Tilbake            
                                               22 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Treet og fruktene og tungen el. Frukt som er omvendelsen verdig

Matt 12:33-37

   33. La enten treet være godt og dets frukt god, eller la treet være dårlig og dets frukt dårlig. For på frukten skal treet kjennes. 34. Ormeyngel! Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde? For det hjertet flyter over av, det taler munnen. 35. Et godt menneske bærer fram gode ting fra sitt gode forråd, og et ondt menneske bærer fram onde ting fra sitt onde forråd. 36- Men det sier jeg dere: Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag. 37. For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.
 

   V.33. Her er to ting som umiddelbart dukker opp for en, stående overfor dette verset.
   Det ene er det gamle spørsmålet: Er det Kristus som bærer frukt i og ved den troende, eller er det den troende som bærer frukt i og ved Kristus? Det kan jo med det samme se ut som flisespikkeri, - og da særlig i vår tid, da det ikke betyr så mye hva Guds ord virkelig sier, og vi er kristne på «vår måte» - men da har man ikke aktet på Paulus' ord: «En liten surdeig syrer
hele deigen.» (1 Kor 5:6). - Og sett i enkelte sammenhenger at dette faktisk skjer.
   Det første vil jo føre til at et menneske ser sin avhengighet av, og sitt behov for,
å leve nær/i Jesus. For bare i den grad Han vinner skikkelse i meg, kommer jeg til å bære frukt.
   Det annet fører jo den tanke med seg, at når vi jo nå er kristne, og Jesus har sagt at vi skal bære frukt - ergo - la oss gjøre det! Trykket blir da gjerne liggende på oss, tross alle fromme forsikringer om avhengighet av Jesus - av Ånden osv., og resultatet er nok dessverre en masse gjerninger, og virksomhet, Han aldri har bedt oss om, og som Han heller aldri har «fått anledning» til å være med på! Og så stiller vi oss frem for Ham med alt dette, og ber om at Han må «gjøre frukt» for sitt rike, ut av våre egne tankers påfunn. Men saken er jo den at dette allerede er frukt! - Men av hvilket tre?

   Vi skal kort forsøke å stanse noe for dette, og høre hva blant annet Jesus selv sier om det, - men først: det annet som dukker opp for en ved lesningen av dette verset, det er den konsekventhet Skriften viser i skillet mellom det gamle og det nye menneske - det onde og det gode, - som munner ut i den veldige sannhet, hva oss mennesker angår: «Du må bli født på ny!» (Joh 3:3-7).
   Det er jo også som Jesus peker på her: «Hvordan kan dere tale godt, dere som er onde?» (v.34) - Munnen taler jo det som hjertet flyter over av. Og hvordan kan det som er jordisk frembringe himmelfrukt? - om det aldri så mye anstrenger seg, så kan det ikke frembringe annet enn det som er av dens egen natur. Hvordan kan det flyte noe fra meg, som i virkeligheten hører himmelen til, om ikke «himlen i mitt hjerte er?»
   Det er hva Jesus peker på for oss her, når Han sier: «La enten treet være godt og dets frukt god osv.» Med andre ord, forsøk ikke å forandre treet! Det som er jordisk kan aldri bli himmelsk. Det må komme noe helt nytt til - det må plantes et helt nytt tre, som er annerledes enn det første, og derfor også bærer en annen frukt.
   Det som så ofte forvirrer en troende - dvs. en som «vandrer i sannhet» (2 Joh 4) - er at vi også bærer med oss «det gamle tre,» så lenge vi er her på jord, og det bærer jo også sin frukt. «La så være,» sier Jesus her, «du forstår jo at disse ting hører det gamle, og ikke det nye, tre til!»
   Der hvor et menneske lever i denne sannhets erkjennelse innfor Guds åsyn, der skal Han sørge for at også Hans frukt skal skyte frem, midt i denne elendighet. For disse ting som hører «det gamle treet» til, har Han gjort opp med og overvunnet. Du skal få se på det som allerede beseirede fiender, som du en dag skal bli helt fri i fra, så du ikke engang skal se dem, - men det er en ting du må se som malt ut for dine øyne, - i Jesus er du allerede helt fri dem.
   Men en advarsel til oss alle her: begynn ikke å samarbeide med fienden! Det er alltid bare én ting han er ute etter: livet ditt!

   «Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa Han om den Ånd som de skulle få som trodde på Ham» (Joh 7:38-39a). Du ser vel av hvem det levende vann flyter?

   «Jeg er vintreet, dere er grenene, » sier Jesus. (Joh 15:5a).
   «Skal vi bære frukt, så må vi ha kontakt med roten,» sies det ofte, og det er rett, men det betyr ikke at Jesus kun er roten, - det er igjen den tanke som brer seg, og så lett får feste i oss, at vi liksom lever et eget kristenliv, men dog i kontakt med roten selvfølgelig! - Nei, Han er hele vintreet, sier Han - «- jeg er vintreet!» - roten, stammen og grenene! ett er en troende med Jesus. Da bærer han frukt - den frukt som bestemmes av saften (livet) i vintreet.
   Planter du et tre av en bestemt pæresort, ja, så forventer du jo å finne nettopp den frukt når treet bærer, og ikke epler for eksempel Det er jo også hva Jesus sier: «Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?» (Matt 7:16).

   La nå det spørsmål virkelig få legge seg inn på deg: Finnes det noe godt i en troende uten Kristus i ham?
   Du som tenker å skulle stå for Gud ved noen slags egen godhet - åpenbart eller hemmelig - hør Jesu ord: «Hvert unyttig ord som menneskene sier, skal de gjøre regnskap for på dommens dag.» (v.36).

   La det virkelig bli alvor for deg - DET ER SLIK! - og vend om! Den som har så mye som en tøddel å gjøre regnskap for på dommens dag, er dermed fortapt. Hva vil du betale med? Din godhet? Den er jo flekket av dine mange unyttige ord! En hvit skjorte som har fått, om så bare en liten flekk, kan ikke med rette kalles helt ren. Slik er Gud i sin dømmende rettferdighet! Han er den tre ganger hellige Gud, som krever mennesket til regnskap, og Han kan ikke kalle det hvitt som er sort - og du er fortapt.
   I sin frelsende rettferdighet, lot Han «våres alles misgjerning ramme Ham.» (Jes 53:6). Ta du din tilflukt til det alene. Det er nemlig bare én ting som stiller oss hvite innfor Gud: «Deretter så jeg - og se: En stor skare som ingen kunne telle, av alle folkeslag og stammer og folk og tungemål. De stod for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender... Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler - hvem er de? Og hvor er de kommet fra? Jeg sa til ham: Herre, du vet det! Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone» (Åp 7:9og13-15a).
   «Men Han som er mektig til å verne om dere så dere ikke snubler, og til å stille dere ulastelige (lyteløse) frem for sin herlighet i fryd,» vitner Ordet om denne saken. (Jud 24).

   Det er altså vintreet som bærer frukt! Derfor har Jesus en sterk formaning til oss: «Bli i meg, så blir jeg i dere.» (Joh 15:4a).
   Da er det også grunn til å minnes Jesu ord ved det siste måltidet: «Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dag jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» (Matt 26:29).
   Da skal vi altså dele Hans glede, over Hans gjerning her på jord, fullt ut.

   Det heter i en sang: «Jesus gjelder i mitt sted,» ja, fra A til Å

 


  
Ber du så lite frukter, Lite av gledesong,
Aldri du meir vil synda, Snåvar då gong på gong,
Gøym deg i Kristi rettferd! Fullkommen var Hans veg.
Lev i Hans frie nåde, Så lever Han sjølv i deg!

E.K.