|
«La ikke deres hjerte
forferdes!» (v.1a).
Jesus kjente verden. Han hadde kjent det «på kroppen»
selv, hva det ville si å være hellig i en fallen verden. Denne hellighet
har også en troende fått del i ved troen. Det er blitt noe aldeles
nytt i hans sinn.
Han (Jesus) visste det var mye som ville komme til å
forferde de troende, både av det de så omkring seg og det de så i
sitt eget hjerte - og, ikke minst, djevelens mange brennende piler.
(Ef 6:16).
Jesus viser til én eneste løsning på dette, og det er
ikke å fly hit og dit etter hjelp, ikke å arbeide på å gjøre verden
annerledes, for eksempel annerledes stemt imot sann kristendom - en
avvei som mange har prøvd, og prøver. Det fører aldri til seier for
Guds rike - rett og slett fordi det ikke er i samsvar med Guds vilje
- men bare til at verdens ånd inntar (den ytre) menigheten og seirer
fullstendig til slutt. Det er heller ikke å arbeide på sitt hjerte,
som det heter, for å få det mer kristelig anlagt - heller ikke å ta
kampen opp mot djevelen og hans innskytelser og anklager - men «tro
på Gud, og tro på meg!» (v.1b).
Legg merke til
hvordan Jesus slår disse to ting sammen og gjør det til ett og det
samme - noe Han også utdyper lenger ute i teksten vår.
Å tro på Gud er ett og det samme som å tro på Jesus -
å tro på Jesus er ett og det samme som å tro på Gud! Disse to ting
kan ikke skilles ad.
Det er mange som sier: Ja, jeg tror da på Gud, men Jesus?
- nei... det er jeg mer usikker på.
Til de troende sier Han altså: «Tro på Gud, og tro på
meg!» Hvilket da altså er en og samme sak.
Og når Han videre utdyper dette for den uforstående Filip,
etterlater Han seg ingen grunn til å tvile på hva Han mente: «Den
som har sett meg, har sett Faderen.» (v.9b).
Det var altså Faderen - Gud selv - de hadde foran seg,
og så med sine øyne, i og med mennesket Jesus Kristus, uten å være
fullt klar over det - nei, slett ikke klar over det.
Han forteller dem det, og altså, Han forteller deg
det nå - du som spør: Hvem er Gud? Hvordan er Han? Jesus svarer:
Det er jeg! Se på meg!
Tomas stiller
et viktig spørsmål her i teksten: «Hvordan kan vi da vite veien, når
vi ikke vet hvor du går hen?» (v.5). Her åpenbares noe i Tomas' hjerte
- han erkjenner sin litenhet her på ett vis - åpenbarer sin villrede,
men her åpenbares også det gamle menneske hos Tomas, kjødet, det som
har en slik klippefast tro på seg selv og sitt eget: Hvis vi bare
visste hvor du gikk hen var saken bedre stilt for oss, for da kunne
vi jo ta oss frem og komme etter - i det minste ved din hjelp.
Han får et forunderlig svar av Jesus: «Jeg er
veien.» (v.6). Plutselig står vi overfor en vei - ikke en som vi
skal gå, men en som allerede «er gått!» En vei som er ferdig
gått, i og med Jesus. Svimler det ikke noe for tanken nå? Om ikke,
så må det være fordi du ikke skjønner hva som her egentlig sies.
Det er altså derfor Guds ord, hva gjelder vår inngang
i himmel og salighet, ikke taler om gjerninger, men om tro.
Sto det ennå noe tilbake for oss å gjøre (gå), så måtte det
bli tale om gjerninger, men når gjerningen alt er fullført (veien
gått), kan det bare bli tale om tro. Og da vil faktisk all
tale om gjerninger i den sammenheng, ikke bli noe annet enn uttrykk
for vantro. Du tror ikke at alt er ferdig, og det viser seg
da i særlig grad ved at du kommer trekkende med ditt eget - dine egne
gjerninger - din egen kristendom - din egen åndelighet osv. i tillegg.
Dersom Jesus har fullført alt, betyr jo ikke mitt
eget - verken godt eller ondt - noe mer. Ingen kan med rette trekke
noe fra, eller legge noe til et verk som er fullført og godkjent av
en Mester. Det må jo i tilfelle bare være Mesteren selv, som har rett
til å forandre på det. Ikke du!
Ville du ha funnet på å begynne å flikke på et verk av
Rembrandt eller Michelangelo for eksempel og ment at dette visste
du noe mer om enn dem? Neppe! Og evangeliet er et verk av Faderen
selv! Hvorfor har du så vanskelig for å la det få stå uberørt, og
få tale helt ut til deg? Hvorfor vil du stadig komme med dine
egne forbedringer? Fordi du er en synder! svarer Skriften.
I dette viser synden - din synd - seg mer enn
i noe annet. Dette er synden Den Hellige Ånd overbeviser om,
sier Jesus: At «de ikke tror på meg.» (Joh 16:9).
|
Men da ser du også,
at der hvor troen på Jesus er, der er heller ikke lenger noen synd.
Der er synden borte. Ikke fra ditt kjød, men for Guds åsyn.
Å skulle drive synden ut av sitt hjerte, det blir som
å hoppe i høyet for så å skulle feie bort støvet du ser virvles opp
i lysstrålene gjennom plankeglipene i veggen. Hva skjer da? Det virvles
bare opp stadig mer - ikke mindre! Og det er nettopp hva loven
virker - og skal virke - i et menneske, der den blir tatt på ramme
alvor, som det heter. Der blir ikke synden mindre, men mer og mer
åpenbar, noe som igjen bringer dette mennesket til den erkjennelse
at dette må «tas ved roten,» om det skal bli en løsning på det, og
da får det mennesket en overraskende opplysning - det er ikke bare
en «høystakk» som kan fjernes ved nitidig og ivrig arbeid, men roten
det er meg! Jeg er en synder og derfor virvles disse
ting stadig opp. Som ham som skulle rense åkeren for stein, i Bo Giertz'
bok: Steingrunn - han renset og renset inntil spaden traff selve grunnfjellet.
Men det var en underlig ting da man som barn hoppet i
høyet - vi trodde gjerne vi unngikk all denne urenheten om vi bare
holdt oss utenfor solstrålene, altså der hvor det ikke var synlig.
Derfor elsker også mennesket mørket fremfor lyset, sier Guds
ord. Og Jesus, Han er Lyset! Så kan vi bare unngå Ham, da kan
vi fortsatt drømme høye tanker om oss selv, og også om vår
kristendom.
Men Jesus sier
ikke her at Han bare er Veien - Han er også Sannheten. Han
er den som taler like ut til deg, uten omsvøp. Men ikke for at du
skal bli fordømt, men for at du skal få del i Livet, hvilket
Han også er, ifølge ordet. Og hør hva Han blant annet sier
her: «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik,
da hadde jeg sagt dere det.» Han er Sannheten!
Hadde veien til himmelen vært en annen, da hadde jeg
sagt dere det! Forstår du?
V.2b - 3.
Ser du? Han gjorde i stand et sted for deg i himmelen, idet Han brakte
sitt blod inn på helligdommens alter. Og når timen kommer, henter
Han deg dit. Men Han føyer til - og da må du legge øret til: «Og dit
jeg går, vet dere veien.» (v.4).
Det er bare de som er på veien, som når frem!
Bare de blir hentet hjem, enten det nå skjer ved legemlig død,
eller ved opprykkelse i skyen.
Om dette sier Paulus: «...og bli funnet i Ham, ikke med
min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved
troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil
3:9).
Hører du den veldige forskjell på disse to slags rettferdighet?
Den ene er altså av loven, og følgelig en rettferdighet som må opparbeides,
og kalles derfor også min egen rettferdighet. Om den andre
står det: «...den jeg får», og altså er «av Gud.» For det du får som
en gave, må jo være ferdiggjort av en annen. Tenk å få - eller
å gi bort en gave - som ikke var ferdiggjort! Hva ville vi tenkt om
det? Men slik er vi altså av naturen overfor Gud.
Men tenk! veien er altså denne: en rettferdighet som
er satt i stand av Gud selv! Denne vår rettferdighet er
Jesus! (Jer 23:6). Hørte du det? Det er altså ikke en rettferdighet
vi skal opparbeide oss - det er ikke engang en rettferdighet Gud skal
virke i oss - det er en rettferdighet utenfor oss, gitt oss
i Jesus Kristus vår Herre! Det er altså en rettferdighet du tror
at du har fått, ved hørelsen av Guds ord om den saken. En fremmed
rettferdighet som reformatorene kalte det.
«...da jeg fikk se, at min rettferdighet for Gud er en
person,» som John Bunyan sa det.
«Den som har sett
meg, har sett Faderen,» sier Jesus oss her. - Og hør hva Han sier
om dette synet, og dette synets konsekvenser: Først: «Og dette
er det evige liv, at de kjenner deg den eneste sanne Gud, og Ham du
utsendte, Jesus Kristus.» (Joh 17:3). Og så: «For dette er min Fars
vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv.
Og jeg skal oppreise ham på den siste dag» (Joh 6:40).
Se på Jesus!
|
2
søndag i advent