Det var en som hadde møteuke i Kragerø for atskillige år siden nå, som begynte med dette, når det gjaldt det å bli en kristen: Det koster ingenting, og det koster alt! Det høres jo ut som et totalt paradoks, men slik er det faktisk. Du får alt for intet, men du får ikke noe av ditt eget med deg inn dit.
   Hør hva som sies om den som er frelst i 2 Kor 5:17: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» Du leste ikke her at det meste er blitt nytt, gjorde du vel? Nei, alt!
   Ja men, hva med det gamle da? Det er forbi, leste vi. Forbi, tilbakelagt, død fra, oppvakt fra, er ikke mer. Ja, hvor mange måter skal vi si det på, før det går opp for oss? Det går visst ikke riktig opp for oss, om det så blir sagt oss på tusen måter. Oss selv er det siste vi gir opp, vet du.
   Den som er blitt en kristen, det vil si flyttet fra mørke til lys, ifra Satans makt til Gud – han eller henne har fått en fullkomment ny start. Er flyttet over i noe helt nytt, hvor alt fungerer på en annen måte enn før. Nå er det Jesus som gjelder – før var det du som gjaldt, og hva Gud nå eventuelt kunne få ut av deg. Men nå, på grunn av den erfaring du har gjort av ditt eget, pluss Guds vitnesbyrd i Ordet om det gamle menneskets beskaffenhet, har du en klar erkjennelse av at dette ikke er brukende for Gud, og at Han nå virker gjennom deg er blitt et under i dine øyne.
   Hvordan er det mulig at Gud kan bruke deg, når du ikke har noe å tilby Ham? Bare maktesløshet. Og hvordan kan Gud overhodet ha noe med deg å gjøre, når du ikke har noe Han kan ha behag i, men tvert imot bare det som mishager Ham – nemlig synd! Den porten er trang, det vet den som går igjennom den.

   Må forlate alt, for evangeliets skyld, står det. Og for min skyld, sier Jesus her – hvilket er ett og det samme. Ser du da hvordan evangeliet utelukker alt ditt eget? Ser du hvordan Jesus utelukker alt ditt eget? Du er gjerne med og synger: «Jesus gjelder i mitt sted!» - men tror du virkelig det?
   Du ser at det som er gitt deg ved evangeliet, det er gitt deg i stedet for ditt eget – i stedet for det du hadde fra før! Det verk som skjedde ved Jesus Kristus er i stedet for alle dine egne veier og måter – i stedet for alt mennesket kunne komme opp med! Om dette «i stedet for» virkelig kunne nå inn til oss!
   Jeg vil spørre deg som sitter her nå: Blir det trangt nå? Er dette en smal vei og en trang port? Tenk, så smal at ikke noe av ditt kan gå på den – du klarer ikke å balansere der, vet du. Du prøver gjerne igjen og igjen, men du faller ned, det blir for smalt. Og så trang at ikke noe av ditt slipper igjennom! Og så går gjerne du dag for dag og arbeider på dette som aldri vil evne å ta seg opp på denne veien, og aldri vil kunne ta seg gjennom denne porten.
   Jeg er Veien, sier Jesus. Om du leser i Apg. Så ser du at kristendommen rett og slett kaltes Veien. Det gjentas mange steder!
   Det er ikke våre veier som fører til himmel og salighet, men Hans vei! Ikke våre mange veier, men Hans ene!

   Ja vel, men så er du kommet til den erkjennelse etter hvert, at det kun er Hans vei, som fører frem, men ennå står et stykke arbeid igjen da – for du skal jo komme deg inn på denne veien, og siden skal du gå på den. Du, du! Jeg, jeg! Er det ikke her du lever mye? Det er likesom du som skal holde deg på Herrens vei! Ja, formaningene er klare nok – men hvordan går det? Hør hva David vitner i Sal 40:3: «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, Han gjorde mine trinn faste.»

E.K.

   Hvem var det som var den handlende her? Var det David? Var det David som omsider fikk plantet sine føtter på klippen? Var det han som omsider fikk sine trinn faste? Nei, det var Herren som gjorde det hele!
   Og når du hører om faste trinn, så tenker du vel først og fremst på kristenlivet, hvordan du lever det, målt opp imot Herrens mange bud og formaninger. Men hvem var nå Veien? Hva vil det da si å ha faste trinn? Hør hva apostelen skriver i Hebr 10:23: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for Han er trofast som gav løftet.» Som Jesus selv sier det: «Bli i meg, så blir jeg i dere.» (Joh 15:4). Og: «Bli i min kjærlighet.» (Joh 15:9).
   Dette kalles faktisk for bud – i betydningen: Jeg byder deg! Tenk nå på – for det er en salig tanke – at Han byder deg å tro evangeliet. Det er her våre trinn trenger å bli faste! Men da må du ikke vegre deg mot evangeliet – ta med deg noen lovbud, så det skal føles noe tryggere, kan hende? Viser at du tar det på alvor, tross alt!

   Ja, det blir trangt her! Vi kommer nå inn på det Jesus sier til sine disipler, om kamelen og nåløyet: «For mennesker er det umulig!» (Mark 10:27). Og det kjennes ikke godt for oss å stå overfor det umulige – og iallfall ikke i en så alvorlig sak. Da vil vi gjerne ha kontrollen på det. Og så er vi i stedet fratatt all kontroll, og må lite på at en annen har kontrollen.
   Forlate alt for evangeliets skyld! Forlate alt for Jesu skyld! I teksten vår taler Jesus om familiære forhold – konsekvenser det kan få å bli satt inn på denne veien, som er en dårskap for alt kjød, både for det verdslige og det religiøse. I den muslimske verden for eksempel, er jo dette helt konkret. Også når det gjelder å forlate visse sekter – et totalt brudd med familien. Men det Jesus peker på her er, at ingen har forlatt noe for evangeliets skyld, for Hans skyld, uten å få mangedobbelt igjen – ja, hundrefold, leser vi her. (v.30a).

   Det sies gjerne at det kan koste å bli en kristen - men det sier ikke Herrens ord, det sier: Det vil koste å bli en kristen! Du kan ikke bli en kristen uten at det koster alt! Når dette blir sagt – at det kan koste, da skyver gjerne folk det ut for eksempel til den muslimske verden, og det tenkes da gjerne på konkrete ytre forhold som dette vi leser i teksten her – men jeg må undre meg om du har fått del i en kristendom som ikke har kostet deg noe - ja, sant å si: Jeg må undre meg om du ikke har fått del i en kristendom som har kostet deg alt!
   Det eneste Herren omtaler i rosende ordelag hos oss nå, det er frukt av evangeliet. Altså Hans eget i oss!
   Jeg spør igjen: Er det trangt? Ja, det er trangt, det er døden for det gamle mennesket i oss, og det kjemper for å bli i live! Men, å du, hvor godt for den som har fått se noe inn i dette mysterium – alt beror på en annens evne, min sak er helt og holdent i Hans hånd nå, Han som fremstår som advokat for meg.