Tilbake            
                                               2 påskedag

 

 

 

 

 

Emmausvandrerne

Luk. 24, 13 - 35

   13. Og se, to av dem var samme dag på vei til en by som heter Emmaus og ligger seksti stadier fra Jerusalem. 14. Og de talte med hverandre om alt dette som hadde skjedd. 15. Og det skjedde mens de samtalte og drøftet dette, kom Jesus selv nær til dem og slo følge med dem. 16. Men deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente Ham. 17. Han sa til dem: Hva er det dere går og samtaler om på veien? De stod da stille og så bedrøvet opp. 18. Den ene av dem, som hette Kleopas, sa til Ham: Er du den eneste av dem som oppholder seg i Jerusalem, som ikke vet hva som er skjedd der i disse dagene? 19. Han sa til dem: Hva da? De sa til Ham: Det med Jesus fra Nasaret, en mann som var en profet, mektig i gjerning og ord for Gud og hele folket - 20. og hvordan våre yppersteprester og rådsherrer overgav Ham til dødsdom og korsfestet Ham. 21. Men vi håpet at Han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredje dagen siden disse ting skjedde. 22. Men så har også noen av våre kvinner forferdet oss. Tidlig i dag morges var de ute ved graven, 23. men de fant ikke Hans legeme. Så kom de og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at Han lever. 24. Noen av dem som var med oss, gikk da til graven. De fant det slik som kvinnene hadde sagt. Men Ham så de ikke. 25. Da sa Han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! 26. Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? 27. Og Han begynte fra Moses og alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham. 28. Da de nærmet seg landsbyen som de var på vei til, lot Han som om Han ville gå videre. 29. Men de nødde Ham og sa: Bli hos oss, for det lir mot kveld, og dagen heller. Han gikk da inn for å bli hos dem. 30. Og det skjedde da Han satt til bords med dem, da tok Han brødet, velsignet det og brøt det og gav dem. 31. Da ble deres øyne åpnet, og de kjente Ham. Så ble Han usynlig for dem. 32. Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da Han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss! 33. Og de tok av sted i samme stund og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve samlet, og de som var med dem. 34. Og disse sa: Herren er virkelig oppstått og er blitt sett av Simon! 35. De to fortalte da hva som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent Ham igjen da Han brøt brødet.
 

   «De stod... og så bedrøvet opp,» leser vi, da Jesus henvendte seg til dem.
   De var bedrøvede der de gikk disse to, Emmausvandrerne, som de gjerne kalles. Men det holdt dem ikke fra å samtale og drøfte det som var skjedd. Og den/det som var sentrum for hele deres oppmerksomhet var Jesus og det som hadde skjedd med Ham.
   «Men vi hadde håpet at Han var osv.» (v.21).
   Slik virker nemlig Jesus på den som har fått sitt hjerte rettet på Ham - Han vokser for en inntil Han fyller hele «synsranden.» Han blir sentrum, midte, håp, mål og hele mening i tilværelsen, slik at å miste Jesus blir som å miste selve livet. Hvilket det jo også faktisk er!
   Hele meningen med tilværelsen blir borte. Grunnen til- og målet for- livet er dermed fraværende.

   Det uomvendte og av Guds Ånd uopplyste mennesket lever, ånder og trives stort sett i denne ruin, men for den som, om så bare har begynt å få sanne inntrykk av Jesus - ja, for ham er det nettopp ruin det som er tilbake etter at Jesus har forlatt en.
   Jesus sier jo også at Han er: «Veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6), og også dette - Hans plass hos den troende - viser at Hans ord er mer enn bare ord, de forkynner og formidler sannheten.
   Den som finner Ham, erkjenner å ha funnet nettopp livet! I Salomos Ordspråk 8,35, heter det: «For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren.»

   På denne bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå Emmausvandrernes bedrøvelse.
   Og du som lever med Herren, du kjenner til dette av egen erfaring.
   Prøv å forestille deg en situasjon hvor det gikk opp for deg, at alt du hadde trodd om Jesus og opplevd med Ham bare var bedrag! Ville du blitt bedrøvet? Hvor skulle du vende deg hen da? Ville det ikke være nettopp ruin?
   Det kan være åndelig sunt å stanse for dette nå og da: Hva om Jesus ikke var! Kan hende setter du da mer pris på at Han stanset for din dør, og er blitt hos deg.

   Den før nevnte situasjon befant disse disiplene seg i. Håpet var knust for dem ved det som hadde skjedd i Jerusalem. Jerusalem, byen jødenes håp var knyttet til, nettopp der var deres håp blitt knust - (trodde de).
   Men de kunne likevel ikke slippe det. Håpet knyttet til Jesus er nemlig et håp av Gud, gitt i menneskets hjerte.

   «Nå er det alt tredje dagen ...» (v.21b).
   Det viser at det hadde vært en gnist av håp, til tross for det de hadde sett med sine egne øyne. Men nå var alt håp i ferd med å renne ut. Det var alt tredje dagen og ingenting hadde skjedd. At himmelen var full av glede, jubel og lovsang og helvete fullt av fortvilelse - og at lyset var begynt å skinne i disippelflokken i Jerusalem (v.34), mens de gikk der bedrøvet, det visste de ennå ikke.
   Men Han som var årsaken til det hele, Han så dem der de gikk, og nå nærmet Han seg med sitt gledesbud: «Jeg lever, og dere skal leve!» (Joh. 14,19).

   Det er forskjell på tvil og anfektelse, hvor en til tross for de «fjell» som reiser seg for en, er opptatt med Jesus og gjerne ville tro om en bare «kunne,» og den ondsinnete vantro, hvor en ikke vil tro, men nettopp søker etter disse «fjell» som kan reise seg imot troen og evangeliet.
   Det kommer en dag for hvert eneste menneske da lyset ikke lenger lar seg avvise - om ikke før, så i evigheten. (Fil. 2,10).
   Men den tilstand som disse disiplene befant seg i, den tiltrekker seg Jesus. En kan trygt si om dem, at de var bare bønn! Som David vitner om seg selv i Sal 109: «- men jeg er bare bønn!»

   Det tales jo så mye i dag om at vi må be - be! Vi må gå inn i bønnekamper for det ene og det andre - og ja, «et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning,» skriver Jakob i sitt brev (Jak 5,16), men hva sier en kristen?: «- jeg er jo bare bønn! - sukker og prater med Herren om alle ting!»
   Og så ser vi også resultatet av møtet med Jesus: Midt i kveldens- og etter hvert nattens mørke - hvor det ikke var ganske ufarlig å bevege seg på landeveiene i Israel - bega de seg av sted til Jerusalem.
   Mens Han talte til dem på veien, brant hjertene i dem (v.32) - og nå slo det ut i lys lue!
   Det er målet for Guds ords forkynnelse: Jesu åpenbaring for hjertet.

   Hva var denne brann de opplevde? Det var den rykende, knapt osende veke Jesaja taler om i Jes. 42,3, som igjen blusset opp ved Hans ord, som er ordet om Ham.
   Slik blåser Han ennå i dag liv i mennesker der hvor det er i ferd med å slukkes ut, og der hvor død og mørke allerede råder.
   Men Han gjør det alltid ved sitt ord!
   «Og Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om Ham.» (v.27). Det var det som satte hjertene deres i brann. Ikke merkelige åndelige opplevelser skilt fra Ordet om Ham, men nettopp ved det som bringer kunnskap og erfaring av Ham selv.

   Herren går mang en gang frem på underlig vis, og her i denne beretningen ser vi blant annet to ting: Først ble deres øyne holdt igjen. (v.16). Det var altså en bevisst og villet handling fra Jesu side dette. De skulle på det daværende tidspunkt ikke kjenne Ham igjen. Han hadde noe å lære dem - og Han ville føre dem til kjennskap gjennom Ordets vitnesbyrd om Ham - Ordet som også ville være der når Han ikke lenger var synlig til stede for dem - og ikke bare ved en plutselig åpenbaring for deres legemlige øyne.

   Det andre er at Han lot som om Han ville gå videre. (v.28).
   Og da ser vi at troen som er født av Ordet, og også henger ved og «fanger» Jesus, ikke er en passiv ting, men høyst aktiv.
   Den kunne ikke slippe denne mannen - som de ennå ikke visste hvem var - fordi han var kilden til kunnskap om Jesus. Så de nødde Ham til å bli hos dem. (v.29). Og det gav lønn. (v.30).

   Her ser vi igjen dette underlige hos Jesus - Hans nåde. - Først gir Han deg så mye at du er nødt til å be om mer - og da lar Han «ditt beger flyte over,» som salmisten vitner i Sal 23,5.
   Han er A og Å, begynneren og fullenderen. Men du må høre evangeliet om Ham! - Det som Han forkynner - og også her åpner deres øyne ved. Det er kun i det du ser din sanne frelser i Jesus.
   Legg merke til når deres øyne ble åpnet så de kjente Ham igjen. Det var «da Han tok brødet, velsignet det og brøt det og gav dem.» (v.30).
   Det er i ordet om brødet (Jesus) som ble brutt for oss (det brutte brød), at vi kjenner Ham! Da blir Han «synlig» for oss, som den Gud har sendt til jord.
   Alt annet kan djevelen etterligne, så vidt vi vet, men ikke denne kjærlighetsgjerning, da han kun er full av hat - og slett ikke denne soning da han selv er full av synd.
   En synder kan ikke sone for andres synd. Som vi leser i Sal 49,8-9: «En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid -.»

   Nei, det måtte rent og rettferdig og hellig blod til - og det var det bare én som var i besittelse av!

 
   Lammet, ja, Lammet, dets vunder og sår,
Æren og prisen i evighet får!

E.K.