Tilbake            
                                               2 søndag i advent

 

 

 

 

 

Jeg vil ta dere til meg el. Se på meg!

Joh. 14, 1 - 4

   1. La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud og tro på meg! 2. I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. 3. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. 4. Og dit jeg går, vet dere veien.

   Vi tar med oss ytterligere noen vers:

   5. Tomas sier til Ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? 6. Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. 7. Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere Ham og har sett Ham. 8. Filip sier til Ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for os! 9. Jesus sier til ham: Så lang tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? 10. Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, Han gjør sine gjerninger. 11. Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
 

   «La ikke deres hjerte forferdes!» (v.1a).
   Jesus kjente verden. Han hadde kjent det «på kroppen» selv, hva det ville si å være hellig i en fallen verden. Denne hellighet har også en troende fått del i ved troen. Det er blitt noe aldeles nytt i hans sinn.
   Han (Jesus) visste det var mye som ville komme til å forferde de troende, både av det de så omkring seg og det de så i sitt eget hjerte - og, ikke minst, djevelens mange brennende piler. (Ef. 6,16).
   Jesus viser til én eneste løsning på dette, og det er ikke å fly hit og dit etter hjelp, ikke å arbeide på å gjøre verden annerledes, for eksempel annerledes stemt imot sann kristendom - en avvei som mange har prøvd, og prøver. Det fører aldri til seier for Guds rike - rett og slett fordi det ikke er i samsvar med Guds vilje - men bare til at verdens ånd inntar (den ytre) menigheten og seirer fullstendig til slutt. Det er heller ikke å arbeide på sitt hjerte, som det heter, for å få det mer kristelig anlagt - heller ikke å ta kampen opp mot djevelen og hans innskytelser og anklager - men «tro på Gud, og tro på meg!» (v.1b).

   Legg merke til hvordan Jesus slår disse to ting sammen og gjør det til ett og det samme - noe Han også utdyper lenger ute i teksten vår.
   Å tro på Gud er ett og det samme som å tro på Jesus - å tro på Jesus er ett og det samme som å tro på Gud! Disse to ting kan ikke skilles ad.
   Det er mange som sier: Ja, jeg tror da på Gud, men Jesus? - nei... det er jeg mer usikker på.
   Til de troende sier Han altså: «Tro på Gud, og tro på meg!» Hvilket da altså er en og samme sak.
   Og når Han videre utdyper dette for den uforstående Filip, etterlater Han seg ingen grunn til å tvile på hva Han mente: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (v.9b).
   Det var altså Faderen - Gud selv - de hadde foran seg, og så med sine øyne, i og med mennesket Jesus Kristus, uten å være fullt klar over det - nei, slett ikke klar over det.
   Han forteller dem det, og altså, Han forteller deg det - du som spør: Hvem er Gud? Hvordan er Han? Jesus svarer: Det er jeg! Se på meg!

   Tomas stiller et viktig spørsmål her i teksten: «Hvordan kan vi da vite veien, når vi ikke vet hvor du går hen?» (v.5). Her åpenbares noe i Tomas' hjerte - han erkjenner sin litenhet her på ett vis - åpenbarer sin villrede, men her åpenbares også det gamle menneske hos Tomas, kjødet, det som har en slik klippefast tro på seg selv og sitt eget: Hvis vi bare visste hvor du gikk hen var saken bedre stilt for oss, for da kunne vi jo ta oss frem og komme etter - i det minste ved din hjelp.
   Han får et forunderlig svar av Jesus: «Jeg er veien.» (v.6). Plutselig står vi overfor en vei - ikke en som vi skal gå, men en som allerede «er gått!» En vei som er ferdig gått, i og med Jesus. Svimler det ikke noe for tanken nå? Om ikke, så må det være fordi du ikke skjønner hva som her egentlig sies.
   Det er altså derfor Guds ord, hva gjelder vår inngang i himmel og salighet, ikke taler om gjerninger, men om tro. Sto det ennå noe tilbake for oss å gjøre (gå), så måtte det bli tale om gjerninger, men når gjerningen alt er fullført (veien gått), kan det bare bli tale om tro. Og da vil faktisk all tale om gjerninger i den sammenheng, ikke bli noe annet enn uttrykk for vantro. Du tror ikke at alt er ferdig, og det viser seg da i særlig grad ved at du kommer trekkende med ditt eget - dine egne gjerninger - din egen kristendom - din egen åndelighet osv. i tillegg.
   Dersom Jesus har fullført alt, betyr jo ikke mitt eget - verken godt eller ondt - noe mer. Ingen kan med rette trekke noe fra, eller legge noe til et verk som er fullført og godkjent av en Mester. Det må jo i tilfelle bare være Mesteren selv, som har rett til å forandre på det. Ikke du!
   Ville du ha funnet på å begynne å flikke på et verk av Rembrandt eller Michelangelo for eksempel og ment at dette visste du noe mer om enn dem? Neppe! Og evangeliet er et verk av Faderen selv! Hvorfor har du så vanskelig for å la det få stå uberørt, og få tale helt ut til deg? Hvorfor vil du stadig komme med dine egne forbedringer? Fordi du er en synder! svarer Skriften.
   I dette viser synden - din synd - seg mer enn i noe annet. Dette er synden Den Hellige Ånd overbeviser om, sier Jesus: At «de ikke tror på meg.» (Joh.16,9).

   Men da ser du også, at der hvor troen på Jesus er, der er heller ikke lenger noen synd. Der er synden borte. Ikke fra ditt kjød, men for Guds åsyn.
   Å skulle drive synden ut av sitt hjerte, det blir som å hoppe i høyet for så å skulle feie bort støvet du ser virvles opp i lysstrålene gjennom plankeglipene i veggen. Hva skjer da? Det virvles bare opp stadig mer - ikke mindre! Og det er nettopp hva loven virker - og skal virke - i et menneske, der den blir tatt på ramme alvor, som det heter. Der blir ikke synden mindre, men mer og mer åpenbar, noe som igjen bringer dette mennesket til den erkjennelse at dette må «tas ved roten,» om det skal bli en løsning på det, og da får det mennesket en overraskende opplysning - det er ikke bare en «høystakk» som kan fjernes ved nitidig og ivrig arbeid, men roten det er meg! Jeg er en synder og derfor virvles disse ting stadig opp. Som ham som skulle rense åkeren for stein, i Bo Giertz' bok: Steingrunn - han renset og renset inntil spaden traff selve grunnfjellet.
   Men det var en underlig ting da man som barn hoppet i høyet - vi trodde gjerne vi unngikk all denne urenheten om vi bare holdt oss utenfor solstrålene, altså der hvor det ikke var synlig. Derfor elsker også mennesket mørket fremfor lyset, sier Guds ord. Og Jesus, Han er Lyset! Så kan vi bare unngå Ham, da kan vi fortsatt drømme høye tanker om oss selv, og også om vår kristendom.

   Men Jesus sier ikke her at Han bare er Veien - Han er også Sannheten. Han er den som taler like ut til deg, uten omsvøp. Men ikke for at du skal bli fordømt, men for at du skal få del i Livet, hvilket Han også er, ifølge ordet. Og hør hva Han blant annet sier her: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det.» Han er Sannheten!
   Hadde veien til himmelen vært en annen, da hadde jeg sagt dere det! Forstår du?

   V.2b - 3. Ser du? Han gjorde i stand et sted for deg i himmelen, idet Han brakte sitt blod inn på helligdommens alter. Og når timen kommer, henter Han deg dit. Men Han føyer til - og da må du legge øret til: «Og dit jeg går, vet dere veien.» (v.4).
   Det er bare de som er på veien, som når frem! Bare de blir hentet hjem, enten det nå skjer ved legemlig død, eller ved opprykkelse i skyen.
   Om dette sier Paulus: «...og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil. 3,9
).
   Hører du den veldige forskjell på disse to slags rettferdighet? Den ene er altså av loven, og følgelig en rettferdighet som må opparbeides, og kalles derfor også min egen rettferdighet. Om den andre står det: «...den jeg får», og altså er «av Gud.» For det du får som en gave, må jo være ferdiggjort av en annen. Tenk å få - eller å gi bort en gave - som ikke var ferdiggjort! Hva ville vi tenkt om det? Men slik er vi altså av naturen overfor Gud.
   Men tenk! veien er altså denne: en rettferdighet som er satt i stand av Gud selv! Denne vår rettferdighet er Jesus! (Jer. 23,6). Hørte du det? Det er altså ikke en rettferdighet vi skal opparbeide oss - det er ikke engang en rettferdighet Gud skal virke i oss - det er en rettferdighet utenfor oss, gitt oss i Jesus Kristus vår Herre! Det er altså en rettferdighet du tror at du har fått, ved hørelsen av Guds ord om den saken. En fremmed rettferdighet som reformatorene kalte det.
   «...da jeg fikk se, at min rettferdighet for Gud er en person,» som John Bunyan sa det.

   «Den som har sett meg, har sett Faderen,» sier Jesus oss her. - Og hør hva Han sier om dette synet, og dette synets konsekvenser: Først: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg den eneste sanne Gud, og Ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17,3). Og så: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag» (Joh. 6,40).

   Se på Jesus!


   Se, se, se og lev!
Det er liv i og se på det Golgata kors,
Ja, just nu er det liv og for deg.

E.K.