Tilbake            
                                               1 søndag i fastetiden

 

 

 

 

 

Jesus blir fristet

Mt. 4, 1 - 11

   1. Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. 2. Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble Han til sist sulten. 3.Og fristeren kom til Ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steiner skal bli til brød! 4. Men Jesus svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. 5. Da tok djevelen Ham med til den hellige stad og stilte Ham på templets tinde. 6. Og han sier til Ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. 7. Jesus sa til Ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. 8. Igjen tok djevelen Ham med opp på et meget høyt fjell, og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet. 9. Og han sa til Ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. 10. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren. din Gud, skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene. 11.Da forlot djevelen Ham, og se, engler kom og tjente Ham.
 

   Så dyr er menneskets sjel.

   Her strides de to største åndsfyrster, den sterke, og den sterkeste. (Mt. 12,29). Og det striden står om er menneskets sjel.

   Du vet, om du gav et barn en kostbar edelstein å leke med, så kunne det komme til å bytte den bort i noen sukkertøy, rett og slett fordi det er ute av stand til å fatte verdien. Slik er også mennesket i forhold til sin sjel - det fatter ikke verdien. Derfor kan det sette alle krefter og all kløkt inn, for å vinne denne verdens materielle goder, mens sjelen enten sultefores, eller gis det som er en dødelig gift for den.

   Hva med deg, min leser, spiller du med din sjel som innsats?

   Peter taler om å avstå fra de (kjødelige) lyster som strider (fører krig) mot sjelen (1 Pet. 2.11) - og vi vet at i en krig er det om å gjøre å nedkjempe og uskadeliggjøre (drepe) motstanderen. Slike krefter, slike lyster, finnes altså.

   «Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen.» (v 1.a). Ut i ørkenen (ødemarken). Ja, det er nettopp der djevelen, i åndelig/billedlig forstand, befinner seg. Der hvor intet godt kan spire og gro.
   Slik ser vi også at de gamle israelitter, etter Guds forskrift og befaling, sendte syndebukken ut i ørkenen til Asasel (djevelen).
(3 Mos. 16,5-10).
   Der streifer han omkring, og dit har han ført sine fanger, menneskesjelene. Langt bort fra hjemmet, fra Faderhuset.

   Ut dit kommer menneskesjelens skaper, drevet av Ånden, nettopp for å stride mot voldsmannen, som holder dem fanget i sitt grep, den sterke som han kalles. (Mt. 12,29).
   Her står en strid som bare himmel og helvete er vitne til. Intet menneskeøye så dette som skjedde her. Og hvor viktig dette var, understrekes ikke minst av, at Jesus har funnet grunn til å opplyse oss om det. Det er viktig for oss å vite om denne kamp og kampens utfall. At Han stred og at Han seiret. For det er nemlig det Han har stilt opp for oss, som det sted vi kan fly til - Hans kamp og seier. Det står nemlig ikke i vår makt å bryte den sterkes lenker og rømme fra hans fangenskap.

   At en sjel er i hans fangenskap vises av dette, at den kan leve følelsesløst i grove og åpenbare synder. - Det kan også vise seg i, at den i syndenød ikke vet hvor den skal fly for å bli berget (eks. Kain og Judas), men viser seg fremfor alt i, at den ikke ser hvem Jesus er, i det store og det hele, men er full av motvilje mot denne Guds åpenbaring av sin Sønn, og huser tanker imot Ham og Hans ord. Er med andre ord - som alt dette viser - langt hjemmefra.

   I dag ser du et massivt angrep på Guds ord. Det er om å gjøre å svekke det, og helst rive det fra hinannen, og legge det dødt for sjelen.
   Her i teksten ser du den egentlige årsaken - det er nemlig det som seirer over Satan!

   Sannhetens (Jesu) ord, må jo nødvendigvis være i motsetning til ham som er løgnens far (Joh. 8,44), og dermed avslørende for ham. Det legger ham «død,» og det alene.

   Jeg tror ikke det nødvendigvis er rett - slik som det ofte fremstilles - at vi skal bruke det ene og det andre Guds ord imot djevelen og hans forførelser, og dermed nedkjempe ham, som vi ser Jesus gjorde det her. Jeg er redd det ville bli en kamp hvor vi snart ville forvilles bort fra den grunnvoll Han har lagt for oss, og vi ville ganske visst tape i striden.
   Kan hende er det nettopp dette du erfarer så titt? Jeg tror veien er denne: - å, i erkjennelsen av sin maktesløshet, ta sin tilflukt til Ham som er selve Ordet. Jeg tror det er derfor Han har åpenbart oss, denne sin seier over djevelen, i sitt ord.

   All denne strid, all denne Guds lidelse - Gud går villig inn i den største lidelse, og det er alt sammen for menneskesjelens skyld. 
  
Hva er det som gjør den så dyrebar? Det vet du kan hende - at det sies det mye usant om i dag. Er den så kostelig, i seg selv? Fortjener den tilbedelse og opphøyelse, som vi så ofte ser det i kulturlivet, og også innenfor de kristne forsamlinger etter hvert? Nei, det som gjør den så dyrebar, har alene sin årsak i Hans uendelige kjærlighet, som Han elsker den med. Og Guds kjærlighets årsak finner du aldri i det elskede objekt, men alltid i Ham selv. Han elsker fordi Han elsker! Og noen annen grunn gis ikke.

   Her ser du Han rekke ut sin frelsende hånd til deg, du som ser deg selv flakkende omkring i en håpløs åndelig ødemark, som kjenner på din maktesløshet i forhold til disse onde kreftene, som likesom herjer med deg som de vil. Hør hva ordet - sannhetens ord - forkynner: Jesus har seiret i ditt sted. Han tok opp kampen og førte den til seier. Og det som er viktig for deg, å få innsikt i her: Tenk, det var allting for deg!
 


   Og på korset Han stred,
hvor Han kjøpte meg fred,
da Han sonet min synd
det Guds Lam.

E.K.