Tilbake            
                                               3 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

Jesu makt over urene ånder el. Med - eller imot?

Luk. 11, 14 - 28

   14. Han drev ut en ond ånd, og den var stum. Men det skjedde da den onde ånd var fart ut, da talte den stumme. Og folket undret seg. 15. Men noen av dem sa: Det er ved Be'elsebul, de onde ånders fyrste, Han driver de onde ånder ut. 16. Andre igjen fristet Ham og krevde et tegn fra himmelen av Ham. 17. Men Han visste hva de tenkte, og sa til dem: Hvert rike som kommer i strid med seg selv, blir lagt øde, og hus faller på hus. 18. Men om nå Satan er kommet i strid med seg selv, hvordan kan da hans rike bli stående? Dere sier jo at det er ved Be'elsebul jeg driver de onde ånder ut! 19. Men er det ved Be'e'sebul jeg driver de onde ånder ut, ved hvem er det da deres egne sønner driver dem ut? Derfor skal de være deres dommere! 20. Men er det ved Guds finger jeg driver de onde ånder ut, da er jo Guds rike kommet til dere. 21. Når den sterke med våpen vokter sin egen gård, får hans eiendom være i fred. 22. Men når en som er sterkere enn han kommer over ham og overvinner ham, da tar han fra ham hans våpen, som han hadde satt sin lit til, og hans bytte deler han ut. 23. Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer. 24. Når den urene ånd er fart ut av et menneske, går den gjennom tørre trakter og søker hvile. Når den ikke finner det, sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus som jeg fór ut av. 25. Og når den kommer dit, finner den det feid og pyntet. 26. Da går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv. De går inn og bor der. Og for det menneske blir det siste verre enn det første. 27. Som Han sa dette, skjedde det at en kvinne i mengden ropte til Ham: Salig er det morsliv som har båret deg og det bryst som du har diet! 28. Men Han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.
 

   Vi ser her igjen det Skriften så ofte vitner om  - denne veldige kampen mellom to åndelige riker, representert ved to veldige åndsfyrster, djevelen og Jesus Kristus.
   Det kampen står om er menneskesjelen, og til vår trøst og oppmuntring - som opplever at vi ved troen på Jesus er trukket inn i denne kampen - peker Jesus på styrkeforholdet her: Den sterke og den sterkere.
(v.21 - 22).

   Det er et uttrykk som heter «kjært barn har mange navn,» men det har også den onde, i Skriften. Og gjennom dem kan vi forstå noe av hvilken motstander vi står overfor.
   Her kalles han den sterke, annetsteds
(1 Mos. 3,1) kalles han listig, blant annet.
   Bare disse to betegnelser burde overbevise oss om, at det er en svært farlig fiende vi står overfor. - En sterk og listig åndsfyrste, i spissen for en åndelig hær - slik fremstiller Skriften det.

   Det kan se ut som om man i kristen sammenheng i dag regner lite - om i det hele tatt - med dette som en realitet, en virkelig situasjon vi står midt oppe i, hver stund, hver dag. Vi er vel blitt for «moderne» til å tro på slikt.
   Det var - og det er - ikke Jesus. En kan ikke engang si at Han tror dette - Han som vet, sier oss rett og slett, at slik er det!
   Og Han fremstiller disse, ikke som en eller annen underlig innflytelse, men som helt konkrete vesener, som tenker og resonnerer: «Når den ikke finner det, sier den - osv.»
(v.24).

   Det er godt og nødvendig for oss, å kjenne til Jesu seier og makt over den onde, men ikke tro at en selv er frelst i og med denne seier og makt.
   Vi har åndsretninger iblant oss i dag, som kan synes å ha gått i den fellen. Man er opptatt av Jesu seier over den onde fremfor alt, og denne tro på Jesus har drevet djevelen bort for en tid, men når han vender tilbake, finner han huset han ble drevet bort fra, tomt. Det er ikke flyttet noen ny inn. Da er det mennesket redningsløst fortapt, sier Jesus. Den onde ånd flytter ikke bare inn igjen, men han tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv.
   Det blir med disse som med de ti spedalske Jesus renset - bare én av dem, en samaritan, vendte tilbake og tok imot Jesus selv. De ni andre hadde nok med Hans makt over sykdommen, og priste og lovet og vitnet ganske sikkert om Ham.

   Midt imellom Jesu beretning om den sterkeres utdrivelse av den sterke, og beretningen om den onde ånd som flakker omkring en tid, før den vender tilbake, står et vers vi skal merke oss: «Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer.» (v.23).
   Det er ikke nok for oss at Jesu makt har drevet ut, eller bort, den onde - Jesus må også mottas, og bli hjertets nye eier og Herre.

   Brorson sier om dette, i sin fine julesang: «Det er ei fremmed bolig, Du har den selv jo kjøpt, Så skal du blive trolig Her i mitt hjerte svøpt.»
   Brorson så altså at Jesus hadde gjort mer enn å seire over Satan - Han hadde kjøpt hans hjerte, og var dermed hjertets rette eier. Ved denne tro ble Jesus svøpt/mottatt i hjertet.
   Når Satan siden kom der, fant han det bosatt av den som er sterkere. «Han som er i dere, er større enn han som er i verden,» sier Johannes.
(1 Joh. 4,4).
   Jesus sier om den, i hvem dette ikke er skjedd at han ikke bare går omkring med et «tomt hus,» (om han påberoper seg Jesu navn aldri så mye - ja, ikke om han selv driver ut onde ånder, taler profetisk, og gjør kraftige gjerninger i Hans navn (Mt. 7,22)), men han sprer, og er imot meg.
   Se bare på de «gudsdyrkende» fiender av Ham i teksten her - som jo trodde på en mektig Gud - hvordan de i ren ondskap og vantro ikke vil ta imot at Guds rike er kommet til dem, i og med Ham (v.20) - og hvordan Jesu tilrettevisning lyder, etter at kvinnen har ropt til Ham, og prist den salig som har fått tjene (diet) Ham - at salig er ikke den som Han har fått die, men den som selv «dier» Ham - det vil si, hører og tar imot Hans ord for å bli i det - ordet om Ham, ordet om korset!

   Vi forstår ikke hva Jesu seier over den onde egentlig gikk ut på, og innebærer, før vi ser på hva striden sto om.
   Herren kunne jo ved sin allmakt gjøre Satan til aske i ett nu, men det var noe som måtte vinnes tilbake fra ham, på en rett måte - menneskesjelen!

   Den var fanget, den var besudlet.

   I Kol. 2,15 ser vi hvor, og ved hva, Jesus vant den endelige seier over Satan og hans åndehær: «Han avvæpnet maktene og myndighetene, og stilte dem åpenlyst till skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset
   Hva var det så som skjedde der, på dette Golgata kors? «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot.» (v.14).
Budet (loven) talte imot oss, og avslørte oss som syndere/opprørere, idet det sto der uoppfylt av oss. Dette tok Jesus bort ved å nagle det til korset (innta vår plass), og derved forsone en hellig Gud.

   Når sannheten i dette budskap går opp for hjertet, drives ikke bare den onde ånd ut/bort, men fredsfyrsten flytter inn. Det står da ikke lenger tomt, men «himlen i mitt hjerte er.»

   Jesus taler i v.22 i teksten, om noen «våpen» den onde satte sin lit til, og apostelen sier i Hebr. 2, hva det er tale om: Nemlig, døden! Det står, at han hadde dødens velde. Han hadde altså denne makt over oss, i og med vår synd, men nå kan jeg proklamere ut i fra Guds ord for deg, at du er fri! Du er kjøpt fri, ved Hans dyre blod, som blodet av et lyteløst lam.
 


   Guds Sønn har gjort meg fri
Fra Satans tyranni,
Fra syndestand,
Fra lovens bann,
Fra dødens skrekk og helvedbrann.

   Glem bare ikke hvor det skjedde!

E.K.