17 mai

Teksten for denne dagen - vår grunnlovsdag - er hentet fra den såkalte Marias lovsang.

En enkel, fattig kvinne av folket, i en liten, fattig og uanselig by i Juda land - Betlehem. Hun vitner altså av erfaring, når hun her holder frem disse ting. Ikke bare en lære hun har fått forkynt, men hun har erfart det - som når du finner nåde hos Gud, så erfarer du sannheten i Hans ord, at Han tar imot syndere (Matt 2:17; Luk 5:32), for det er nettopp hva du er, ikke sant? Har Gud tatt imot deg så har du jo fått bekreftet, at Han tar imot syndere, nøyaktig som Jesus sa Han ville!

Gud tar seg av de svake og små, de hjelpeløse i seg selv. Ja, Han er deres forsvarer. De er gjenstand for Hans miskunn, og da ikke bare for egen person, men velsignelsen - miskunnheten - strekker seg også til etterslekten.
Vi kan - på vår grunnlovsdag - tenke alvorlig over dette; om vi skulle miste denne velsignelsen over vårt folk. Eller om dette allerede skulle være skjedd!

   Vi finner en nærmest parallell til denne lovsangen i det Gamle Testamente. - Den blir fremført av en annen kvinne som på grunn av sin ufruktbarhet visste hva det var å være blant de små og foraktede og forhånede. Det er Hannas lovsang i 1 Sam 2.
   Det hun hadde bedt så inderlig til Herren om, det hadde hun nå fått - gutten Samuel. Han som siden fremsto som profeten Samuel, han som også skulle komme til å salve David - Messiasforbildet fremfor noen - til konge.
   Men Samuel var selv et Messiasforbilde ved sin spesielle fødsel. Født av en kvinne som etter naturen ikke kunne få barn, som det også var tilfelle med Sara ved Isaks fødsel. Et resultat av Guds inngripen og under.

   Slik som i Hannas tilfelle, fremstår ofte Guds velsignelse. - Herren hadde lukket hennes morsliv, mens hennes medhustru Peninna var fruktbar og hadde født mange sønner og døtre, og krenket og plaget Hanna for hennes ufruktbarhets skyld.
   Når vi ser på denne situasjonen, hvem synes å være velsignet? En vil jo naturlig si: Peninna med sine mange sønner og døtre, og ikke den barnløse og sorgfulle Hanna.
   Men den som kunne sett noen år inn i fremtiden, ville sagt noe annet.

   Herren var i ferd med å gjøre noe stort i Israel, en profet til velsignelse skulle fødes - han som skulle salve hyrden David, forbildet på frelseren Jesus!
   Det var årsaken til Hannas «ulykke.» En ulykke og sorg som ender på dette viset for henne: «Mitt hjerte fryder seg i Herren! ...jeg gleder meg over din frelse.» (2 Sam 2:1).
   Tenk på sannheten i Marias vitnesbyrd: «Han ...opphøyet de små!» (v.52).
   En lignende fremstilling finner vi i Joh 16:20, hvor Jesus sier til sine disipler: «Dere skal sørge, men deres sorg skal bli til glede!»
   Altså nettopp dette de i sin uvitenhet sørget over - at Han skulle bli tatt fra dem ved korsets død - det ble siden årsaken til deres største glede!
   Hanna var den velsignede! Hennes ulykke brakte henne til å søke Herren, og ble dermed hennes lykke.

   Men Maria bringer også et vitnesbyrd om de store - de i verdens øyne velsignede: «Han spredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanker. Han støtte mektige ned av deres troner.» (v. 51 - 52).
   Det står ikke noe bestemt, og direkte om Peninnas skjebne i Skriften, men Hanna sier noe som setter oss på sporet, i sin lovsang: «- mens den som er rik på sønner visner bort.»
   Ikke fordi en er rik på sønner, men fordi en priser og opphøyer seg selv av sin fruktbarhet, og ikke av Herren som har gitt en det. Altså dette hovmodet!

   Dersom en virkelig trodde Herrens ord her, ville mye se annerledes ut for oss i denne verden, og vi ville sanne Jesu ord: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh 18:36). Altså, også i betydningen, at alt der er annerledes.

   Det som kan se ut som forbannelse for oss, kan være Herrens vei og forberedelse til en stor velsignelse.
   Jødefolket, etter mange års frekt opprør og frafall fra Herren, og mange advarsler fra Gud ved profeter, blir de inntatt av Nebukadnesar - babylonerne - fratatt landet og bortført til Babylon.
   Så kommer Herrens ord til dem, og det lyder slik: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (Jer 29:11).

Det så nå virkelig ikke slik ut, sett fra jødenes side! Men folket var altså kommet i en slik stilling, at dette måtte gå foran, for at Herren i det hele tatt skulle få komme til med sine gode gaver.
Dette - sett med jødenes øyne - mørket, var altså i virkeligheten en del av Guds velsignelse.

   På den annen side åpenbarer Gud, ved Asaf, hvordan det tar seg ut, når Gud har forlatt et menneske, eller et folk: «For jeg ble harm over de hovmodige, da jeg så at det gikk de ugudelige vel. For de er fri for lidelser inntil sin død, og kroppen deres er velnært. De har ikke menneskers møye og er fri for menneskers plager.» (Sal 73:3-5). Og så føyer han til noe som det er viktig for oss å legge merke til: «Derfor er overmot deres halskjede.» (v.6a).
   De er altså trygge på grunn av det de har i denne verden, og er altså gjenstand for det Jesus i Matt 13:22 og Mark 4:19 kaller rikdommesn bedrag. Bedrag!
   Hele denne Salme 73, er i virkeligheten en åpenbaring av det jeg nå forsøker å peke på i denne prekenen.
   Det er med disse hovmodige - som Asaf betegner dem - som med villtrær gartneren ikke bryr seg om. - De får lov til å vokse vilt - en tid - for de skal jo allikevel bare hogges ned og kastes på ilden.
   Slik er også enden for de hovmodige: «Ja, på glatte steder setter du dem. Du lot dem falle, så de gikk til grunne. Hvor de ble ødelagt i et øyeblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.» (Sal 73:18-19).
   Hør de sterke uttrykk! Dette var altså enden på det som i menneskers øyne, fortonte seg som velsignelse!
   Ja, noe ganske annet er det med det treet som er satt til å bære frukt, det stelles med og beskjæres. Det får ikke vokse vilt her i verden, men enden på det er: «Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet.» (Sal 73:24).

   Så står det også om det fruktbare, og derfor styrtrike, Sodoma: «Se, dette var Sodomas ...misgjerning: Overmot. Overflod av brød og trygg ro hadde hun og hennes døtre.» (Esek 16:49).
   Dette var altså Sodomas egentlige kardinalsynd: Overmot! Noe som førte til at de helt uten gudsfrykt, frekt og åpent levde ut de grueligste synder, slik at det lyder fra Herrens munn: «Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær.» (1 Mos 18:20).
   Så langt hadde det kommet der, at de ville forgå seg mot engler!
   Og dette overmotet - med sitt påfølgende ugudelige og syndige liv - hadde igjen sin årsak i materiell velstand! Merk deg det!

Det som altså i menneskers øyne kan fortone seg som ren velsignelse, er kan hende ikke annet enn et klart tegn til Guds folk om, at et land og et folk modnes til dommen – til undergang!

La oss med tanke på denne vår grunnlovsdag - se utover vårt land og folk, og spørre om dette har noen relevans! Folket synger vel ennå i høytidelige stunder: «Fagert er landet du oss gav,» men hvor mange tror det, og hvor mange ser alvoret i, at Han som gav også kan ta, når et folk har vist seg uverdig.

Abraham ba inderlig for Sodoma! At det måtte bli spart for de rettferdiges skyld, men der var det kommet så langt, at det ikke engang var ti av dem igjen. - I Noahs dager var det åtte! - Og den ene som var der i Sodoma - Lot - ble av engler ført ved hånden ut av Sodoma, med sin nærmeste familie - før dommen rammet.

Les under bønn til Gud, gjennom Marias og Hannas lovsang, og spør: Hvordan står det til med vårt folk sett på denne bakgrunn, og ikke minst - hvordan står det til med deg?

Land! land! land! Hør Herrens ord! - roper Jeremia ut. (Jer 22:29).
Det eneste som kan berge oss! - det eneste som kan snu situasjonen!