|
Jesus var hel.
Ved et tilfelle sier Han om fariseerne og de skriftlærde,
at «de binder sammen tunge byrder og lesser dem på menneskenes skuldrer,
men selv vil de ikke røre dem med en finger.» (Matt
23:4). Hva med deg? - Når du sier at folk bør være
slik eller slik, er du selv? Du må jo først være
slik selv, før du kan formane en annen ut fra Skriften med
det rette sinn. Du kan ikke dra flisen ut av din brors øye,
så lenge du lar bjelken i ditt eget få være i fred.
Slik var nettopp ikke Jesus. Der var samklang mellom
liv og lære - Han var det Han forkynte! Han holdt aldri frem for noen,
noe ideal - eller formante noen, uten at Han også gjorde nettopp det
samme selv. - Derfor kan du vite, når du leser at Jesus ber noen om
noe, at slik er Han selv.
Les for eksempel v.43 - 44, med det Jesu ord fra korset
i minne: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34):
«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din
fiende! Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner
dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger
dere.» Var det ikke nettopp det Han gjorde selv?
Slik er altså Gud! Det er hva som sies oss
her! Han elsker sine fiender! Han velsigner dem som forbanner Ham!
Han gjør vel imot dem som hater Ham! Og ber for dem som forfølger
Ham!
Derfor blir det helt feil, at straffedommer
som kommer over ugudelige mennesker, kommer fra Gud – de kommer tvert
imot som en følge av at de har forlatt Ham og gått over til fienden,
han som Jesus i Joh 8 beskriver som en drapsmann fra begynnelsen og
løgnens far.
Det får altså alvorlige konsekvenser å forlate
Gud og stå Ham imot, men grunnen er en annen enn hva vi ofte har fått
forkynt! Guds dom kommer først på den siste dag!
Han var nettopp barn av sin Far i himmelen (v.45a) - Han som er kjærlighet
(1 Joh 4:8-16), og derfor ikke gjør forskjell på folk. Hans kjærlighet
omfatter alle. - Jesus døde for alle - i alles sted -
også Hans fienders.
Han ber virkelig for dem at de må bli denne synd - at
de tar Hans liv - forlatt. Og Han blir hørt når Han ber! Så går de
likevel fortapt, så skyldes det iallfall ikke Ham!
Til korinterne skriver Paulus blant annet: «Det var Gud
som i Kristus forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner
dem deres overtredelser.» (2 Kor 5:19). «Det var Gud ...»
Det er altså Guds kjærlighet til oss mennesker - også de som utførte
ugjerningen - du ser på Golgata, idet Han selv inntar vår plass, så
vi skal få Hans. Han kjøper oss ut - venner som fiender - av vår fortapte
stilling, med sitt eget liv.
Hvor annerledes er ikke Han, enn oss! Når du går til Ham, så forestill
deg ikke en med mennesketanker - en, riktignok ikke like tranghjertet
som oss, men dog med klare begrensninger. - Nei, det er ingen grenser
for Hans kjærlighet, om du så hadde forgått deg sytti ganger sju ganger
den samme dag, og kom til Ham med det, ville Han ta imot deg, uten
bebreidelser. (Matt 18:22).
Ville Han bebreide deg noe, ville det være at du nølte
med å komme -: «Du lite troende! - hvorfor tvilte du?»
Jo, nettopp fordi du er lite troende!
Dette sinn som er i Ham, vil Han også gjerne ha virksomt i sine troende.
Ja, det ser du vel i denne teksten? Men vi vil ikke være tjenere for
noen. Vi vil at alle andre skal tjene oss, i det minste ved å være
slik som vi mener de bør være, og da spesielt overfor oss,
ikke sant?. - Da kan vi elske og hilse dem. (v.46-47).
Dette er verdens - og ikke Jesu sinn.
Det er de som er kommet på at Jesus ikke forkynte loven, men bare
evangeliet. De kan umulig ha lest for eksempel v.48 i teksten vår
her. La nå dette ordet få gå til hjertet, og svar så: Hvor langt har
du igjen? Kanskje du alt var begynt å bli tilfreds med deg selv? -
Se, det er nå vel et stykke igjen?
Fullkommen som Gud! Nei, sier vi da - det kan
vel ikke være Jesu mening? «Vær!» sier Jesus kort og godt. Hører du dette? Vær det!
|
«Han lar sin sol gå opp over onde og gode osv.» Dette er ikke menneskelig,
det er guddommelig, og det er lik Ham vi er kalt til å være.
Har du noen gang virkelig gått inn for dette, om så bare
for én dag i ditt liv? - Å elske alle med
den samme kjærlighet.
Familie og venner, som fiender og motstandere - uansett
rase, legning, væremåte - uansett deres holdning til, og oppførsel
overfor deg - elsk dem alle ubetinget og uten persons anseelse - ellers:
Ti still!
Nei, vi passer nok bedre inn under beskrivelsen Jesus
gir i v.43 her. Det er det naturlige for oss. Men slik er ikke Jesu
sinnelag i oss! - Og det er det vi er kalt til å gi rom. Og hør du!:
Det er ikke gitt deg noe alternativ her.
Det blir så ufattelig, men velsignet godt, å se, at slik er
Jesus! Slik er Han som kaller deg til seg, også i dag.
«Kom til meg!» Hvem da? Hør lovens svar: «Hvem skal stige opp på Herrens
berg? Hvem skal stå på Hans hellige sted? Den som har skyldfrie hender
og et rent hjerte, som ikke har vendt sin hu til løgn og ikke sverger
falskt.» (Sal 24:3-4). Hvordan finner du deg til rette med det? Og
hør evangeliets svar: «Kom til meg, alle som strever og har tungt
å bære, og jeg vil gi dere hvile.» (Matt 11:28).
Hvile! Kan hende er du en slik en, som bærer kristendommen
greit. Du er ikke en slik trett synder som må bæres av
kristendommen, det vil si, Kristus. men du bærer den, og det
er så greit.
Ja, du må nettopp være slik loven krever for å kunne
stå for Gud, og det er nettopp hva du er kalt til å få i
Jesus Kristus - den rettferdighet som loven og profetene vitnet om.
(Rom 3:21). Ikke i deg selv, men i Ham! Derfor heter det nettopp hvile,
det du er kalt til.
Vil du si at det en perfekt beskrivelse av ditt kristenliv
- av ditt forhold til Herren: Hvile! Eller drives du hit
og dit av alle de «planer» Han angivelig har for ditt liv? Han har én
kardinalplan for ditt liv, og den beskriver Paulus så klart blant
annet i brevet til kolosserne: «Og Ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske
og lærer hvert menneske med all visdom, for å fremstille hvert menneske
fullkomment i Kristus.» (Kol 1:28).
Fullkommen i Kristus! Fullkommen som din
himmelske Far er fullkommen: I Kristus. Dette er du
ved troen på Jesus, ellers kunne du ikke bli frelst ved denne tro.
Men nå vil altså Jesus, at det du allerede er ved troen på Ham, også
skal vinne skikkelse i deg. - Du diskuterer vel ikke dette med Ham?
Eller vil du smyge deg unna ved et: «Nei, jeg er så stor og elendig
en synder at ... eller: Jeg lever da et rimelig bra kristenliv, ber,
går på møter å ...» Hør du! - Du er kalt
til å la Ham vinne skikkelse i deg, og ikke til noen
selvforbedring av ditt gamle menneske. Du skal ikke bruke din syndeelendighet
som et våpen imot Hans formaninger og vilje, men den skal nettopp
få drive deg til Ham, slik at Hans vilje kan skje i deg. Da blir ikke
grunntonen: «Hvor langt er jeg nå kommet på veien til fullkommenhet?
- men: «Hvor ufattelig stor er ikke Hans nåde overfor meg!» - Og din
syndeelendighet blir ikke lenger et festningsverk du forskanser deg
bak, med din synd, men noe du så gjerne ville bli
kvitt, som om du skulle hatt et lik bundet fast til ryggen.
Det var en straffemetode brukt i middelalderen det -
det ble bundet et lik til den dømte som han eller henne måtte
bære med seg. Du kan jo prøve å forestille deg
det. Men slik er det gamle menneske for en troende, noe vemmelig du
så gjerne ville være kvitt - og ikke noe kristelig du
bærer med letthet!
«Ikke bedra deg selv!» - er Skriftens klare advarsel.
Les nå gjennom denne teksten - dette Jesu ord - og
spør: Er jeg slik?
«Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss
selv, og sannheten er ikke i oss» vitner Johannes i 1 Joh 1:8.
|
15 søndag
i treenighetstiden
