17 søndag i treenighetstiden

Jesus vekker opp Lasarus 2

Med fare for å gjenta seg, fortsetter vi i kveld fra samme beretningen som vi stanset for i går. Vi er jo nå på et nytt sted og utenom mannskapet er det jo bare nye folk i forsamlingen. Dessuten skal du vel knapt ha kommet ut gjennom døren på bedehuset, etter et møte, før du har glemt det meste av det du har hørt, ikke sant?
Det er søstrene Marta og Maria som har sendt bud på Jesus, fordi deres bror Lasarus var blitt syk.

Joh 11:30 - 46

30 Jesus var ennå ikke kommet inn i landsbyen, men var på det sted hvor Marta hadde møtt Ham. 31 Da nå de jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut, fulgte de etter. De tenkte at hun ville gå til graven for å gråte der. 32 Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se Ham, falt hun ned for Hans føtter og sa til Ham: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 33 Da nå Jesus så henne gråte, og så de jødene gråte som var kommet sammen med henne, ble Han opprørt i sin ånd og rystet. 34 Og Han sa: Hvor har dere lagt ham? De sier til ham: Herre, kom og se! 35 Jesus gråt. 36 Jødene sa da: Se hvor Han elsket ham! 37 Men noen av dem sa: Kunne ikke Han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne mannen ikke var død? 38 Jesus ble da igjen opprørt i sitt indre. Han kom til graven. Det var en hule, og en stein lå foran den. 39 Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til Ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager. 40 Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet? 41 De tok da steinen bort. Jesus løftet sine øyne mot himmelen og sa: Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. 42 Jeg visste jo at du alltid hører meg, men for folkets skyld som står omkring meg, sa jeg det, for at de skal tro at du har sendt meg. 43 Og da Han hadde sagt dette, ropte Han med høy røst: Lasarus, kom ut! 44 Da kom den døde ut, ombundet med liksvøp på føtter og hender, og om hans ansikt var bundet en svetteduk. Jesus sier til dem: Løs ham og la ham gå! 45 Mange av jødene, som var kommet til Maria og hadde sett det Han gjorde, trodde da på Ham. 46 Men noen av dem gikk av sted til fariseerne og sa til dem hva Jesus hadde gjort.

   De har åpenbart forstått at dette var en alvorlig sykdom, i og med at de sendte bud på Ham. Det var det da også. Men vi skal merke oss noe bestemt i forhold til dette som sies og som skjer her. Det var en alvorlig sykdom – det var en sykdom til døden. Men like før – i det fjerde vers i samme kapittel sier Jesus: «Denne sykdommen er ikke til døden.» Hva kan Han ha ment med det? Da Jesus kom dit var jo Lasarus død på fjerde dagen. Det var åpenbart tale om en sykdom til døden. Men du skjønner, det er ingen død for en Jesu venn – han eller henne har nemlig fått del i selve Livets kilde. Som Herren vitner gjennom profeten i Jer 2:13: «For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» Han nevner det som to onde ting. Det første er at de har forlatt Gud, kilden med det levende vann – og det får som følger at tomrommet i mennesket, suget som har sin grunn i gudsforlattheten, søkes fylt med noe annet. Det er den andre onde ting Gud anklager sitt folk for: De har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann. Du som har tatt din tilflukt til den Herre Jesus, du skal ikke søke noe for din sjel og din frelse i noe alternativt. Det er bare Herren som er sjelens lege og frelser. I Jer 17:13, kan vi lese: «Herre, du Israels håp! Alle de som forlater deg, skal bli til skamme. De som viker fra deg, skal skrives i støvet. For de har forlatt kilden med det levende vann, Herren.» David vitner i Sal 36:10: «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.» Og du kjenner vel beretningen om Jesu møte med den samaritanske kvinne ute ved Sykars brønn – hvor Jesus i samtalens løp, sier til henne: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!» (Joh 4:10).
   Ja, vet du hvem det er som taler til deg? Jesus måtte si til en av sine disipler, og det gjaldt nok dem alle: «Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» ( Joh 14:9).
   Her står Han – kilden med det levende vann, selve Livets kilde, foran dem som et menneske i verden. Og derfor kan Han også si at denne sykdom ikke er en sykdom til døden, men som Han videre sier, en sykdom «til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.»
   Han har både sykdom og død i sin hule hånd! Han er Herre over dødens makt! Han er altså mektigere enn døden – og kan jage den på dør, som Han gjør her i tilfellet med Lasarus!
   Nå er det jo ikke den endelige oppstandelse Lasarus får del i her – han oppreises jo igjen i det legeme som til sist må gå til grunne, og bli i grav i sin nåværende form, men Jesus viser likevel sin fullstendige makt over døden i dette som skjer her. Som Han sier til Marta: «Jeg er oppstandelsen og livet!» Jeg er! (v.25).
   Men som Jesus ikke har tatt den fysiske død – som jo er en følge av synden som bor i oss – har Han heller ikke tatt fra oss all sykdom som følger av fallet.
   Noen mener jo det, vet vi. Derfor har de bare én forklaring på fortsatt sykdom hos en troende – nemlig for lite tro. Det er likesom overlatt til deg da, å lege deg selv ved øket tro. Dette er villfarelse og løgn om Gud!
   Ja men, Jesus tok jo våre sykdommer på seg, sies det. Ja, Han tok på seg våre synder også, men du er vel ikke syndfri for det, i ditt gamle menneske? Han tok på seg vår død også, men til og med de dør til sist den fysiske død. Vi får bare håpe til Gud at de ikke også dør den åndelige og evige.

E.K.

   Det står så fint om Maria her i teksten vår: «Da Maria kom dit hvor Jesus var, og fikk se Ham, falt hun ned for Hans føtter.» (v.32a). Det var Marias plass det, vet du. Det er den plass som har fått navn etter henne – Mariaplassen. Den gode del, som ikke skal tas fra oss. Ved Jesu føtter, med oppmerksomheten rettet mot det ene nødvendige – Jesus selv!
   Nå er hun igjen ved Jesu føtter, og sier det samme som søsteren Marta sa: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død!» (v.32b). De trodde virkelig dette. Men at det var mulig å gjøre noe nå, når broren allerede hadde vært død i fire dager – nei, det anså de nok for umulig. Når et menneske var dødt, da var det ikke lenger noen mulighet. Slik ser jo vi det også. Ikke all verdens medisinske ekspertise kan hjelpe oss da. Men her var altså en makt til stede som var større – og det skulle de nå få se med sine egne øyne.
   En annen ting er jo at dette også skjedde for vår skyld som sitter her nå. Vi skal også få se i dette at døden er ikke enden for den troende.

   Som jeg nevnte også i går – Lasarus' legeme var overgitt til døden, fordi alt som er av denne skapning må gå til grunne – men hans sjel den var mer levende enn noen gang før innfor Guds trone. Der innfor Ham som er Livets kilde, er de troende som har dødd den legemlige død, mens deres legeme ennå er i jorden.
   Da er vi inne på noe veldig viktig for oss alle her – for mange prøver å få åndelig liv i dette sitt gamle menneske. Og så forstår de ingenting, tviler og går knuget ned under denne byrden som har sin grunn i at de fremdeles ser, og må synge som sangeren: «Jeg ser min synd At den er stor, I tanker gjerninger og ord.» Og så tror de at det må være noe alvorlig galt fatt med dem!
   Nei da, det du ser og opplever, er nettopp dette som en dag skal gå til grunne. Derfor har Jesus opplyst oss om denne salige ting, at tilgivelse og syndsforlatelse er tilgjengelig, om det så skulle være sytti ganger sju den samme dag, for den som søker Ham i denne nød. Han kjenner deg. Og hør du!: Han vet at du er en synder! Du kan snakke med Ham om det, vet du!
   Men vi skal ikke finne trøst imot synden, fordi det ikke er så farlig med det. Visst er det farlig, det bringer deg inn under Guds dom og i den evige fortapelse. Nei, trøsten imot synden er at Han har gjort soning for den. Om den er rød som purpur og skarlagen, svart som selve helvete – Han har gjort soning! Har gjort!
   Han forutså hvor svak du er. Han vet at i deg, det vil si, i ditt kjød, bor intet – hør! Intet – godt. (Rom 7:18).
   Og derfor måtte Lasarus, og videre hans søstre Marta og Maria, sammen med Maria, Jesu mor og alle disiplene dø den legemlig død – hør det nå virkelig: - fordi det ikke bodde noe godt i deres kjød heller. De var alle syndere som deg og meg. Og Jesus har da heller ikke, ifølge sine egne klare ord, kommet hit til verden for andre enn syndere heller. De som nettopp av den grunn må ta sin tilflukt til Ham, det Guds Lam – det blødende Guds Lam!