Tilbake            
                                               21 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Gi keiseren hva keiserens er

Mt. 22, 15 - 22

   15 Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord. 16 De sendte sine disipler til Ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. 17 Si oss hva du mener: Er det tillatt å gi keiseren skatt, eller er det ikke? 18 Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? 19 Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte Ham en denar. 20 Og Han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? 21 De sier til Ham: Keiseren. Da sier Han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! 22 Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot Ham og gikk bort.
 

   «Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de kunne fange Ham i ord.» (v.15).
   Det er forunderlig å betrakte disse hellige menn, ikke sant? Hellige der de står i templet og på gatehjørnene og ber, men ikke inne i kamrene. Hellige ja, men det var bare utenpå, vakre å se til, sier Jesus i Mt. 23,27, men innvendig fulle av dødningeben og all slags urenhet.»
   Her i teksten ser du dødningebenene og urenheten. Den de så omhyggelig skjulte for almenheten. Og hvor råtne disse i virkeligheten var på innsiden får vi en klar indikasjon på, når vi ser at de ville bruke Jesu rettskaffenhet til å fange Ham: «Mester, vi vet at du er sannferdig, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk.» (v.16). I tillegg kom de ikke selv og sto ansikt til ansikt med Jesus, men sendte lakeier.
   Det å leve og handle i mørket gir alltid en trang til å skjule seg. Her møtte de sin overmann som trakk dem frem i lyset. De ble ganske enkelt avslørt – og det er jo nettopp hva lyset gjør. Det skal vanskelig gjøres å skjule noe i lyset. Det gjelder meg og deg også. «Og ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for,» kan vi lese i Hebr. 4,13. Alt er kjent!

   Det står et ord i Rom. 4,7: «Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult.» Ikke den som skjuler dem, men den som har fått dem skjult! Ikke den som tilgir seg selv, men den som har fått tilgivelse! Dette gjelder altså kun den som lever i lyset. I lyset med alt sitt!
   Men det kan jeg da ikke gjøre så lenge jeg har synd, tenker noen. Leve i lyset kan jeg vel først når jeg har fått bukt med syndene, og er blitt rettferdig og god og kristelig? En kan ikke ta mer feil! Når skal du da våge å komme ut i lyset? Når du er blitt like hellig som Gud er hellig? Nei, kom som du er til din frelser.
   Her, da disse skurkene i hellig skrud fikk overbrakt svaret fra Jesus, hadde de kallet, det vil si, muligheten for erkjennelse og omvendelse. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham, står det i Joh. 3,17. Også disse ville Han frelse. Men den slags folk lar seg vanskelig frelse, for de vil ikke stå for Gud som syndere, det vil si, hva de i virkeligheten er, men de vil ha lønn for sin religiøse legning og sitt religiøse liv. I Mt. 21,31, sier Jesus: «Sannelig sier jeg dere: Tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.»

   Der har du den ene typen «hellige mennesker» - la oss nå kalle dem det, da de selv holder seg for å være det. Det makter de, selv om de jo må se ved sine handlinger, sine holdninger osv., at de jo slett ikke er det. Men så mørkt kan det bli i en sjel.
   Så har vi en annen type – de kan du finne representert særlig ved tre tilfeller i Skriften. De er av en ganske annen støpning. Det er Nikodemus, han som kom til Jesus om natten (Joh. 3), åpenbart en på alle måter rettskaffen og gild mann, som de ville sagt på Jæren.
   Videre læreren og teologen Gamaliel, ved hvis føtter Paulus var opplært i Guds ord, Gamaliel, han som reiste seg i Rådet, og ba dem være varsomme i sin forfølgelse av apostlene. Han sier: «Israelittiske menn! Se dere vel for hva dere gjør med disse mennesker! Hold dere fra disse menn og la dem være i fred! For er dette råd eller dette verk av mennesker, så vil det gå til grunne. Men er det av Gud, vil dere ikke kunne ødelegge det. Ta dere i vare så dere ikke må finnes i strid mot Gud! (Ap.gj. 5,35; 38-39).

   En tredje vi kan nevne er fariseeren Simon, han som bad den foraktede nasareeren til måltid hos seg – der hvor denne synderinnen kom inn og gråt ved Jesu føtter og tørket dem med sitt hår. Dere kjenner vel historien.
   Han ville være annerledes, Simon – han ville være god, og vise det ved at han til og med tok Jesus inn i sitt hus, og viste velvilje overfor Ham. Det kunne jo lyktes godt for Simon dette, om bare ikke denne syndige kvinnen hadde kommet inn og ødelagt det hele for ham, for hans syn på henne viste tydelig hva som bodde i Simons hjerte. Det lokket slangen der inne frem fra hulen den hadde skjult seg i, og frem i lyset – og det gav Jesus muligheten til å ta tak i hvordan det virkelig sto til, så Simon fikk mulighet til å se det selv.

E.K.

   Han ville skjule seg i en påtatt godhet! Men han så ikke falskheten i det selv. Jeg tipper Simon var en type menneske vi kunne ha trivdes i lag med. Utad omgjengelig og grei.
   Men sett nå at Simon og de andre fariseerne som var til stede var det vi gjerne kaller varme mennesker, så de ikke hadde dømt denne kvinnen på denne måten, men heller syntes inderlig synd på henne. Ville det ha forandret noe som helst i deres forhold til Gud? Nei, slett ikke!
   Nå er vi ved sakens kjerne, forstår du. Ikke noe ved dette gamle mennesket kan behage Gud. Samme hvordan det ter seg. Disse siste med hjerte for de arme og elendige var like fortapte de, som disse som ville fange Herren i ord.
   Dersom dette ikke har gått riktig opp for deg, så står du i stor fare for å ta feil av veien. Mange – og da tenker jeg på mennesker som regner seg som kristne – tenker, når de finner slike gode egenskaper hos seg selv, at jeg er da visst en kristen. De definerer seg som kristne ut fra noe de finner i seg selv. Holdninger, egenskaper og påfølgende gjerninger. For ikke da å snakke om de «rette» følelser, bønnesvar, nådegaver og lignende.
   Andre som regner seg som kristne, tenker motsatt, fordi de finner så lite av slike egenskaper hos seg selv: Jeg kan da visst ikke være noen riktig kristen, slik som jeg er! Og så tenker de like forkjært om det som de første. Begge ut fra noe de registrerer hos eller i seg selv!

   Hva er så min grunnvoll? Hva definerer jeg meg som en kristen ut fra? Jo, den grunnvoll som Gud selv har lagt helt utenfor meg – et blodig Guds offer av sin Sønn i mitt sted! Et Guds Lam som er blitt ofret for denne verdens synd! Altså helt uten spørsmål om mine egenskaper, eller eventuelle mangel på dem. Om så all verdens synd hadde samlet seg i deg, ville dette Jesu offer likevel vært nok for deg – for det var nemlig hva som skjedde: All verdens synd ble samlet på Ham, og der fikk det sin straff! Der!
   Gi Gud hva Guds er, sier Jesus. Dette hjertet som vi anser som vårt eget - ingen andre har noen rett på det! - men som i virkeligheten skulle tilhøre Gud. Vi har tatt det med oss bort fra Ham, kan vi si. Det ble av en slik art at Han ikke lenger kunne ha sin bolig i de - da det mer er i pakt med djevelen og hans ånd enn med Gud, som det er blitt aldeles fremmed overfor.
   Dette leverer vi ikke tilbake til Ham, uten at Han åpenbarer oss hva som egentlig bor i det. Trekker det frem i lyset, slik at vi gjerne vil være kvitt det. «Ta det og rens det og gjør det til ditt!»
   Ikke søk etter gode egenskaper hos deg selv - det er synderen Han vil ha.

   Sett nå at vi samler all verdens gode egenskaper her på venstre side, og så Jesus alene på høyre side, og så kan du få velge i kveld. Hva tror du fører frem? Hva fører til samfunn med Gud? Hva vil føre deg til himmel og salighet?

   Den arme fariseer Simon så ikke at hans godhet bare var et skinn av noe som i virkeligheten ikke fantes – han gjorde sine ting for selv å fremstå hellig, from og god ved dem. Falskhets skrud!

   Så lenge det heter nådens tid, avslører Jesus/Lyset for om mulig å frelse – på den siste dag faller det til dom. Derfor heter det så alvorlig i Skriften: «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter!» (Hebr. 4,7).
   Så vet bare du om du har hørt Hans røst her nå.