Tilbake            
                                               20 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Jesu venner i Betania el. Herre over dødens makt!

Joh. 11, 1 - 5

   1 Det var en mann som var syk, Lasarus fra Betania, byen som Maria og hennes søster Marta bodde i. 2 Det var Maria som salvet Herren med salve og tørket føttene Hans med sitt hår. Det var hennes bror, Lasarus, som var syk. 3 Søstrene sendte nå bud til Ham og sa: Herre! se, han som du elsker, er syk. 4 Men da Jesus hørte det, sa Han: Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den. 5 Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.
 

   «Det var en mann som var syk,» leser vi her. (v.1a). Og det var i følge teksten videre ikke en hvilken som helst mann heller. Vi kan nemlig lese i det 5 verset her: «Jesus elsket Marta og hennes søster og Lasarus.» Dette var disse søsknene helt på det rene med også, for når de sender bud på Jesus, sier de: «-  se, han som du elsker, er syk.»
   Det er en stor ting for et menneske, å vite seg elsket av Gud! Vi kan vite ut fra Skriftens eget ord, at alle mennesker, uten unntak, er elsket av Gud. Ikke minst det mest kjente bibelvers i hele Skriften forteller oss det klart nok: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16).
   Å komme til tro og bli frelst, er ikke noe annet enn dette, å se det. Du får åpnet øynene for at det som skjer på Golgata kors har direkte med deg å gjøre. Det har sin grunn i at du er elsket av Gud.
   Men det er en viktig ting her – det er der på korset det åpenbares. I 1 Joh. 4,9-10, skriver apostelen: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» Til soning for våre synder! Ikke fordi du var så fantastisk vidunderlig en skapning – så verdifull i Guds øyne osv., for du er en synder, fortapt i evighet uten dette utøste soningsblod.
   I Gal. 2,20, skriver apostelen Paulus: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.» Han måtte gi seg selv for å berge meg. Som vi synger i en sang: «Det kostet Jesu dyre blod å frelse meg en dag!»
   I Gal. 1,4, skriver den samme apostel: «Han som gav seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter vår Guds og Fars vilje.» Gav seg selv for våre synder!
   Luther sier: Uten Die køste – kostnaden – har du ennå ikke hørt evangeliet.
   Et trosblikk på dette, flytter deg fra en avstandskjærlighet – om vi kan kalle det så – og inn i selve kjærligheten. Nemlig inn i et fortrolig samfunn med Gud. «Vi bor fortrolig sammen, vi tanker veksler her,» synges det i en kjent bedehussang. Et slikt forhold til Gud krever at en vet seg elsket av Ham. Som disse søstrene visste på sin brors vegne: «Se, han som du elsker, er syk.»

   Gud elsker som nevnt alle mennesker, men den troende, det vil si, den som har fått ta imot Ordet, er i en særstilling. De er i Guds favn, kan vi si, og berget for himmel og salighet, mens de andre går til grunne for evig om de ikke får åpnet sine blinde øyne i tide.
   Jesus har en øyensalve, sier Han i Åp. 3,18, som Han åpner blinde øyne ved. Det er ordets lys! Paulus vitner om den tjeneste/den oppgave han hadde fått av Herren - «Jeg frir deg ut fra ditt folk og fra hedningene, som jeg sender deg til, for at du skal åpne deres øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg.» (Ap.gj. 26,17-18). Åpne deres øyne! Hvilken makt hadde Paulus til det? Han hadde Ordet! Han hadde evangeliet! Når det går opp for et menneskes hjerte vendes det fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, og det i den bestemte hensikt at de kan få syndenes forlatelse og arvedel blant dem som er helliget ved troen på meg! Tenk det! Og så spør du kan hende om Gud elsker deg? Se her hva han vil – syndenes forlatelse og arvedel blant de hellige. Det vil si, himmel og salighet. Og det ikke fordi du har gjort deg fortjent til det på noen måte, men fordi det var en som var villig å dø i ditt sted.

   Merkelig det Jesus sier i teksten her: «Denne sykdommen er ikke til døden.» Han døde jo. Han lå endatil fire dager i graven! Men det Han mente med det – det skjønner vi jo av det som siden hendte – var at Lasarus skulle ikke bli i døden, men oppreises fra den til Guds ære!
   Jesus skulle altså vise sin makt over dødens velde her. Slik kan det også være å få tjene Gud altså. Lasarus ble syk, han døde og han ble begravet!

E.K.

   Vi ser, at da Lasarus ble syk, da kom behovet for Jesus klart frem hos disse tre, og så kom bønnen/henvendelsen til Jesus: Hjelp oss! De skjønte at det var en alvorlig sykdom dette, siden de ba om at Jesus måtte komme til dem.
   Slik må vi også vekkes nå og da ved forskjellige ting, så vi ikke skal sovne inn i denne verdens myke puter. «For vi har ikke her en blivende stad,» kan vi lese i Hebr. 13,14, «men søker den som kommer.» Det kan være farlig snart å glemme det, når vi får gode dager i denne verden.

   Lasarus skulle ære Gud ved sin død, ved dette at han skulle oppstå fra den ved et ord av Jesus. Dette skjer ikke ofte, vet du. Når døden har inntrådt, da må¨vi si farvel med vedkommende. Men det står i Slm. 116,15: «Dyrebar i Herrens øyne er Hans frommes død.»
   Den troende vet, midt i dette at han sørger over et tap, at det ikke er et evig farvel, men et på gjensyn! Det er vårt privilegium! Men jeg tør ikke bruke for store ord her jeg, for jeg har ikke lyst til å miste noen – det vet Gud – selv om jeg vet at det bare er for en tid. Døden er og blir den siste fiende! Og det er nettopp hva Jesus ville vise oss – deg og meg – ved denne hendelsen med Lasarus, at Han er Herre over dødens makt. Som Han sier til Marta ved denne anledning: «Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?» (Joh. 11,40).
   «Denne sykdommen er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.» (v.4). En dag skal denne Guds Sønn bli æret ved at Han oppreiser alle sine fra de døde! Det er en veldig makt Han viser oss her, at Han oppreiser en død! Og Han vil at du og jeg som har tatt vår tilflukt til Ham, skal vite at Han fortsatt her denne makt i dag – som Han sier da Han åpenbarer seg for apostelen på Patmos: «Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åp. 1,18). Han har nøklene! Han vant seg dem ved sin egen død for synden, én gang for alle. (Hebr. 7,27). Han vant oss retten til livet! Å du forunderlige Gud! At du kunne elske en synder slik! Han hadde retten til livet! Han trengte ikke å vinne den for sin egen del – nei, det var for deg! For du hadde ikke den! Og du har den heller ikke i dag, uten i Ham alene! Men der er den også evig i forvar!
   Det står i 1 Pet. 1,4-5 om den arv vi har fått del i: «- en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.»
   Gjemt for oss i himlene! Der kan ingenting komme inn og røve den fra oss – ingenting kan skitne eller flekke den til osv., for den er nettopp gjemt for oss. Det er bare så om å gjøre at vi får vandre her på jord med blikket festet på – det vil si, håpet knyttet til – denne skatt, som er hva Jesus vant oss ved sitt liv og ved sin død. Som vi leser det her: «- dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro.» Ikke ved vår makt! Heller ikke noen makt til tro! Men ved Guds makt! Alltid håpet knyttet til Ham, Hans makt og Hans evne! Hans vilje, som i følge Jesu ord i Joh. 6,40, er denne: «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.»
   Og denne makt til å oppreise viste Han oss altså på Lasarus! «Herre! se, han som du elsker, er syk!» «Herre! se, han som du elsker, er død.» Slik kan vi be! Be til Ham som har både sykdom og død i sin hånd!