Tilbake            
                                               2 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

Den kanaaneiske kvinnen el. Den store tro

Mt. 15, 21 - 28

   21. Så brøt Jesus opp derfra og drog bort (trakk seg tilbake til), bygdene ved Tyrus og Sidon. 22. Og se, en kana'aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til Ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd. 23. Men Han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom da og ba Ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! 24. Men Han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus! 25. Da kom hun og falt ned for Ham og sa: Herre, hjelp meg! 26. Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene! 27. Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo smulene som faller fra bordet hos deres herrer. 28. Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.
 

   Det står annetsteds, at denne åndsmakt som Jesus her konfronteres med i en fryktelig form - besettelse av en ung jente - at den (djevelen) har forført hele verden. – Fra begynnelsen av, det enkelte menneske gjennom forførelsen av våre første foreldre - og i dag hos den enkelte han fortsatt får inngang hos.

   I Ef. 2 åpenbares det endog, at denne «høvding over luftens makter» - som han også kalles - også er høvding - det vil si, hersker - over hvert eneste menneske som ikke lever i en sann tro på den Herre Jesus.

   Dette viser seg jo vanligvis ikke i groteske utslag, slik som hos et besatt menneske, men i vantro, sier Ordet. I dette, at man nærer motvilje - ikke imot en hvilken som helst «Jesus» som forkynnes, men imot Ham som Skriften vitner om; Gudslammet, som bærer verdens synd, og som forsoner en hellig Gud med sitt blod. Han som kjøpte oss til Gud med sitt blod. (Åp. 5,9).
  
Nei, Han kan de ikke tro på, heter det. Sannheten er at de ikke vil tro, det vil si, vantro.

   Til og med de troende advares imot å gi denne åndsmakt rom. (Ef. 4,27). Den fører vantro med seg, og med den all annen elendighet.

   «Jesus trakk seg tilbake til...» står det i KJ oversettelsen av dette verset. Han hadde like før vært konfrontert med denne samme åndsmakt i en noe annen form, nemlig den religiøse.
   Den kan også være gudsdyrkende altså, denne gudfiendske åndsmakt, og Skriften åpenbarer oss gjennom apostelen Paulus - som jo mer enn noen annen har vært helt og fullt på begge sider - at den i sin gudsdyrkende form, kan vise seg langt mer skinnende og herlig enn de fleste kristne endog kan drømme om.
   Han sier om seg selv - og denne mannen lyver ikke: «...i rettferdighet etter loven uten lyte.» Med andre ord uklanderlig, ulastelig! Hvilken kristen vil våge å si det samme om seg selv?
   Og den samme åndsmakt som plaget denne kana’aneiske ungjenta, står altså vi overfor.

   Hvorfor det i noen tilfeller kommer til slike ekstreme tilstander som for eksempel med henne, hvor en må tale om demonbesettelse, det er vel ikke godt å si, men jeg tror nok at mennesket ofte er skyld i dette selv. En åpner seg spesielt på en eller annen måte, og/eller av en eller annen grunn, for disse kreftene.
   Ikke utenkelig at dette blir et mer og mer vanlig fenomen også i Norge etter hvert, slik som ting utvikler seg nå.

   Men det som klart åpenbares, da Gud kommer i kjød, det er den religiøse åndsmakt. En åndsmakt som samler alle sine krefter, og all sin kløkt i en massiv forfølgelse og angrep på Jesus, Guds Sønn og synderes frelser. Det åpenbarer hva det er for noe. Og også her er det nok ofte tale om en besettelse. Religion kan være farlig, men ikke «ordet om Jesus.»  

   Når du hører denne teksten utlagt, fokuseres det gjerne på denne kvinnens store tro. Jesus gir den jo også dette vitnesbyrd. (v.28). Men hva er det egentlig tale om?

   Vi ser for det første her, at det er en ganske annen ånd i denne kvinnen, enn det vi finner i de religiøse.
   Den religiøse åndsmakt viser seg i egenrettferdighet. (Igjen grunn til en advarsel for oss alle her: Gi ikke djevelen rom.
(Ef. 4,27)). De ville være (gjelde for) noe for Gud. Og nåde den som mente noe annet. 
   Her, hos denne kvinnen, ser vi det motsatte - samme hvor lavt Jesus plasserer henne, gir hun Ham rett.

   Det Jesus fremfor alt vil med denne hendelsen, er ikke at du og jeg skal se et menneskes fantastisk store tro. Nei, Han vil at vi skal se troen. Det var gjenstanden for, og årsaken til hennes tro som ble redningen. Hun så hvem, og hvordan Jesus var, og dermed hang hun fast.
   Hun visste at Han ikke kunne avvise henne. Han kunne avvise henne på det grunnlag, at brødet var først av alt bestemt for Israels hus, men ikke etter sitt hjerte, og det var dette hun så, og holdt fast ved.
   Luther går så langt som til å si: Ved denne tro binder hun Ham.

   Kjente du en mann, og var overbevist om at han var tvers igjennom bløthjertet - gikk du da til ham og ba om hjelp, og han viste seg hard og avvisende, så ville du bare sett på dette som en «maske» han tok på seg. - Bak der er jo det myke hjertet, og appellerer jeg til det, så han hjelpe meg.
   Da ville du vist at du trodde på den personen, som den han virkelig er. Og dette er jo hemmeligheten.
   Når Skriften vitner om Jesus, at Han elsker synderen så, at Han gav seg selv - så er det jo slik Han er. En hvilken som helst annen fremstilling, må være en maske.
   Bak denne masken - hvordan den nå enn måtte fremstå - er denne Jesus som gir seg selv, endog for sine fiender. Han jo hjelpe meg!

   Jeg sier ikke at dette er lett - det er en kunst - men det er en kunst som vokser frem - ikke av religiøse øvelser - men av Guds lys over Jesu person.
   Når du tenker på Gud, tenk da på Jesus - når du ber, be da til Jesus - når du leser i Ordet, søk Jesus, alltid Jesus, og alt som vil ha deg til å «satse på,» og hvile på noe annet enn Ham alene - lær av denne kana'aneiske kvinnen, og kast det ifra deg, hvor åndelig det enn fremstår.
   Det er for det første, ingen ting verd i denne sammenheng, og verre enn som så - det er en åndsmakt som står Skriftens Jesus imot, forfølger Ham og vil slå Ham i hjel.
   Hvordan de religiøse og fine mennesker kan være ett med verdens åpenbare gudshatere, er vel en gåte for det naturlige menneskes øye, men det åpenbares på dette, at de er ett i fiendskapet mot Faderens Kristus. «Denne dagen ble Pilatus og Herodes venner,» står det i Luk. 23,12. Tilsynelatende fiender, blir ett i fiendskapet mot Jesus.

   Hvor mange har ikke forsøkt å lære å be, å lære å tro rett, å lære å tenke rett osv.? Det er da vel ikke så farlig? Salige er de, som trette og utslitte av alt dette har fått kaste seg i Jesu favn - Han som ikke er kommet for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere!
 


   «...at jeg må se Ham som Han er

E.K.