Jesus sa til den døve: Effata el. Lukk deg opp!

Mark 7:31 - 37

   31. Da Han drog bort igjen fra bygdene ved Tyrus, tok Han veien gjennom Sidon til Galilea-sjøen, midt gjennom Dekapolis-landet. 32. De førte til Ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bønnfalt Ham om å legge hånden på ham. 33. Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans. 34. Han så opp mot himmelen, sukket, og sa til mannen: Effata! Det betyr: Lukk deg opp! 35. Straks ble ørene hans åpnet, og tungen hans ble løst, slik at han talte rent. 36. Han bød dem at de ikke skulle fortelle dette til noen. Men jo mer Han forbød dem det, dess mer gjorde de det kjent. 37. De var overmåte forundret og sa: Han har gjort alle ting vel! Han gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.
 

Dette var av de ytre tegn på at Han var Messias. Messias skulle nemlig gjøre slike tegn, ifølge Skriften. Men det de ikke forsto, de fleste på den tiden - og vel også i dag - var behovet for å bli løst fra den åndelige døvstumhet. Og så lenge du ikke ser det fortsetter du bare å søke i det ytre - legedom i det ytre, ytre tegn av forskjellige slags osv. - og så får det bli like mørkt der inne. Du ser ikke deg selv, og dermed ditt sanne behov, fordi du ikke hører og mer og mindre bevisst avviser Guds ord om det

   For det første er det viktig for deg å bli klar over hva slags og hvilken bok du har for deg, når du leser denne teksten. Det er ikke en mengde fortellinger folk bare har funnet på å skrive ned. «For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til Hans storhet.» (2 Pet 1:16).
   Det er ikke noe uttenkt, ikke noe mennesker har funnet på, men det er tvert imot noe som «ikke oppkom i noe menneskes hjerte,» som Paulus uttrykker det i 1 Kor 2:9.
   De vitner fordi de så og hørte selv, som Peter sier i Apg 4:20, der han sammen med Johannes står for Rådet anklaget for å forkynne Jesus fra Nasaret som Guds Messias: «For vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
   De var øyenvitner!

   Disse ting har virkelig skjedd her på jorden, Guds Sønn har åpenbart seg her på jorden, i vår historie. Den sol som skinte på Jesus og den døvstumme mann denne dagen, er den samme sol som du løfter øynene opp til i dag.

   Men denne forunderlige hendelse var det ingen andre vitner til, enn Jesus og den døvstumme selv. At han ble helbredet kunne mange vitne om, for han kom jo hørende og vel talende tilbake til dem, men hvordan det gikk til, og hva Jesus her gjorde, det må Han selv ha fortalt, for Jesus ville jo at de ikke skulle fortelle dette til noen på det tidspunkt. (v.36a).
   Det er ikke alt Jesus gjør for deg -  eller som du opplever i samfunnet med Ham - Han vil du skal vitne om vidt og bredt. Noe er for personlig, noe er bare for deg, og Han vil absolutt ikke ha noe sensasjonsmakeri av den typen vi foreksempel ser så mye av i dag.
   Hvis Jesus så noen gagn i den slags, hvorfor gjør Han da ikke mer av det? Han kunne jo fått steiner til å tale og trær til å danse om Han ville det!
   Mennesker blir ikke frelst ved den slags. Dersom de ikke hører og lar seg overbevise ved Ordets forkynnelse - det som Ånden selv er virksom i - tror de heller ikke om så døde står opp, sier Han ved Abraham i Luk 16:31.

   Hvorfor Jesus gjorde disse spesielle ting som vi leser om her (v.33), er ikke godt å si noe sikkert om. Vi leser om noe lignende, blant annet i beretningen om den blindfødte i Joh. 9, hvor det sies at Han «spyttet på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans.» (v.6).
   Vi kjenner også til lignende hendelser i Det Gamle Testamente.
   Det mest sannsynlige er at Han ved disse synlige og følbare ting, vil styrke deres svake tro, slik som Han for vår svake tros skyld, også har gitt oss Ordet i synlig og følbar form, i nattverdens vin og brød, og i dåpens vann.

   Han så opp mot himmelen (og sukket Hans var rettet til Ham som sukker over sin falne skapning, og all den nød den er rammet av - og da ikke minst over dette, at den ikke vil høre Hans frelsende ord), men Hans tale er rettet til den døvstumme selv som en befaling. (v.34).

   Her taler Han, ved hvem alle ting er skapt, Han som skapte alt ved sitt ord. (Kol 1:16). «For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.» (Sal 33:9). «Effata!» «Lukk deg opp!» Og straks ble han legt!
   Dette kan mangt et menneske vitne om, i åndelig betydning, at mens jeg leste, eller hørte Ordet forkynt, rant plutselig lyset og jeg så! Jeg så meg frelst i Jesus Kristus, mine ører ble åpnet så jeg hørte Hans ord, og dermed ble også min - inntil da - stumme tunge hva Jesu pris angikk, løst, og jeg kunne vitne om Ham og Hans frelse: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.» (Sal 40:4).
   Ørene ble åpnet, Hans ord nådde hjertet og tok bolig der, og min tunge kunne tale rent om Ham. Han som «gjør det så at både de døve hører og de stumme taler.» (v.37b).

   For andre er det annerledes - der er det mer «som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen (Jesus) går opp i hjertet.» (2 Pet 1:19).
   Inntil dagen lyser frem! Først bare som en anelse, en gråtone i mørket, så viker det sorte mer og mer for det grå inntil grålysning, og så morgenrøde som varsler at noe veldig er på vei (tenk deg en som til da aldri har sett solen før), og så høylys dag idet solen stiger opp over landskapet.
   Slik er også evangeliets åpenbaring for noen, slik som med en annen blind Jesus helbredet: «Han (Jesus) spyttet i øynene hans og la hendene på ham. Så spurte Han: Ser du noe? Han så opp og sa: Jeg ser mennesker, for jeg ser noe likesom trær gå omkring. Så la Jesus hendene på øynene hans igjen. Da så mannen klart og var helbredet, han kunne se alt tydelig.» (Mark 8:23-25).

   Her står noe fint om Jesus - det er dette folkets vitnesbyrd: «Han har gjort alle ting vel!» (v.37).
   Men det er også et fryktelig domsord over dem som sto Jesus etter livet, og likeså over alle dem som har forfulgt Hans etterfølgere på forskjellig vis, fordi de forkynte evangeliets hemmelighet. For selv om det ikke på samme måte kan sies om dem - som om Jesus selv - at de gjorde alle ting vel, så gjorde de iallfall vel i dette de ble forfulgt for - forkynnelsen av Jesu ære og dyder i menneskets sted.

   «Han så opp mot himmelen og sukket.» (v.34). Og når vi vet at det aldri var noe hykleri hos Jesus, så tegner det et fint bilde av Hans forhold til vår nød. Han som «alltid lever til å gå i forbønn for oss.» (Hebr 7:25).
   Ja, at dette sukket var dyptfølt, langt utover det vi kan fatte, bekreftes ved Golgata kors. Du skal nemlig legge deg det på minne i den forbindelse, at ingen kunne gjort dette med Ham dersom Han ikke selv var villig: «Ingen tar det (livet) fra meg, men jeg setter det til av meg selv.» (Joh 10:18a).
   Hvorfor? Fordi Han kjempet mot en forferdelig makt - dødens fyrste - som hadde rett på oss grunnet vår synd, og for å sone og avvende Den Hellige Guds vrede over oss, for syndens skyld.
   Dette var det som måtte til for å fri deg ut, og Han sparte seg ikke da.

   Si meg: «Har du hørt Hans ord?»

   Min Frelser Han sparte seg ei,
 Men allting Han ofret for meg!

E.K.