2 søndag i åpenbaringstiden

«Da drog Jesus fra Galilea...»
Det kan forstås på to måter, og begge er rette. Først, at Han rett og slett reiste fra Galilea akkurat da, i den hensikt å komme til Johannes ved Jordan. Og/eller rett og slett Jesus fra Galilea - Jesus fra Nasaret - nettopp denne bestemte personen i historien, er den Gud har sendt til å bære og sone vår synd. Slik at det ikke skal bli abstrakt på noen måte, eller noe flytende - våre mangehånde tanker om frelse - men Guds ords vitnesbyrd om Ham. At det hele samles i Ham. Han er frelse!

Det kom til meg da jeg leste dette, for det er en underlig hendelse vi er vitne til her. Tenk, Gud lar seg døpe! Og når vi ut ifra Skriften vet hva dåpen er - det er død og liv, begravelse og oppstandelse. Det gamle begraves/druknes og det nye fødes og oppstår. Det er den samme forkynnelse som du finner ellers i Skriften.
Det er dem som sier at det ikke er frelse i dåpen. Da vil jeg spørre: Hva er dåpen da, hvis den ikke er frelsende? Det er iallfall ikke evangelieforkynnelse da. Alternativet er enten en lovgjerning, eller å forkaste den helt - som noen jo også gjør.

   Men det er ikke frelse i noe uten Ham som har gått foran og banet vei. Det er frelse i dåpen fordi Kristus er i dåpen. Fordi den altså er evangelieforkynnelse – eller evangelieformidling. Døpt til Kristus, sier Skriften. (Rom 6:3).
   Og så står det lenger ute i samme kapittel hos romerne, hva denne død vi er døpt til innebærer for oss: «For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.» (v.7). Kan du fatte det? Og i Gal 3:27: «For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.» Og så sies det altså at det ikke er frelse i dåpen! Hvor langt bort fra Guds ord skal en komme for å kunne tro det?
   Ikke alle som hører Jesus/evangelieforkynnelsen blir frelst ved det, selv om det er frelse i det, slik blir heller ikke alle døpte frelst. Men derfor er det jo likevel frelse i dåpen! Dåpen er jo ikke annet enn Ordet, synlig!

Det er jo ingen tilfeldighet at Johannes valgte nettopp Jordan. Det var ikke bare fordi det var mye vann der. (Joh 3:23). Det står om Israelsfolket at de gikk tørrskodd gjennom Jordan ved Guds forunderlige inngripen, inn i det lovede land. Og at nådestolen som de bar med seg stod midt i Jordan til alt folket hadde kommet over.
Slik står Jesus - Han som er blitt oss en nådestol ved troen (Rom 3:25) - midt i dåpen, midt i evangelieforkynnelsen. Det er gjennom Ham vi går inn i det lovede land, Guds rike.

Ved syndefallet - som vi alle har del i - ble himmelen stengt for oss. Det er en gruelig virkelighet det - at vi er utestengt ved hva vi er i oss selv. Men Guds løfte var at mennesket en gang skulle få vende tilbake. Og her ser vi veien åpenbart. «Og se, himmelen åpnet seg» over Ham -.
Der er altså himmelen åpnet igjen. Derfor sier også Jesus: «Jeg er døren. Og Paulus: «Ved Ham har vi også ved troen fått adgang.» (Rom 5:2). Og i den forbindelse står det altså: «Og se!» På samme måte begynner vers 17.

   Han er den som døper med – det vil si, formidler - Den Hellige Ånd og ild, som Johannes siden vitner om Ham. Det er ingen tilgang til Den Hellige Ånd for mennesket uten gjennom, eller ved Jesus Kristus. «Ingen kommer til Faderen uten ved meg,» sier Han også.
   Det er ingen annen åpning - inngang - port - verken til Guds rike eller noen annen Guds velsignelse. Uten Jesus var alt bare vrede!
   I din ætt skal alle jordens folk velsignes. Det var ordet Abraham fikk høre. Og hvem denne ætt er, sier Paulus: - det er Kristus. (Gal 3:16).
   Det er altså ingen velsignelse utenfor denne ætt.

Vi kan ikke forstå eller forklare fullt ut, treenigheten, men her, nettopp her hvor Jesus går inn i den gjerning å skulle forløse slekten, åpenbares alle tre på samme tid, og vedkjenner seg hverandre. Og de åpenbarer seg slik at mennesker kan registrere dem med sine naturlige sanser. Jesus, Sønnen, kan både sees og høres og endatil tas på. Det vitner da også apostelen Johannes: «Vi følte på Ham: Livets ord.» (1 Joh 1:1). Faderen kan høres og Den Hellige Ånd sees.
Og dette skjer da nettopp idet Jesus døpes. Så sier da også Jesus siden blant annet at Faderens vilje er evig liv. Han har faderlig omsorg for oss mennesker.

   Tenk også på hvem som har innstiftet dåpen. Det er ikke kirken, men Jesus.
   Skulle Han - like før Han forlot denne verden legemlig, innstifte en lovgjerning - og så kort etter omvende og utsende Paulus med et så radikalt budskap imot lovgjerninger?
   Nei, du kan være trygg - ikke på hva du har gjort i dåpen - men på hva Gud har gjort, og gitt deg i den.

Gjennom det Han gjør her forkynner Jesus oss, hvor helt og fullt Han har trådt i vårt sted, og tatt på seg vår skyld og synd. Du og jeg kunne ikke bli kvitt det, men Han kunne ta det på seg. Som Han sier her: «For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet.» (v.15).

   Han tar på seg min synd, og jeg får Hans rettferdighet. Og så får vi altså dette vitnesbyrdet fra himmelen - Faderens vitnesbyrd - at Han har velbehag i Ham. Også i den gjerning Han gjør for oss. Gud er tilfreds! Ikke med deg, men med Jesus! «Hva Jesus meg har givet, gjør meg for Gud så kjær.»
   Er det ikke et underlig budskap, evangeliet? At jeg er kjær for Gud ved hva Jesus har gjort!
   Men så høyt står den gjerning hos Gud, at hver den som tar sin tilflukt til Ham, får det regnet til rettferdighet.

   «Men Johannes nektet Ham det.» (v.14a).
   Er ikke det en advarsel imot å stole blindt på åndelige ledere? De kan ta feil! Til og med Johannes, som hadde Den Hellige Ånd fra mors liv av, og var den største født av kvinner ifølge Jesu egne ord. (Matt 11:11).
   Han forsto ikke det Jesus gjorde der og da, men ikke nok med det, han forsøkte å hindre Ham og tale Ham til rette, akkurat som Peter også gjorde ved flere anledninger. Ikke spesielt ydmykt!
   Der åpenbares det at også Johannes var kjød.
   «Men Johannes nektet Ham det.» Og det striden stod om var: Hva rettferdighet var! Jesu gjerning for oss, ble ikke uten videre forstått av disse store profetene heller.

   Men Johannes levde i erkjennelse av dette - sin egen synd. Det ser vi av det han sier her: «Jeg trenger å bli døpt av deg.» Det er det som kalles botferdighet, og som man nesten ikke hører om i dag, selv om det er selve forutsetningen for at Guds nådebudskap skal finne rom i oss. Og resultatet blir såkalte kristne, som ikke vet hva det vil si å gå gjennom omvendelsens trange port. Bot hører du ikke mye om i dag.
   Jeg trenger å døpes av deg, sier Johannes, men Jesu vilje her var klar. Det er ikke noe skinn vi er vitne til. Det har virkelig skjedd! Jesus gikk i omvendelsens dåp - en dåp hvor mennesker bekjente sine synder! Det er et historisk faktum at Han - Gud Sønn - gjorde det.
   Det er det som gir frelsesvisshet – liv, fred og glede - når Den Hellige Ånd begynner å levendegjøre for hjertet, hva som faktisk har skjedd til vår frelse.
   Det er ikke noen underlige følelser du skal sitte og vente på. Eller prøve å presse frem noen tro. Men høre om hva Jesus har gjort for deg!

Hva fikk Johannes se i denne dåpen? Det hører vi noen dager senere, der han peker på Jesus som går forbi, og vitner: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd.» Har du sett det? Ser du det i denne Jesu dåp? Guds Lam!
Jesus ble døpt til døden, sier Johannes Brandtzæg, fordi Han tok din plass. Men tok Han din plass, så måtte jo det være for at du skulle få Hans. Ellers så var Han jo bare en medlider og ingen Frelser. Det er godt å få medfølelse når du ligger og skal dø for eksempel, men det kan ikke frelse deg fra døden!

   Han ikke bare delte våre kår, men Han tok dem på seg, og bort, for at vi skulle få andre.
   Og har det gått opp for deg hva disse nye kår er? Vi går gjerne og roter i det gamle som svinet i jorden: «Han frelste meg fortapte får, og gav meg Jesu barnekår.»
   Luther har en andaktsbok som har fått tittelen: «Gled deg Guds menighet.» Og det er det vel all grunn til!

Hvorfor hater mennesket Jesus da? Han som får det vitnesbyrd at Han har gjort alle ting vel! Jo, det er fordi Han hater synden, som mennesket på sin side elsker. Og dermed er de dømt. Deres kjærlighet til synden er ved det (Jesu hat) dømt.
Synden smertet og pinte Jesus hele livet, nettopp fordi Han var hellig og ren. Slik skjer det også med et elendig menneske i helliggjørelsen - synden blir mer og mer en lidelse. «Så lenge jeg er her på jorden, jeg plages daglig av min synd. Jeg fattig var, er verre vorden, ser mer og mer av hjertets dynd.»

   En ufattelig veldig oppgave Jesus tar på seg her. Som representant for alle mennesker - også deg - tar Han på seg å oppfylle loven. Så når loven kommer og anklager den troende for noen synd, kan den troende svare: «Ja men Jesus falt ikke, og det er Han som er min rettferdighet for Gud.» Min rettferdighet i denne verden kan jeg så visst anklages for. Den er temmelig skrøpelig og bør forbedres, men den jeg har for Gud er fullkommen som Gud selv.
   Dette er altså ikke sagt til noen lettferdig omgang med synd, men for at vi skal ha fullt utbytte av hva Jesus har gjort for oss, i vårt daglige liv. Her og nå!
   For både loven og djevelen og vårt åndelig ufornuftige hjerte står klar til å legge oss i lenker. Eller trelldomsåk, som Paulus kaller det.

   Så måtte Jesus dø på grunn av tilregnet synd, men døden måtte slippe Ham på grunn av rettferdighet etter loven.
   Oppstandelsen er en himmelens bekreftelse på, at det Han har gjort for oss er mottatt i himmelen.
   «Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I Ham har jeg velbehag.» (v.17).