|
«Også Jesus og Hans disipler var innbudt til bryllupet,» fortelles
det her.
Det har siden
vært mangt et - og i våre dager, de fleste - bryllup, hvor Jesus ikke er
innbudt, og mangt et hjem hvor Jesus ikke har noen plass. Det er langt mellom
hvert «Betania»
etter hvert. Og resultatene uteblir da heller ikke.
For «dersom Herren
ikke vokter byen, våker vekterne forgjeves,» vitner
David i Salme 127:1.
Når folkets ledende
- og dertil folk flest - ikke tror dette, men mener de kan vokte huset
selv, går det galt med et folk. Mennesket står overfor krefter som
langt overgår det både i makt, og ikke minst i list. (1
Mos 3:1).
Det står nå skrevet her, enten
mennesket vil tro det eller ikke. Det er Guds ord! Og vil vi ikke tro og
rette oss etter det, fordi det står skrevet, må vi høste fruktene av det, og
forhåpentligvis da erkjenne og våkne opp.
Problemet er jo at det er så få som forkynner at det er dette som
er årsaken til folkets nød, og oppløsningstendensene.
Her i Kana var Jesus innbudt. Her ble ekteskapet grunnet på fjell,
og om Han fortsatt fikk ha sin plass, ville ikke noe kunne velte det. Jesus
er nemlig den som gjør «vann» til «vin.»
Det som synes å være tungt og vanskelig, nettopp det gjør Han om
til velsignelse for oss. Om vi bare ville henvende oss til Ham, og legge det frem
for Ham, slik som Maria gjør her.
Nå ser jo Jesus selv all nød hos sine - også det vi ikke oppfatter
som vår nød - uten at vi nødvendigvis må legge det frem for Ham. Og hvor mye Han
har tatt seg av og løst for oss uten vår viten, det skulle nok overraske noen
og hver. Av og til får vi se ett og annet av dette.
Underlig å legge merke til Maria - hun som hadde levd så nær Jesus, så
lenge - straks det oppsto et problem henvendte hun seg til Ham: «De har ikke
vin.» (v.3).
Jesus, de har et problem!
Hva
tenkte hun på egentlig? Hva skulle vel Han kunne gjøre med det? Han hadde aldri
gjort noe under - noe tegn - før. Dette var Hans første, sier teksten oss her. (v.11a).
Jeg tror ikke hun tenkte og
kalkulerte på noen måte. Det er bare slik kjennskapet til Jesus virker på den
som har fått «øynene opp» for Ham. En henvender seg «blindt»
og spontant til Ham. Hans person innbyr til det!
Den kalde kalkulerende og gjennomtenkte henvendelse til Jesus, som til
en øvrighetsperson på et offentlig kontor, har lite eller ingenting med dette
salige kjennskap og liv å gjøre! Det hjertet som kjenner Ham henvender seg til Ham spontant og
selvfølgelig, uten å tenke nøye over og igjennom om Han kan
hjelpe - og så oppstille en tro stor nok til likesom å skulle kunne bevege Jesus.
Hvem ellers skulle en henvende seg til?
Spør om hva som beveget Ham til å gripe inn til frelse i det hele tatt.
Kun at Han så den nød vi var i!
Men hun får et underlig og hardt svar, Maria. Han kaller henne, kvinne!
Johannes døperen,
denne store Guds mann i den store åndelige virksomhet - hele Israel
var i bevegelse/vekkelse - tilbrakte sine siste dager i en fengselscelle,
og endte sitt liv for bøddelens sverd. I dyp anfektelse måtte han
sende sine disipler til Jesus og spørre om Han virkelig var
Messias. Johannes kunne nemlig ikke gå inn i himmelen på at han var
den største født av kvinner. (Matt
11:11). Heller ikke
fordi han var utvalgt til sin gjerning fra mors liv av, utsendt av
Gud, og fikk stå i en stor virksomhet.
Det gikk bare
én vei inn i himmel og salighet også for Johannes, og det var den
som han selv forkynte da han pekte på Jesus, og sa: «Se der Guds lam,
som bærer verdens synd!»
(Joh 1:29).
Så også for Maria! Himmelen
var ikke åpen for henne på grunn av hennes store gjerning - å føde Gud til verden.
Kan det tenkes noen større gjerning enn å være Guds mor! Hun måtte også
se og tro på det Guds lam som bar hennes synd, og ved det åpnet
henne vei.
Hva skal da
vi si?
|
Og se i dette, hvor helt og fullt gjerninger er utelukket som frelsesvei!
Derfor må heller ikke Maria få tro at hun har noen slags rett i seg selv, i sitt
eget, eller hva Gud har brukt henne til.
Vi kan oppleve tider og episoder hvor Han likesom har svart før vi ba,
eller straks løser et problem. Men vi kjenner også til å møte Ham som Maria gjør
det her. Tilsynelatende så avvisende. Jo mer du roper og ber desto verre synes
situasjonen å bli. Å, det er harde tider. Da åpenbares grunnvollen du virkelig
bygger på.
Men se Marias
tro her. Hun bøyde seg ganske sikkert for det Jesus åpenbarte henne gjennom sitt
svar og sin holdning, men hun lar seg ikke avvise på ethvert grunnlag -
hun kjente Jesus!: «Hva Han sier til dere, det skal dere gjøre.»
(v.5).
Bli sittende uten å hjelpe
disse menneskene, det kan du ikke Jesus! Dette var Marias tro! En
sann troende har sin tro mer rettet på Jesu hjerte, enn på Hans makt!
Tro er ikke noe annet enn å kjenne Jesus.
En slik tro hadde
også den kanaaneiske kvinne du leser om i Matt 15. En slik tro «fanger»
Ham. Den vet hvordan Han er, og lar seg derfor ikke avvise
av noe tilsynelatende, eller ytre.
En slik tro er ikke daglig kost iblant oss. Mest fordi vi på grunn av vår
velstand har hatt så lite behov for å rope til Ham, kan hende.
En kan gjerne rope høyt om å tro alt Guds ord og lignende, men å tro at
Jesus er mild - ja, mildere enn den ømmeste mor i verden, når Han viser seg som
blankt avvisende midt i «orkanen,» det er en ganske annen ting. Da må
du kjenne Ham. Da er det ikke nok å ha bestemt seg for å tro.
Det er ikke uten
grunn, vet du, at Skriften taler slik: «Så la oss lære å kjenne Herren!
La oss søke med iver å lære Ham å kjenne!» (Hos
6:3).
Det er dette kjennskapet vi her taler om, Han vil gi deg. Å skulle tro
Bibelens mange utsagn og løfter, uten å kjenne Ham som er selve Ordet,
det er ikke annet enn en hyklet tro, om man aldri så mye mener det «oppriktig.»
Men her lever mange - og forført
som de er av falsk forkynnelse, tror de at det er dette Herren vil ha
av dem.
Nei, «kom til
meg du som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi deg hvile!»
(Matt 11:28).
Enkelte kloke hoder roper opp om at det er umulig at vann kan bli til vin.
Det er jo ingen forutsetninger! Det må jo være ingredienser for
at det skal kunne skje - men vann har jo ikke noe slikt!
For det første må en spørre: Hvor blir det da av underet - tegnet - og
hvor var du den gang Gud skapte alt av ingenting?
Men for troens øye er jo nettopp dette en Guds
åpenbaring. Det er nemlig slik alt går til i Guds rike. Når David
ber: «Gud, skap i meg et rent hjerte» (Sal 51:12), bruker han
nettopp uttrykket «å virke frem av ingenting» - der hvor det ikke
er materiale - forutsetninger.
Når Jesus taler
om menneskets frelse, sier Han nettopp at det er umulig! Det
er med andre ord ingen forutsetninger i mennesket selv - «men for
Gud er alt mulig,» føyer Han til. (Matt
19:26).
Videre kjenner vi til for eksempel Gideons hær, som så
til de grader måtte reduseres for å bli brukbar i Herrens strid. (Dom
7:1-8). Isaks fødsel ved Abraham og Sara først når alle naturlige
forutsetninger var borte, og Paulus’ mange utsagn: «Når jeg er svak,
da er jeg sterk.» Og: «Min (Guds) kraft fullendes i skrøpelighet,»
og lignende.
Du finner dette gjennom hele Skriften når du først er blitt oppmerksom
på det.
Gud gjør storverk
nettopp der, hvor det ikke er noen menneskelig eller
naturlig forutsetning for det. Derfor kalles Han også undrenes
Gud. «Du er den Gud som gjør under.» (Sal
77:15).
Du, er du en kristen, så er det et under, og ikke som du kanskje
tenker - noe du sysler med selv.
|
3 søndag
i åpenbaringstiden