevis» på sin egen åndelighet og gudsfrykt - det vil si, anseelse (Gal 6:13) - eller økonomisk vinning. (2 Pet 2:3 og Jud v.16).

   «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg.» (v.14). 
   «Mine kjenner meg,» sier Jesus her «- likesom Faderen kjenner meg,» føyer Han til. Og hvordan? Det sier Jesus i samme løpet: «Jeg setter mitt liv til for fårene.» Slik kjennes Han av sine, og slik kjennes Han av Faderen.

   Han og Faderen er ett. (Joh 10:30). Gud er den gode hyrde - Gud er den som har gitt sitt liv for oss! Fatt det den som kan, men slik er Han altså blitt åpenbart iblant oss.


   Det var en som var villig å dø i mitt sted,
For at jeg skulle leve ved Ham,
Ja til korset Han gikk hvor Han kjøpte meg fred,
Da Han sonet min synd, det Guds lam.

E.K.