Inngang i himlenes rike

Matt 5:20 - 26

   20. For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike. 21. Dere har hørt det er sagt til de gamle: Du skal ikke slå i hjel, men den som slår i hjel skal være skyldig for domstolen. 22. Men jeg sier dere: Den som uten grunn harmes på sin bror, skal være skyldig for domstolen. Og den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet. Og den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes ild. 23. Om du da bærer frem ditt offer til alteret, og der kommer i hu at din bror har grunn til å klage på deg, 24. da la ditt offer ligge der foran alteret, og gå først bort og forlik deg med din bror. Kom så og bær frem ditt offer. 25. Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren, og dommeren overgi deg til vakten, og du bli kastet i fengsel. 26. Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!

   «For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.» (v.20).
Det kreves rettferdighet for å komme inn i Guds rike, sier Jesus oss her. Den må også ha en viss kvalitet, den må blant annet overgå de skriftlærdes og fariseernes. Og når vi vet at det er for den hellige Gud den skal bestå, så forstår vi også hvilken grad av hellighet det er tale om - den må være fullkommen.

   Det er delte meninger blant kjente og høyt respekterte bibelfortolkere om hvilken rettferdighet Jesus taler om her. Noen mener det er den såkalte livets rettferdighet, den som vokser frem som en følge/frukt av samfunnet med Jesus - andre mener det er Kristi egen rettferdighet, den som gjelder for Gud i vårt sted.

   Det er mest nærliggende å tro at det er Kristi rettferdighet det er tale om, i og med at det er en rettferdighet vi skal komme inn i himlenes rike ved. Men det kunne jo også være livets rettferdighet - da ikke ved dens fullkommenhet i seg selv, men ved at den viser at vi har del i Kristus. For uten samfunnet med Ham, ingen livets rettferdighet, men nettopp de skriftlærdes og fariseernes rettferdighet.
   Likevel virker dette siste noe søkt, da det synes som om Jesus taler om en rettferdighet som i seg selv skal være så fullkommen, at den gir oss adgang til himlenes rike.

   «Problemet» for oss i denne forbindelse, er jo at uansett hvilken av disse rettferdigheter det er tale om, kan vi ikke se dem i oss selv, dersom vi lever i Guds sanne lys.
   Det virkelig viktige for oss i forhold til det Jesus taler til oss her, er ikke å vite hvilken av disse to det er tale om, men at det ikke er ved en rettferdighet som den de skriftlærde og fariseerne søkte å grunne - nemlig sin egen, ved Guds nåde, hjelp og kraft. Og at vi - når det gjelder vår frelses sak - over alt annet søker Guds nåde slik den er åpenbart oss i Jesus Kristus alene.

   Paulus plasserer det godt for oss i Fil 3:9, når han sier: «- og bli funnet i Ham (Kristus), ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» Som også Jesus sier: «Søk først Guds rike og Hans rettferdighet.» (Matt 6:33).
   Ja, Paulus sier endatil at troen på, og håpet til noen annen rettferdighet, er en fullstendig forkastelse av hele frelsesverket. (Gal 2:21).

   Videre i teksten vår utdyper Jesus for oss, hva loven egentlig sier. Den krever i virkeligheten et ubetinget åndelig sinnelag - ja, den krever Jesu Kristi eget sinnelag, mens vi i utgangspunktet har et kjødelig. (Rom 7:14).
   Og vårt sinnelag vil alltid være besmittet av kjødet så lenge vi er her på jord. Derfor er også rettferdighet etter loven en umulighet for oss. F.eks. forbudet mot å slå i hjel - som nevnes spesielt her - er i virkeligheten et forbud mot det sinnelag som har mordet som sin ytterste konsekvens, og som vanligvis kommer til uttrykk i hatefulle og fornedrende betegnelser, der hvor det i hele tatt bryter frem til overflaten.
Dette sinnelag er under Guds dom. Om du sier disse ord høyt, eller bare huser dem i ditt hjerte, har vel betydning for mennesker, men ikke for Gud, Han som ser nettopp til hjertet/sinnelaget.

   Mennesket skal gjøre regnskap for hvert unyttig ord på dommens dag, sier Jesus i Matt 12:36. Og når vi da vet at synd ikke blir tilgitt uten at blod blir utgytt (Hebr 9:22), hvem tenker da på å bli rettferdig etter loven!
   Om du så kunne leve uten å ytre et unyttig ord herfra til du går inn i evigheten, hva vil du så gjøre med de som allerede er sagt? De blir jo ikke tilgitt uten blodsutgytelse - det vil si, soning!
   Det loven da lærer oss, er at vi er fortapt, her og nå, så snart vi blir stående i vår egen «drakt.»
   Og hva om du virkelig fikk til å leve ditt liv uten å ytre et unyttig ord - ja, uten å begå noen syndig handling overhode, ville det ha forandret ditt sinnelag?

   Den virkelig gode, er den som gjør godt rett og slett fordi han er god, og ikke en som søker å bli god, ved å gjøre godt.
   Idet du søker å bli god, sier du jo nettopp ved det, at du ikke er god. Det er jo bare den som er syk, som søker å bli frisk.
   Altså, når et menneske går inn for å bli bedre, sier det jo ved selve dette forsett - at det nå ikke er bra nok. Men det er det ingen av dem som ser, om ikke Den Hellige Ånd gir lys over det.
   Hvordan har du så tenkt deg at du skal bli stående for den tre ganger hellige Gud, du som ikke er fornøyd i egne øyne engang!

   Fariseerne fant den løsning på dette, at Gud tok imot «den gode vilje» som utført handling. Altså viljen til å bli god, ønsket om å være god og gjøre Guds vilje osv.
   Paulus, som selv hadde vært den ivrigste fariseer, åpenbarer oss i Rom 7, hva dette er verd. Hva hjelp er det i å ville det gode, når du ikke gjør det? F.eks.: Elsk Gud, og ikke verden og de ting som er i verden! Ikke bare tenk det, drøm om det, men gjør det! Alltid! Ja, Jesus sier: «Oppgi alt!» (Luk 14:33). Altså, ikke bare en del, heller ikke en hel del, men alt! Gjør det! Ikke si et ord mer før du har gjort det!

   Og så taler Jesus her så alvorlige ord, om urett mot brødre. Vi skal ikke legge oss enhver anklage på hjerte, for visst blir en kristen anklaget både av djevelen, verden og loven, men Gud er den som rettferdiggjør. (Rom 8:33). Heller ikke er det mulig å leve slik, at ikke også brødre skulle ha ett og annet å utsette på en, men det er ikke dette det er tale om her. - Her er tale om urett som er begått - påført lidelse - noe som tynger den som har vært utsatt for det slik at han må klage sin nød for Gud, eller iallfall har grunn til det. (v.23b).

   Hvilket alvor det innebærer for den som har gjort det, sier Jesus oss i det 26 vers her: «Sannelig sier jeg deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre!»
   Hva skal en synder betale for seg med? Det er da fortapelsen det her er tale om - derfor, skynd deg å være føyelig. (v.25a). 
    Dette betyr ikke at du skal være «en dott» og la maktmennesker få grepet på deg - de som bare vil utnytte en slik føyelighet (de får gjerne vendt det til at offeret selv er skyld i, hva de har utsatt ham for) - men at du søker å gjøre opp, så langt det står til deg. Lev for Gud med alle ting i dagen. Da kan du overlate til Ham å styre med alt.

E.K.