Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 

 

 

 

 

Jesus og Johannes el. Gå til Ham!

Mt. 11, 2 - 11

   2. Da nå Johannes i fengslet fikk høre om Messias' gjerninger, sendte han bud med sine disipler og spurte Ham: 3. Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen? 4. Og Jesus svarte og sa til dem: Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 5. Blinde ser og lamme går omkring, spedalske blir renset og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. 6. Og salig er den som ikke tar anstøt av meg. 7. Da disse var gått bort, begynte Jesus å tale til folket om Johannes: Hva gikk dere ut i ørkenen for å se? - et siv som svaier i vinden? 8. Eller hva gikk dere ut for å se? - en mann kledd i fine klær? Se, de som bærer fine klær, er i kongenes hus. 9. Men hva gikk dere da ut for å se? - en profet? Ja, jeg sier dere: endog mer enn en profet! 10. Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde din vei for deg. 11. Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han.
 

   «Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes! Herre i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell.» (Slm.30,7-8a).
   Knapt noen har vitnet så vidunderlig om tryggheten i Herren som David. Tenk nå bare på salme 4,9: «I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du lar meg bo for meg selv i trygghet.» Eller salme 23, og mange andre steder.
   Men her i salme 30 er det noe annet David vil ha frem. Her ligger nemlig trykket på min. Og hør så hvordan han fortsetter sitt vitnesbyrd: «Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet. Til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren.» (v.8b-9).
   Se også i vår tekst hva situasjon «den største født av kvinner» (Mt.11.11) befant seg i. Og da tenker vi ikke på den ytre situasjon, at han satt fengslet. Men han var kommet i åndelig anfektelse.

   All åndelig anfektelse dreier seg om en forstyrrelse av forholdet til Jesus, Guds frelse. Derfor er det også bare evangeliets klare lys som kan hjelpe i anfektelse.
   Johannes opplevde det samme i sin fengselscelle som det David beskriver i salme 30; at Guds ansikt ble skjult for ham. Hva annet er Guds ansikt for en troende, enn Jesus?
   «Da ble jeg forferdet!» Og hva gjorde David da? Gikk han under i fortvilelse? Stirret han seg blind på det mørke som sto for ham, da Guds ansikt var blitt skjult for ham? Nei, «til deg, Herre, ropte jeg, og ydmykt bad jeg til Herren
   Slik er en troende - det må være så mørkt det vil - han roper til Herren.

   Vi ser det samme med Johannes her. Han sender bud til Jesus, og begjærer svar av Ham. (v.2).

   At Johannes kunne komme i denne situasjonen aktualiserer i høyeste grad - for den enkelte av oss - Guds ord ved apostelen Paulus: «Den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller!» (1 Kor. 10,12).
   Johannes, i sin veldige virksomhet - hele Israel lå jo nærmest på kne for ham - kunne nok aldri ha forestilt seg at han skulle komme i denne situasjon. Men også Johannes måtte frelses som den han i virkeligheten var, nemlig fortapt i seg selv.  Det var ikke nok å være døperen Johannes! Det var ikke nok å ha stått i en stor åndelig virksomhet!
   Vi har så snart for å tenke som så: Han ble frelst fordi han var Jesaja! - Han fordi han var Abraham! - Han fordi han var Esekiel! osv., men de ble alle frelst på grunn av Jesus og Hans gjerning. Han, den eneste som kunne fullføre all rettferdighet. (Mt. 3,15).
   De ble frelst som vi. De hadde én eneste frimodighet - den som apostelen vitner om i Hebr. 10,19: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» Vi ha vår frimodighet der, ellers så når vi rett og slett ikke inn. Ellers eier vi frimodighet på en falsk grunn - en grunn ikke Gud har gitt oss - og vi skjønner jo at det er en farlig sak.

  
Så også med Johannes. Og altså - så også med deg!
   Du som er i tvil om Jesu person. Du som er i tvil om Hans frelse. Du skal ikke vende deg hit og dit, men kall på Ham i denne nøden - for det er en mye større nød enn noe menneske aner, enn si forstår - å ikke ha visshet om sin frelsesgrunn. - Og så har du Hans løfte: «Så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» (Slm. 50,15).
   Det er ikke noe lite løfte vi får der, du og jeg. Og det er også Herren selv som gir oss det. Og Han byder oss ikke noe annet enn: «Kall på meg!» Så skal du - ifølge Jesu ord - få! Vi vil vel ikke gjøre Ham til en løgner, vil vi vel?

   Det var dette Johannes også gjorde, han kalte på Jesus. Rettet sin bekymring og sitt spørsmål til Jesus selv. Og han fikk svar. Han fikk det svar han trengte, og som han kunne falle til ro med.
   Johannes kjente Skriftene. Så sier ikke Jesus ganske enkelt: «Gå og si til Johannes: Ja! - Det er meg!» Men Han viser til hva som skjer ved Ham; og da ikke minst dette, som nok også Johannes trengte å høre nå for sin egen del: «Evangeliet forkynnes for fattige.» (v.5).

   Og så sier Jesus like ut til Johannes - etter å ha vist til sine gjerninger - hvem Han er: «Og salig er den som ikke tar anstøt av meg.» (v.6).

   Dette går direkte på en profeti av Moses i 5 Mos. 18 - Moses, han som de fiendtlige blant jødene mente at Jesus talte midt imot!: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På Ham skal dere høre... (v.15). En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg. Jeg vil legge mine ord i Hans munn, og Han skal tale til dem alt det jeg byder Ham. Og hver den som ikke hører på mine ord, som Han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap.» (v.18-19).

   Denne profeti viser også Peter til i sin tale til folket i Ap.gj. 3,22-23, og sier: «Han skal dere høre på i alt Han sier dere. Men det skal skje, hver sjel som ikke hører denne profet» - og nå gjelder det også meg og deg, min leser - «han skal utryddes av folket.» Med andre ord «salig er den som ikke tar anstøt av meg!»

   Noe mer «bevis» trengte ikke Johannes. Han kjente Ham igjen etter Ordet. Slik er det for enhver troende. Han trenger ikke bevis av den type verden krever. Han får svar i sin ånd som verden ikke kan forstå. Samfunn med Jesus i Ordets vitnesbyrd om Ham. «En ond og utro slekt krever tegn.» (Mt. 12,39).
   Legg merke til at Johannes ikke bad om noe tegn. Han spurte Jesus like ut om Hans person. Kanskje du skulle gjøre det også nå, i stedet for å grave i og gruble på ditt eget? Spør Ham! Kan hende er du trett av alle de tusenvis av ord om Jesus - om loven - om evangeliet osv. Du ville så gjerne at Jesus selv kom til deg. Be Ham om det! Det står nemlig ikke i noen annens makt å gi deg det. Men Han kommer til deg nettopp i ordet om Ham.

   Vi som kristne vitner - eller forkynnere - kan ikke annet enn å bære frem det ord og den trøst vi selv har fått. Det står ikke i vår makt å åpenbare Jesus for noe menneskes hjerte. - Det er helt og fullt i Hans hånd alene.
   Men vi vet hvordan det går til, og hør: «Den som ber han får!» Johannes fikk!

   En annen ting er at den som forkynner kanskje burde ligge Herren mer i øret, om selv å få del i budskapet på en slik måte at Jesus kunne være virksomt til stede i hans vitnesbyrd.

   V. 7 – 10.
   Ja, hvorfor gikk dere ut i ørkenen - og hva var det dere ville se?
   Denne ulykksalige nysgjerrigheten som får så mange mennesker til å fly hit og dit på søken etter det ekstraordinære - det spesielle - var nok virksom også her. Så blir man hengende fast i alt mulig annet enn det som blir en til frelse. Man drives da mot dette irrlys - dette falske lys - som et insekt mot utelampen. En henger fast som ved en magnet, og det sanne frelsebudskap fortoner seg som det totale mørke.

   Johannes var en profet, sier Jesus. Og en profets gjerning er ikke å bli stor selv, men å peke på Ham som har utsendt en.
   Ja, Johannes var mer enn en profet. (v.9). De profeter som tidligere hadde stått frem i folket, talte - ofte dunkelt - om Ham som en gang skulle komme. - Johannes talte om Ham som sin samtidige: Nå er Han her!
   Det var altså - i virkeligheten - ikke noe å se i ørkenen for andre enn de som hørte Johannes’ budskap. Det var budskapet som var der ute i ørkenen. Og budskapet var ikke om han selv, men om Jesus. «Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.» (Joh. 1,8). Og som Johannes selv sier, når de spør om hans person: «Jeg er en røst av en som roper i ørkenen.» (Joh. 1,23). Bare en røst av en annen! Ingenting selv!
   Vi skal vokte oss for store forkynnere! Store «profeter» som liker å fremstille sin egen person. En forkynner er ikke noe annet enn en røst som roper - om Jesus!


   Send bud på Ham hvis navn er Jesus Krist,
Som frelse kan og lege sjelens brist!
Han som av Gud ble sendt til jorden ned,
Send bud på Ham, o sjel, og du får fred!

E.K.