|
Et noe vanskelig
tema denne gang - ikke minst med tanke på vår tid.
En kan ofte registrere hos en del av disse som er særlig
opptatt av Ånden, og da også gjerne av tegn og under og
lignende utslag - at de glemmer en vesentlig side ved Ånden,
nemlig at Han er sindighets Ånd. Sindighet!
De kan trekke den konklusjon ut av en slik tekst som
den vi nettopp leste, at vi alle til enhver tid skal springe omkring
og gjøre dette. Og om så ikke er tilfelle er det fordi
vi ikke har tro nok, for ikke å si: Ikke Ånden i det hele
tatt. Og så har det i deres tanke og mening så uendelig
stor betydning dette da.
Men Guds ord taler gjerne flere ting om en sak, som utfyller
hinannen. Avdekker at det er flere sider. Det vi kan kalle et helhetlig
syn.
Andre kan falle i motsatt grøft og avvise slikt
fullstendig. Men Guds ord kan vi ikke forstå rett uten ved Åndens
opplysning. Derfor burde vi lese det på kne - om ikke bokstavelig
talt, så åndelig. Les under bønn, så vi ikke
skal te oss som hodeløse høns, men ha nettopp sindighet
i møte med det vi står overfor her.
Forholdet mellom tegn og under og den levende tro. Den
levende tro, det vil si, den tro som vi får del i frelsen ved. Den
tro som er virket ved Kristi ord, i følge Rom. 10,17.
Vitnesbyrdet om Sønnen. Vitnesbyrdet om Jesus. Jesus
gjør her det vi kaller undergjerninger – og disse gjerninger skulle
være med på å vise hvem Han er. Jesus gjør fremdeles den slags
undergjerninger blant oss, når og hvor Han vil. Men merk deg dette
– når og hvor Han vil! Du kan ikke fremtvinge dette ved noen
slags egen stor tro. Da blir det magi og ikke noen Åndens gjerning.
Dette er viktig i dag – å se og forstå forskjellen på disse to ting.
Og om du ikke alltid kan forstå hva som er hva, at du i det minste
er klar over at ikke alt slikt som skjer er av Gud – ikke engang om
det skjer i Jesu navn.
Kanskje det forundrer deg? Da skal jeg lese for deg et
ord direkte av Jesu munn som kraftig understreker det for oss. Det
står å lese i Matt 7:21-23: «Ikke enhver som sier til meg: Herre,
Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske
Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har
vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn,
og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent
si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde
urett!»
I Hans navn hadde de gjort det, men Han selv kjente
dem ikke! Altså var det ikke en Åndens gjerning! Stans nå for det,
for det er svært så alvorlig – det var Hans navn som ble brukt, men
Guds Ånd var ikke i det, ellers hadde Han jo kjent dem, ikke sant?
Jesus kjenner jo alle mennesker på denne jord – at Han
ikke kjente dem, vil i dette tilfelle si, at Han ikke kjente dem som
sine. Og da altså selv om de kalte Ham og holdt Ham for sin Herre.
Ja men, når folk får se slike tegn og under så må de
da vel tro! Ja, slik tenker vi. Og det er sant – de fleste vil jo
måtte tro på selve underet om de ser det med egne øyne, men det vil
ikke si det samme som å komme til frelsende tro. For den frelsende
tro kommer ikke av å se tegn og under.
Jesus sier i Joh 10:37-38: «Dersom jeg ikke gjør min
Fars gjerninger, så tro meg ikke! Men hvis jeg gjør dem, da tro gjerningene,
om dere ikke vil tro meg, for at dere kan forstå og vite at Faderen
er i meg, og jeg i Faderen.»
Men å tro at Jesus er Messias, å tro at Jesus er den
Gud har sendt, er ikke nødvendigvis den frelsende tro. Jakob skriver
i sitt brev: «Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder
tror det - og skjelver.» (Jak 2:19).
Om dette taler Jesus meget klart i beretningen om den
rike mann og Lasarus – hvor den rike mann slår sine øyne opp i dødsriket
hvor han var i pine. Da han innser at det ikke er noen redning for
ham selv, ber han om at Lasarus blir sendt til hans fars hus, for
han har fem brødre, for om det «kommer noen til dem fra de døde, da
vil de omvende seg.» Det var hans tanker og hans tro om det. Men hør
hva svar han får på det: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil
de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde.»
(Luk 16:30-31).
Altså – hører de ikke Ordet, da vil heller ikke
noe annet kunne bringe dem til tro. Det vil altså si, den frelsende
tro. Den tro som tar sin tilflukt til Jesus, som sin eneste redning.
Den tro som er virket ved forkynnelsen, og dermed åpenbaringen av
Jesus kors, Jesu blod, Jesu død, Jesu liv. Med andre ord, åpenbaringen
av Jesu gjerning her på jord, og den betydning det har for synderen.
E.K.
|
Uten denne Ordets,
og det vil si, Åndens overbevisning om synd og nåde, kan ikke all
verdens tegn og under virke noen sann tro og tillit til Gud. Det kan
bare Ordet om Jesus! Og da altså ikke et hvilket som helst ord om
Jesus. For det blir sagt mye om Ham, som ikke gagner deg det minste,
fordi det ikke er et sant ord om Ham.
Det sanne ord om Ham forkynner deg at Han ble uttatt
til din frelse allerede i Guds råd fra evighet av. Da ble du utvalgt
til frelse i Ham. Denne frelse – det vil si, det som måtte til for
å bringe deg ren og rettferdig himmelen verdig innfor den levende
Gud – ble tilveiebrakt og fullendt ved Jesu liv og død her på jord,
som menneske. Som Jesus fra Nasaret, tømmermannens sønn.
Det er jo nettopp hva Jesus roper ut fra korsets tre:
Det er fullbrakt! (Joh 19:30). Da var din frelse ferdig! Det
er frelsen! Det er Guds frelse! Ikke ditt ja til Ham! Ikke din bestemmelse!
Ikke din overgivelse! Ikke din beslutning! Men det som skjedde ved
Jesus for vel to tusen år siden!
Ja men, vi må jo svare ja! Vi må jo overgi oss til Ham!
- og lignende kan du høre. Og de som lever i dette de vitner gjerne
også om det: Jeg sa ja til Jesus! Men et sant kristent vitnesbyrd
er dette, at Jesus har sagt ja til meg! Det ser jeg på Golgata kors!
Det er hva som er meg åpenbart!
Du har fått se noe som er ferdig! Du har fått se en Guds
gjerning, når du ser dette, forstår du! Ikke bland ditt eget inn i
det! Bare begynn å takke Ham, for at Han også gjorde dette for deg!
Nå til slutt skal jeg lese for deg om en underlig type. Han ble et
stort Herrens vitne etter hvert, men i det vi leser her kom han som
reisende forkynner til Efesus for å holde møte. Da står det i Apg
18:24-27: «Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som
kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene.
Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte
og lærte han grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes' dåp.
Han begynte å tale frimodig i synagogen.»
Hør nå virkelig hva som sies om ham: Veltalende mann! Sterk i Skriftene!
Opplært i Herrens vei! Brennende i ånden! Talte og lærte grundig om
Jesus! Her må da alt være i sin skjønneste orden, ikke sant?
Men det var to, Priskilla og Akvilas – antakelig et ektepar
– på det møtet, og hør hva som siden står: «Da Priskilla og Akvilas
hadde hørt ham, bad de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham.»
Han var altså i behov av det, tross alt dette vi leser om ham. I dag
ville han vel blitt forstander sporenstreks! Men han kjente bare Johannes'
dåp, leser vi.
Om Johannes' dåp, kan vi lese i Matt 3:6: «- og ble døpt
av ham i elven Jordan, idet de bekjente sine synder.» Her ser du –
det var en gjerning folket gjorde. De bekjente sine synder – og det
var selvsagt helt rett. Men ingen blir frikjent i en rett fordi de
tilstår!
Jesus døper med Den Hellige Ånd og ild! (Matt 3:11; Luk
3:16). Det skjer i det øyeblikk budskapet om Jesu gjerning blir åpenbart
for et menneskes hjerte. Da ser du, at ikke noe av dette handler om
hva du har gjort eller ikke gjort, men om hva Han har
gjort!
Fra den stund av har du vitnesbyrdet i deg selv – og
dette er vitnesbyrdet, Guds vitnesbyrd, vitner apostelen Johannes
i 1 Joh 5:11: «Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv,
og dette liv er i Hans Sønn.»
Så står det videre om denne Apollos, etter at han hadde
fått denne Guds vei lagt nøyere ut for seg: «Da han nå ville dra videre
til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene
der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde
til stor hjelp for de troende.»
«Til stor hjelp for de troende!» Nå førte han ingen inn
i trelldom ved lovisk utleggelse av Guds ord, men han førte dem inn
i sannheten. Inn i lyset! Det som kalles Guds underfulle lys! Måtte
vi alle kjenne til det – så vi ikke skal hvile på noen egen gjerning
av noe slag, men på Jesu gjerning alene!
Så ser vi altså dette, at ikke alle tegn og under er
av Guds Ånd, at tegn og under, selv der hvor de er av Guds Ånd, ikke
bringer mennesket til frelsende tro – det gjør bare Ordet om blodet,
der det når frem i Ånd og kraft til et menneske som er kommet til
erkjennelse av sin hjelpeløshet, på grunn av synden.
|
18
søndag i treenighetstiden
