Tilbake            
                                               17 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

Jesus vekker opp Lasarus 1

Joh. 11, 17 - 29


   17 Da nå Jesus kom frem, fant Han at Lasarus allerede hadde ligget fire dager i graven. 18 Betania ligger nær ved Jerusalem, omtrent femten stadier borte. 19 Og mange av jødene var kommet til Marta og Maria for å trøste dem i sorgen over deres bror. 20 Da Marta nå fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte Ham. Men Maria satt hjemme i huset. 21 Marta sa da til Jesus: Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død! 22 Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Gud gi deg. 23 Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå! 24 Marta sier til Ham: Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag. 25 Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. 26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? 27 Hun sier til Ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, Han som skal komme til verden. 28 Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i stillhet på sin søster Maria, og sa: Mesteren er her og kaller på deg. 29 Da hun hørte det, stod hun fort opp og gikk til Ham.

 

   Oppstandelsen og livet. Merk deg hva Jesus sier her – ikke som en hvilken som helst religionsstifter: Jeg skal lære dere veien til livet. Da må dere bare gjøre slik og slik, og ikke slik og slik. Det er jo i all enkelthet enhver lovreligion i sum. Og alt annet enn hva som er innstiftet ved Jesus Kristus, Guds Sønn og Guds Lam, er en lovreligion. Også alt innenfor kristenheten som legger noe til Ham. Nei, Jesus sier rett og slett: «Jeg er oppstandelsen og livet!» (v.25). Jeg er!
   Den som kjenner fortellingen om da Gud kalte Moses til å være den som skulle føre Israel ut av Egypten, vet at Gud åpenbarte sitt navn for Moses da. Og hva var det? Jeg er! - det er mitt navn, sa Herren. Jesus, Han anvender dette navnet på seg selv igjen og igjen: Jeg er! Også her: «Jeg er oppstandelsen og livet!»

   Vi synger i en påskesalme: Deg være ære, Herre over dødens makt. Og det er nettopp hva vi er vitne til i denne beretningen om Lasarus' død og videre oppstandelse fra de døde på Jesu befaling. Dette var bare en legemets oppstandelse – livet, det evige det hadde jo allerede Lasarus del i ved troen på Jesus. Jesus viser oss her bare det som skal skje på den siste dag, Han skal reise oss opp igjen, men da med et herlighetslegeme likt Hans, vitner Ordet. Altså ikke et som dør igjen, likt det Lasarus bar. Men poenget her, for å bruke et slikt uttrykk, er jo å understreke nettopp det Jesus vitner her. Jeg er oppstandelsen og livet!
   De døde i Herren skal oppstå i et nytt legeme, men det liv de har i Jesus det lever alltid innfor Guds trone – det vil si, de er der nå, mens deres legeme er i grav! Legemet sovner inn en dag, vet du, for det er av denne verden, men det livet du har fått i Jesus ved din tilflukt til Ham, det sovner aldri inn. Hører du ikke hva Jesus sier her i teksten: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø.» (v.25b-26). Aldri i evighet! Kan du forestille deg det? Nei, neppe! Men det er Herrens løfte til deg som ikke vet deg noe annet til frelse, enn Ham alene.

   Men merk deg også dette som Herren sier her: Om han enn dør! Døden er der fortsatt også for den troende, men den har ikke den makt til tilintetgjørelse som den hadde før. Men det ved deg som er av denne verden – altså det som er av den naturlige fødsel, og som du fremdeles opplever er syndig - du synder i tanker, ord og gjerninger, selv etter at du er blitt en kristen - det blir aldri annerledes så lenge du er her på jord. Det går til grunne!
   Det er en veldig trøst for en troende å vite – være seg bevisst – at Herren vet dette om deg. At Han ikke forventer seg noe fra ditt gamle menneske. Han vet at du er en synder. Du er ikke frelst og får høre Herren til fordi du ikke lenger har synd, men fordi Han har sonet for all synd. Også den du har sett i dag – om du vandrer i lyset.

   Det har ved fallet oppstått et veldig motsetningsforhold mellom Gud og denne skapning – denne verden. Han kan i sin hellighet ikke ha med oss å gjøre før det har skjedd en fullkommen renselse. Det taler ikke smigrende om oss, det er helt klart, men det er Guds ord. Men nettopp på grunn av dette må det skje en forvandling, det som har ødelagt skaperverket må bort, og noe nytt må komme i stedet.
   I Hebr. 12,26-29, kan vi lese dette: «Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har Han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til Hans behag, med blygsel og ærefrykt. For vår Gud er en fortærende ild.»

E.K.

   Vår Gud er en fortærende ild. Det vil altså ha den konsekvens at alt som ikke tåler denne ild, brenner opp. Det er svært! Derfor kaller også Guds ord oss her til takknemlighet, for at vi har fått del i det som ikke brenner opp i denne ild. Som vi hørte: «Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige.»
   Et rike som ikke kan rystes. Vi aner bare noe av hva vi har fått del i, i Kristus. For alt dette er i Jesus Kristus! Du og jeg har ingenting utenfor Ham, annet enn det som går til grunne. I 1 Joh. 5,12, lyder det slik: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» Og den som ikke har livet er jo følgelig død - og den som er død har jo nettopp ingenting.
   Du som er her nå – har du Sønnen?
   Det er iallfall slik, dessverre, at mange som har tenkt seg til himmelen, har tenkt seg dit, ved å bygge et skur ved siden av det palass Herren alt har bygd for dem. De går ikke gjennom døren, gjennom porten inn til staden, men prøver å lage seg noe eget, ofte med et innbilt samarbeid med Gud. Men Gud inngår ikke noe samarbeid med oss her, i denne sammenheng, Han er alene om å tilveiebringe frelsen en dag, det gjorde Han ved Jesu liv og død, og Han er også alene om å føre oss inn i den.
   I stedet for å bygge videre på det som alt er ferdig, så bygger de noe i stedet for, eller i tillegg til. Men en behøver ikke å bygge videre på det som er fullbrakt. Det som er fullbrakt – ja, det er jo nettopp fullbrakt! Å bygge videre på det, det vil si å stå på det, å hvile på det osv., som Jesus sier i Joh. 15,4, «Bli i meg, så blir jeg i dere.» Og i vers 9 i samme kapittel: «Bli i min kjærlighet.»

   «Jesus sier til henne: Din bror skal oppstå! Marta sier til Ham: Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» (v.23-24).
   «Jeg vet at han skal oppstå i oppstandelsen på den siste dag.» Ja, det kunne hun likesom tro – men hva hun ikke var seg riktig bevisst, det var at Han som sto der foran henne – Han som ifølge hennes tro skulle oppreise Lasarus på den siste dag – Han var jo oppstandelsen og livet, også der og da. Og det fikk hun da se med egne øyne. Hun fikk se det riket som ikke rokkes, når alt annet går til grunne.
   Vi kristne i vår tid – og da tenker jeg på oss i våre velstandssamfunn – bygger mer og mer på, og har mer og mer vår glede i det som går til grunne, dessverre. Det er en farlig plass å leve, med tanke på det åndelige livet - det som er så mye mer verd! Det som ikke rystes og ikke rokkes!

   Skal du bygge ditt liv på Jesus – for å bruke et slikt uttrykk for det – fordi du tror Han er frelseren og forsoneren, da må du la alt annet fare. Alt annet håp! Hva det enn måtte være – vær villig til å gi slipp på det, bare du kan beholde Jesus – for det er i Ham alene Gud har gitt oss frelse og forsoning! Men det er jo det siste et menneske går med på, og gjør. Derfor må Herren ofte føre oss på veier vår vi møter oss selv slik vi i virkeligheten er.
   Jeg vil spørre deg til slutt: Hvem er villig til å gå en fortærende ild i møte med frimodighet, uten å være viss på at en kledd til å møte den? Det er jo galskap, men det er altså hva de fleste gjør. Men, sier Guds ord, «se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (2 Kor. 6,2). «Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter!» (Hebr. 3,7-8).