«For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg.» (v.13-14).
   Du ser forskjellen på disse to – den ene er eier, den andre er bare innleid. Det er ikke hans får.
   Vi skal ta med en fortelling om Salomos visdom her fra 1 Kong 3:16-27, som åpenbarer noe av dette forholdet: «På den tid kom det to skjøger og trådte frem for kongen.» To skjøger. Ikke akkurat de mest ærbare kvinner disse to altså, men fikk legge sin sak frem for kongen, også de. «Den ene kvinnen sa: Hør på meg, herre! Jeg og denne kvinnen bodde i samme hus, og jeg fødte et barn i huset hos henne. Den tredje dagen etter at jeg hadde født, fødte også denne kvinnen et barn. Der var vi nå sammen, det var ingen fremmed hos oss i huset, bare vi to var i huset. Om natten døde sønnen til denne kvinnen fordi hun hadde ligget på ham. Da stod hun opp midt på natten og tok min sønn fra min side, mens din tjenestekvinne sov. Hun la ham ved sin barm, og sin egen sønn som var død, la hun ved min barm. Da jeg så stod opp om morgenen for å gi min sønn bryst, fikk jeg se at han var død. Men da jeg senere på morgenen så nøyere på ham, da var det ikke min sønn, han som jeg hadde født. Da sa den andre kvinnen: Nei, den gutten som lever, er min sønn, og den som er død, er din! Men den første sa: Nei, den gutten som er død, er din sønn, og den som lever er min! – Slik snakket de mens de stod for kongen. Da sa kongen: Den ene sier: Den gutten som lever, er min sønn, og den som er død, er din! Og den andre sier: Nei, den gutten som er død, er din sønn, og den som lever, er min! Så sa kongen: Hent et sverd til meg! Og de kom med et sverd og bar det frem for kongen. Da sa kongen: Hogg det levende barnet i to stykker og gi den ene halvdelen til den ene kvinnen og den andre halvdelen til den andre! Den kvinnen som var mor til det levende barnet, sa da til kongen – for hennes hjerte brant for barnet hennes: Hør på meg, herre! Gi henne det levende barnet og drep det for all del ikke! Men den andre sa: Verken jeg eller du skal ha det, bare hogg til! Da tok kongen til orde og sa: Gi henne det levende barnet og drep det ikke! Hun er barnets mor.»
   Den ene hadde ikke morskjærligheten, for det var ikke hennes barn.
  
   Det er bare én som har den rette kjærlighet til hjorden – og det er ikke du eller jeg – men det er Han som kjøpte dem med sitt eget blod.
   Det finnes nok av pastorer, forstandere og predikanter, og ikke minst biskoper som kan la menigheten gå for lut og kaldt vann, som det heter, men Herren selv gjør aldri det. Tvert imot, når disse hyrdene som er innsatt svikter, kommer Han selv og vil ta seg av hjorden, som Han sier i Esek 34:1-11: «Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Profetér mot Israels hyrder. Profetér og si til dem, til hyrdene: Så sier Herren Herren: Ve Israels hyrder, som røkter seg selv! Er det ikke hjorden hyrdene skal røkte? Dere eter fettet, og dere kler dere med ullen. Det fete slakter dere, hjorden røkter dere ikke. Det svake har dere ikke styrket, det syke har dere ikke legt. Det som er sønderbrutt har dere ikke forbundet, det bortdrevne har dere ikke ført tilbake, og det fortapte har dere ikke oppsøkt. Men med vold og med hårdhet har dere hersket over dem. Slik ble de spredt, fordi de ikke hadde noen hyrde. De ble til rov for alle markens ville dyr, og ble spredt. Så farer min hjord vill. På alle fjell og på hver høy bakke og over hele landet er min hjord spredt. Det er ingen som spør, og ingen som leter etter dem. Hør derfor Herrens ord, dere hyrder! Så sant jeg lever, sier Herren Herren: Sannelig, siden min hjord er blitt til rov, og den er blitt til føde for alle markens villdyr, da den var uten hyrde, og mine hyrder ikke spurte etter min hjord, men hyrdene røktet seg selv og ikke røktet min hjord - derfor, dere hyrder, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren: Se, jeg kommer over hyrdene og vil kreve min hjord av deres hånd og la dem slutte å røkte hjorden, så hyrdene ikke mer skal røkte seg selv. Jeg vil redde min hjord av deres munn, så de ikke skal være til føde for dem. For så sier Herren Herren: Se, jeg kommer og vil spørre etter min hjord og se til dem.»
   En må tenke på de ord som står om Jesus i Matt 9:36 og Mark 6:34, hvor Han betrakter folket som står for Ham: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.»
   Nå var det skjedd som var profetert ved profeten Esekiel – nå var Herren selv kommet til sitt folk i mennesket Jesus fra Nasaret. Det var Herren selv som sto midt iblant dem, og merk deg det hjertelag som åpenbares her - «Han fikk inderlig medynk med dem.»

   Det står jo også så velsignet fint om dette i Hebr 4:15: «For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.»

   Medynk! Medlidenhet! Er det ikke nettopp det du føler mest behov for, der du så ofte strever deg frem gjennom livet som kristen her på jord, med både verden, Satan og ikke minst ditt eget kjød som daglig opplevde fiender? Eller kanskje du er en av dem som går glatt igjennom? En av dem djevelen unner fred, fordi han allerede har deg i sin favn.

E.K.

   Men en sann og levende kristens fremste behov her i livet, det er en barmhjertig og tilgivende yppersteprest og Herre – en frelser og forsoner. En som er frelser og forsoner nettopp nå i denne stund, og i neste stund og neste dag og så videre. Det vil si en frelser og forsoner alle stunder! Med andre ord, den gode hyrde! Han som setter sitt liv til fårene! (v.15).
   Han sier oss det her, Jesus, at Han setter sitt liv til for oss (v.15), og så gir Han oss innsikt i noe mer – Faderen elsker Ham for dette. Faderen elsker Ham fordi Han setter sitt liv til for oss!
   Vi kan da tenke på det Jesus sier i Joh 16:26-27: «På den dag skal dere be i mitt navn. Og jeg sier dere ikke at jeg skal be Faderen for dere. For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og trodd at jeg er utgått fra Gud.»
   «Faderen selv elsker dere!» La nå det få synke inn! Vår frelse er grunnet på en pakt mellom Faderen og Sønnen. Faderen selv elsker deg! Derfor sendte Han sin Sønn!
   Faderen elsket sin Sønn for denne gjerning, at Han gav sitt liv for oss. Rettere blir vel å si, at Han elsket denne gjerning av Jesus – denne villighet til å lide og dø for oss. Som vi også kan lese det hos profeten Jesaja i Jes 53:10: «Men det behaget Herren å knuse Ham.»
   Ikke at Gud hadde behag i selve sønderknuselsen, for det var vel Hans hjertes dypeste smerte, men på grunn av den frukt som skulle komme av det – nemlig at du skulle bli frelst ved det.
   To sider her: Kan du se på dette - denne Guds kjærlighet – uten å bli beskjemmet over deg selv? Og kan du se på dette - denne Guds kjærlighet – uten å glede deg i Gud?
   «Jeg er den gode hyrde. Jeg setter mitt liv til for fårene.» (v.14-15).

   Og så sier Han noe om dette som viser oss hvem Han er. Han er ikke bare et menneske som du og jeg. Han er det, men Han er på samme tid noe langt mer. Han sier at Han fikk et bud av sin Far (v.18b): «- jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen. Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen.» (v.17-18).
   «Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen.» Kan du si det? Nei, for du er ikke som Jesus. Han er noe langt mer enn deg. Han, sier Han selv, var det gitt å ha liv i seg selv. (Joh 5:26). Du og jeg har ikke liv i oss selv. Når vi slokner her, så er det hele over. Dersom du dør her uten å ha liv i Ham som både har Livet og er Livet med stor L, så kalles det på den andre siden tvert imot, den annen død! - som det nevnes flere steder i Åpenbaringsboken. Den annen død! Du går fra død til død! Fra den legemlige død til den evige død, som er helvete, fortapelsen, avgrunnen.

   Jesus har Livet og er Livet, det evige, og kaller deg inn til det. Han er i sannhet den gode hyrde! Og den som tror på Ham, sier Han, skal leve om han enn dør! Og hver den som lever og tror på Ham, skal aldri i evighet dø.» (Joh 11:25-26).
   «- aldri i evighet dø.» Hvilket budskap Han forkynner deg! En troende skal ikke engang se døden – døden er noe som ligger bak Ham i det selvsamme øyeblikk han knyttes til Jesus - flytter inn i Jesus - ved troen. det vil si ved sin tilflukt til Jesus.
   Smak nå litt på dette orrdet - tilflukt! Det er altså noe du flykter til. Og det innebærer jo også at det er noe å flykte fra. Hva er det? Kanskje kommer du opp med flere ting som et svar på dette spørsmålet. Jeg skal peke på én - mitt eget! Det som bor i meg - det som ikke lar seg forandre, og som jeg derfor bare kan flykte fra. Takk da Gud at Han har åpenbart meg hvor jeg kan fly!
   «Dere er - er - jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» Og så fortsetter apostelen slik: «Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere åpenbares med Ham i herlighet.» (Kol 3:3-4).
   Og hør du, som kanskje tenker at det skal så veldig mye til, som om Herren var gjerrig på sine gaver – hvem skal åpenbares med Ham i herlighet den dagen? Jo, blant annet denne røveren fra korset på Golgata – han som bare bad Jesus om en tanke i sin nød!
   Har du ikke sett Jesus? Det er Han som gav sitt liv for deg! Har du ikke sett Faderen? Det er Han som sendte Ham for å gi sitt liv for deg! Det er Han som åpenbarer seg i Kristus – så Jesus sier: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh 14:9).

   «Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne kveen. Også dem skal jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde.» (v.16).
   Hvem er disse andre får? Hver den i hvem Herren får virke tro ved sitt evangelium. Alle disse Han får høstet inn blant hedningene, ved sitt ord og ved sin Ånd.
   Måtte vi alle være blant dem! - blant dem som lar seg høste inn, og ikke forsøker å lage seg noen annen vei enn Veien - Jesus! (Joh 14:6).