|
Jesus taler i Joh 5:33, om døperen Johannes, og gir ham vitnesbyrd:
«Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.»
I Joh 18:37, vitner Han om sin egen oppgave her på jord for Pilatus:
«Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at
jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten,
hører min røst.» Det er jo her mange støter seg på Jesus, også av
dem som hevder å sette Ham høyt - Han er så avgjort, så altfor avgjort.
For hva sier Han med dette?: «Hver den som er av sannheten,
hører min røst.» Dette har jo også en motsats - her er jo også sagt,
at den som ikke hører Hans røst, er ikke av sannheten! Og det
er en dom nok alle som står Jesus og kristendommen imot vil ha seg
frabedt. Ja, det var samme reaksjon på Jesu tid.
Men Han sier også mer, Jesus, enn at Han er kommet for
å vitne for sannheten. I Joh 14:6, sier Han at Han er sannheten!
Og det er jo klart, at om det virkelig er sant, da innebærer jo en
forkastelse av Jesus, en forkastelse av sannheten - og dermed er det
rett, at de umulig kan være av sannheten.
Slik lyder det altså om Johannes som gikk foran Jesus,
slik taler Jesus om seg selv, og i 2 Kor 13:8, leser vi et vitnesbyrd
av en som fulgte etter Jesus, nemlig apostelen Paulus: «For vi makter
ikke noe mot sannheten, bare for sannheten.»
Ser du hva det hele veien dreier seg om? Sannheten!
Og så er det tragiske dette, at vi mennesker - som gjerne vil ansees
som sannhetssøkende - i virkeligheten er i et motsetningsforhold til
sannheten. Jesus åpenbarer noe sterkt om dette i Joh 8:45: «Men fordi
jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.»
Altså, nettopp fordi det var sannheten, trodde
de ikke! Det er ikke noe godt vitnesbyrd om oss dette, men så står
vi da også overfor Ham som er kommet til verden, for å vitne for sannheten.
Derfor taler Jesus slike ord, som det vi leser i teksten
vår her, for om mulig føre oss inn i, og overbevise oss om sannheten,
både om oss selv og Gud. Han forkynner oss sannheten, for at vi skal
prøve våre erfaringer på den. Elsker du dine fiender? Er det din erfaring,
at du har et hjerte som elsker dine fiender? Nei, må du vel si da?
Ja men, da er jo ikke du fullkommen som din himmelske Far er fullkommen.
Nei, men det kan da Gud umulig forlange av med, at jeg skal være som
Ham! Du kjenner tanken og reaksjonen! Jo, det er jo nettopp det
Gud forlanger! Du hørte jo nettopp ordet fra Jesu egen munn - men
vi er eksperter på å ikke høre ordet slik det virkelig lyder. Hør
nå en gang til: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far
er fullkommen.» (v.48). Er det mulig å misforstå dette? Ja, vi klarer
det også vi. Derfor er det så mange som tar på seg kristennavnet,
men aldri har kommet til sannhets erkjennelse.
Men det er da umulig for meg å være som Gud, sier du.
Ja, nå sier du sannhet, bare hør Jesu ord om det, der Han taler om
kamelen og nåløyet - disiplene blir forferdet over det de hører, og
spør: «Hvem kan da bli frelst?» (Matt 19:25; Mark 10:26; Luk 18:26).
Og da svarer Jesus like ut - heller ikke det til å misforstå: «For
mennesker er dette umulig!» Umulig! Det er sannhetens
ord! Sannhetens ord til deg - at det ikke finnes noe, ingen
gjerning, ingen handling - nei, overhodet ikke noe i denne tilværelsen
ved hvilket du kan bli en kristen! Det er umulig! Likevel er
det dette mennesker så ofte bygger sitt håp for evigheten på: Jeg
bøyde meg! Jeg gav meg over til Gud! Jeg tok et standpunkt for Jesus!
Jeg døpte meg, osv. Men det er overhodet ikke noe et menneske kan
gjøre for å bli frelst! Det er umulig! Det er ordet fra Hans munn
som er sannheten!
Men så føyer Han noe til, som blir redningen for den
som har gått fallitt på alt sitt eget - ja, her begynner dagen å lyse
frem for dem: «- men for Gud er alt mulig.» For Gud! For Ham
er også det umulige mulig! Nemlig å få synderen - som alltid er rik
i egne øyne - gjennom nåløyet!
«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot
dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere!» (v.44).
Stans nå opp, og vær oppriktig overfor det ordet - spør:
«Er det slik jeg er?» Det står et ord her, som feier bort alt det
vi kan forsøke å stable opp i denne sammenheng. Her er altså ikke
tale om noen slik from gest, som jo kun fører til at vi vokser i egen
øyne - ja, jeg tilgir deg! Eller: Ja, jeg tilgir dem! Og så har vi
likesom oppfylt budet ved denne viljebeslutningen vår. Nei, hør det
ordet Jesus bruker her: Elsk! Da er det hjertet som kreves,
ikke sant? Et rent hjerte! Et hjerte som gjør det gode, bare fordi
det er godt - uten å skjele verken til høyre eller venstre, og slett
ikke etter noen egen fortjeneste!
Slik var Jesus! Han måtte ikke bestemme seg for å være
god, eller gjøre godt, fordi et bud krevde det av Ham - nei, Han var
slik! Det var naturlig for Ham å gjøre godt! Det var i samsvar
med Hans natur! Det var jo dette hun hadde sett, den kana'aneiske
kvinnen som ropte til Jesus om utfrielse for sin datter, til tross
for at Han tilsynelatende ikke brydde seg om henne. Hun hadde sett
dette, derfor visste hun at Han måtte hjelpe henne - og derfor
gav hun heller ikke opp. Så får hun også dette vitnesbyrd av Jesus
selv: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.» (Matt
15:28).
Måtte Jesus hjelpe henne? Ja, ellers måtte Han
gå imot sin egen natur - sin egen godhet! I 2 Tim 2:13, vitner apostelen
noe om dette: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan
ikke fornekte seg selv.» Det var dette denne kvinnen så - Han kan
jo ikke fornekte seg selv! Ser du dette? Er det en slik Jesus du har?
Men slik er jo ikke vi! «Jeg finner altså den lov for
meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden,»
skriver apostelen. (Rom 7:21). Det er svært! Det er altså en lovmessighet
i dette. Like sikkert som at, dersom du slipper en stein, så faller
den til jorden!
Jesus taler i Joh 5:33, om døperen Johannes, og gir ham
vitnesbyrd: «Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for
sannheten.» I Joh 18:37, vitner Han om sin egen oppgave her
på for Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet
til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som
er av sannheten, hører min røst.» Det er jo her mange støter
seg på Jesus, også av dem som hevder å sette Ham høyt - Han er så
avgjort, så altfor avgjort. For hva sier Han med dette?: «Hver den
som er av sannheten, hører min røst.» Dette har jo også en
motsats - her er jo også sagt, at den som ikke hører Hans røst, er
ikke av sannheten! Og det er en dom nok alle som står Jesus
og kristendommen imot vil ha seg frabedt. Ja, det var samme reaksjon
på Jesu tid.
Men Han sier også mer, Jesus, enn at Han er kommet for
å vitne for sannheten. I Joh 14:6, sier Han at Han er sannheten!
Og det er jo klart, at om det virkelig er sant, da innebærer jo en
forkastelse av Jesus, en forkastelse av sannheten - og dermed er det
rett, at de umulig kan være av sannheten.
Slik lyder det altså om Johannes som gikk foran Jesus,
slik taler Jesus om seg selv, og i 2 Kor 13:8, leser vi et vitnesbyrd
av en som fulgte etter Jesus, nemlig apostelen Paulus: «For vi makter
ikke noe mot sannheten, bare for sannheten.»
E.K.
|
Ser du hva det hele veien dreier seg om? Sannheten! Og så er
det tragiske dette, at vi mennesker - som gjerne vil ansees som sannhetssøkende
- i virkeligheten er i et motsetningsforhold til sannheten. Jesus
åpenbarer noe sterkt om dette i Joh 8:45: «Men fordi jeg sier sannheten,
tror dere meg ikke.»
Altså, nettopp fordi det var sannheten, trodde
de ikke! Det er ikke noe godt vitnesbyrd om oss dette, men så står
vi da også overfor Ham som er kommet til verden, for å vitne for sannheten.
Derfor taler Jesus slike ord, som det vi leser i teksten
vår her, for om mulig føre oss inn i, og overbevise oss om sannheten,
både om oss selv og Gud. Han forkynner oss sannheten, for at vi skal
prøve våre erfaringer på den. Elsker du dine fiender? Er det din erfaring,
at du har et hjerte som elsker dine fiender? Nei, må du vel si da?
Ja men, da er jo ikke du fullkommen som din himmelske Far er fullkommen.
Nei, men det kan da Gud umulig forlange av med, at jeg skal være som
Ham! Du kjenner tanken og reaksjonen! Jo, det er jo nettopp det
Gud forlanger! Du hørte jo nettopp ordet fra Jesu egen munn - men
vi er eksperter på å ikke høre ordet slik det virkelig lyder. Hør
np en gang til: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er
fullkommen.» (v.48). Er det mulig å misforstå dette? Ja, vi klarer
det også vi. Derfor er det så mange som tar på seg kristennavnet,
men aldri har kommet til sannhets erkjennelse.
Men det er da umulig for meg å være som Gud, sier du.
Ja, nå sier du sannhet, bare hør Jesu ord om det, der Han taler om
kamelen og nåløyet - disiplene blir forferdet over det de hører, og
spør: «Hvem kan da bli frelst?» (Matt 19:25; Mark 10:26; Luk 18:26).
Og da svarer Jesus like ut - heller ikke det til å misforstå: «For
mennesker er dette umulig!» Umulig! Det er sannhetens
ord! Sannhetens ord til deg - at det ikke finnes noe, ingen
gjerning, ingen handling - nei, overhodet ikke noe i denne tilværelsen
ved hvilket du kan bli en kristen! Det er umulig! Likevel er
det dette mennesker så ofte bygger sitt håp for evigheten på: Jeg
bøyde meg! Jeg gav meg over til Gud! Jeg tok et standpunkt for Jesus!
Jeg døpte meg, osv. Men det er overhodet ikke noe et menneske kan
gjøre for å bli frelst! Det er umulig! Det er ordet fra Hans munn
som er sannheten!
Men så føyer Han noe til, som blir redningen for den
som har gått fallitt på alt sitt eget - ja, her begynner dagen å lyse
frem for dem: «- men for Gud er alt mulig.» For Gud! For Ham
er også det umulige mulig! Nemlig å få synderen - som alltid er rik
i egne øyne - gjennom nåløyet!
«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot
dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere!» (v.44).
Stans nå opp, og vær oppriktig overfor det ordet - spør:
«Er det slik jeg er?» Det står et ord her, som feier bort alt det
vi kan forsøke å stable opp i denne sammenheng. Her er altså ikke
tale om noen slik from gest, som jo kun fører til at vi vokser i egen
øyne - ja, jeg tilgir deg! Eller: Ja, jeg tilgir dem! Og så har vi
likesom oppfylt budet ved denne viljebeslutningen vår. Nei, hør det
ordet Jesus bruker her: Elsk! Da er det hjertet som kreves,
ikke sant? Et rent hjerte! Et hjerte som gjør det gode, bare fordi
det er godt - uten å skjele verken til høyre eller venstre, og slett
ikke etter noen egen fortjeneste!
Slik var Jesus! Han måtte ikke bestemme seg for å være
god, eller gjøre godt, fordi et bud krevde det av Ham - nei, Han var
slik! Det var naturlig for Ham å gjøre godt! Det var i samsvar
med Hans natur! Det var jo dette hun hadde sett, den kana'aneiske
kvinnen som ropte til Jesus om utfrielse for sin datter, til tross
for at Han tilsynelatende ikke brydde seg om henne. Hun hadde sett
dette, derfor visste hun at Han måtte hjelpe henne - og derfor
gav hun heller ikke opp. Så får hun også dette vitnesbyrd av Jesus
selv: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.» (Matt
15:28).
Måtte Jesus hjelpe henne? Ja, ellers måtte Han
gå imot sin egen natur - sin egen godhet! I 2 Tim 2:13, vitner apostelen
noe om dette: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan
ikke fornekte seg selv.» Det var dette denne kvinnen så - Han kan
jo ikke fornekte seg selv! Ser du dette? Er det en slik Jesus du har?
Men slik er jo ikke vi! «Jeg finner altså den lov for
meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden,»
skriver apostelen. (Rom 7:21). Det er svært! Det er altså en lovmessighet
i dette. Like sikkert som at, dersom du slipper en stein, så faller
den til jorden!
Vi skal ikke gå så mye mer innpå det. Du kan jo bare
lese denne teksten, og se i den kommende tid om det er slik du er
i din hverdag! I den minste detalj. Om du gjør det gode rett og slett
fordi det er din natur å gjøre det, inntil det å elske av hjertet
de som forfølger deg! Ikke av en from bestemmelse, men av hjertet!
Men se nå på Jesus! Det er nemlig hva Faderen vil med deg - at du
skal se bort fra deg selv, for der er ingenting å hente i denne sammenheng
- at du skal få ditt alt i Jesus, Hans Sønn! At du ikke lenger skal
ære det som er i det falne mennesket, men ære Hans Sønn! Han som er
fullkomment god! Han som er slik, at Han ikke kan vise bort den synder
som kommer til Ham i sin nød! Ikke kan! Merk deg det! Det er
det som er den troendes tro! Hos noen er den svært liten, men
har nå likevel haket seg fast i sannheten, og hos noen er den stor,
som hos den kana'aneiske kvinnen vi leste om. Hvilken sannhet er det
troen har haket seg fast i? Sannheten om Jesus! Ja, det er
Jesu åpenbaring som er årsaken til at det i det hele tatt er noen
tro der. Troen er av Gud! Nå kan vi jo spørre: Hva vil det
da si å være av sannheten! Av sannheten! Av Gud! Født ved sannhets
ord, som han skriver apostelen Jakob. Født av sannheten! Født av Gud!
Født på ny!
Det er de som gjerne vil være så radikale, vet du - og
så går de gjerne rett på deg, og spør: Er du født på ny? Ja, hva vil
du svare da? Hva vil de selv svare på det? Har de noe å vise til?
Noe annet enn dette ene: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg
ei min Jesus miste!» For mange himmelvandrere er det ikke mer enn
dette. Det vet jeg iallfall, at jeg ikke kan være uten Jesus. Jeg
må ha visshet om det, ellers har jeg ingen ro.
Hør du! Jesus vil kle av deg din gamle skitne og fillete drakt, for
å kunne kle deg i sine høytidsklær - de Han vant deg ved sin gjerning
på jord. Derfor lar Han deg få prøve deg på slikt, som Han møter deg
i teksten vår med. «Vær da fullkommen, likesom din himmelske Far er
fullkommen.» Mente Han det? Mente Han det fullt ut? Tror du Jesus
noensinne har sagt et eneste ord Han ikke mente fullt ut? Så klart
ikke! Så står altså dette ordet fast også! Du må være fullkommen likesom
Gud, for å kunne bestå for Gud! Og idet dette begynner å gå opp for
et menneske i sin fulle bredde og store alvor, begynner det menneske
å se seg om etter en annen drakt å kle seg i, enn sin egen. Og da
er det ført på rett vei - og det er da ført på rett vei ved Ordet!
Det står en der for å ta imot deg da. Han som er kommet til jord for
å kalle syndere! Han som har en rettferdighetsdrakt ferdig for deg!
Gud være lovet!
|
15
søndag i treenighetstiden
