13 søndag i treenighetstiden

Talentene

Matt 25:14 - 30

14 For det er som med en mann som var i ferd med å dra utenlands. Han kalte til seg sine tjenere og overlot dem sin eiendom. 15 Til en gav han fem talenter, til en annen to, til en tredje én talent - hver av dem etter som de hadde evne til. Så drog han utenlands. 16 Han som hadde fått fem talenter, gikk straks bort og drev handel med dem, og tjente fem til. 17 Han som hadde fått to, gjorde det samme, og tjente to til. 18 Men han som hadde fått den ene talenten, gikk bort og gravde i jorden og gjemte sin herres penger. 19 Etter lang tid kom så disse tjeneres herre og holdt regnskap med dem. 20 Da kom han frem som hadde fått de fem talenter. Han hadde med seg fem talenter til, og sa: Herre, du gav meg fem talenter, se, jeg har tjent fem talenter til! 21 Hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede! 22 Så kom han frem som hadde fått de to talenter, og sa: Herre, du gav meg to talenter, se, jeg har tjent to talenter til! 23 Og hans herre sa til ham: Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede! 24 Men også han kom frem som hadde fått den ene talenten, og han sa: Herre, jeg visste at du er en hård mann, som høster der du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde. 25 Derfor ble jeg redd. Jeg gikk og gjemte din talent i jorden. Se, her har du ditt. 26 Men hans herre svarte og sa til ham: Du onde og late tjener! Du visste at jeg høster der jeg ikke sådde og sanker hvor jeg ikke strødde. 27 Da burde du ha overlatt pengene mine til utlånerne, så hadde jeg fått mitt igjen med renter når jeg kom. 28 Ta derfor fra ham talenten og gi den til ham som har de ti talenter. 29 For hver den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. 30 Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.

   Dette er vel en av de mest kjente tekster i Skriften, og en tekst som ofte er blitt utlagt på en slik måte at den har drevet mange inn i en trelletjeneste - utlagt stikk motsatt det den sikter mot.
   En alvorlig tale vi står overfor her – og ikke minst når vi vet at Han som taler her er selve Sannheten i egen person. Han beskriver altså her en virkelighet på den siste dag.
   Alle Herrens tjenere har fått talenter – og minst en. Da kan vi for det første spørre: Hvem er Herrens tjenere? Er det slike som har fått et spesielt kall? Vi tenker da gjerne på forkynnere, misjonærer og andre fremtredende stillinger i Guds rike. Nei, vitner Ordet, men alle som har kommet til Jesus og blitt frelst. Du er et vitne i samme øyeblikk som du kommer til tro – eller tar din tilflukt til Jesus, det Guds Lam. Vi kan lese fra Rom 6:20-22: «For da dere var syndens tjenere, var dere fri fra rettferdigheten. Hva slags frukt høstet dere så den gang? Slikt som dere nå skammer dere over, for det ender med død. Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.»
   Hørte du hva som ble forkynt her? At før vi kom til tro på Jesus, var vi fri fra rettferdigheten! Det vil jo si at vi var uten rettferdighet – uten rettferdighet for Gud! Nettopp som vi leser i Rom 3:10: «- som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste.»
   Men det som var spesielt interessant for oss, med tanke på vår tekst er denne formuleringen hos apostelen: «Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud -.» Altså ved denne frigjørelse fra synden, ved tilflukten til evangeliet, er vi blitt tjenere for Gud. Med andre ord er hver eneste troende en tjener for Gud. Guds barn, Guds venn, ja – men også ved det Guds tjener. Men en tjener etter Ånden, ikke etter bokstaven/loven – og det er himmelvid forskjell.
   Denne som gikk fortapt her – han gikk ikke fortapt fordi han var en ynkelig stakkar, som ikke fikk til noe særlig, eller ikke hadde gjort nok, etter et mål Herren likesom stiller opp over oss. Nei, ingen skal bli frelst fordi han har vært flink i tjenesten, og ingen skal gå tapt fordi han har vært dårlig. Til å understreke sannheten i det skal vi anvende et ord av apostelen Paulus fra 1 Kor 3:12-15: «Men om noen på denne grunnvoll (det vil si, Kristus, som vi kan lese i verset foran) bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført, bli åpenbaret. Dagen (det vil si, den siste dag) skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verk er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverk som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. (Ja, det er svært! Men det slutter ikke der – hør det som kommer nå!) Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild.»
   Alt brant opp, men han gikk ikke fortapt av den grunn. For vår frelse beror ikke på vår tjeneste for Gud, men på Hans tjeneste for oss – og den er fullkommen. Som det står i 1 Pet 2:6, blant flere steder: «Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.»

   Hvordan skal vi da forstå dette med denne tjeneren som gikk tapt? Jesus er selve lyset – det sanne lys som opplyser hvert menneske, i følge Joh 1:9 – og har heller ikke her overlatt oss til mørke. Han lar denne mannen si noe, og i det åpenbarer Han hva dette dreier seg om. Han sier: «Herre, jeg visste at du er en hård mann, som høster der du ikke sådde, og sanker hvor du ikke strødde. Derfor ble jeg redd. Jeg gikk og gjemte din talent i jorden. Se, her har du ditt.» (v.24-25). Han sier ikke engang: «Jeg fryktet for at du skulle være en hård mann, som osv.,» men: «Jeg visste ...» Og: «Se her har du ditt!» Dette markerer også en avstand til Jesus, hos denne mannen. Han har altså ikke sett at alt det Herren har gitt ved Jesus Kristus, er vårt! Han har jo delt sin arv med oss: «Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med Ham, for at vi også skal herliggjøres med Ham.» (Rom 8:17).
   Er dette en kristens sinn? Er det slik du opplever Jesus? En hård mann! Dette er ikke et sinn under nåden, dette er et sinn under loven! Det er preget av bundethet og frykt. Men hør hva apostelen Johannes forkynner i 1 Joh 4:18: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut. For frykten har med straff å gjøre, og den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.»
   «- den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» Hvor ser du, eller møter du den fullkomne kjærlighet? Jo, på Golgata! Der hvor Gud selv gir sitt liv til en løsepenge for din sjel, nettopp av kjærlighet til deg.

   Det er da også der du ser dette som apostelen Johannes forkynner i 1 Joh 4:10 og 19: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Vi elsker fordi Han elsket oss først.» Hvor er den hårde mann denne tjeneren så, her?

E.K.

   Da Jesus utåndet på korsets tre, for dine synders skyld, hvor var du da? Han var først, ikke sant?
   Denne tjeneren var ikke preget av dette i det hele tatt. Men tvert imot var det lovens ånd, som var rådende i hans sinn. Derfor fryktet han Gud, som en Adam og Eva, som gjemte seg i buskene, da de hørte Herren komme vandrende. Han var nå blitt en hård mann for dem, som kom for å dømme dem. Synden som hadde inntatt dem virket det.
   Ja, jeg ser at jeg er en synder, men jeg frykter ikke lenger, for jeg tror evangeliet om mine synders soning, og mine synders forlatelse. Og skaper synden likevel frykt i meg – for det kan den jo gjøre – da søker jeg inn i Ordet om Ham som kjøpte meg til Gud med sitt blod. Han som brakte løsepengen for min sjel, én gang for alle.

   Det er nok av de som ser på seg selv, og tenker: Jeg har da ikke noe å bidra med. Det er så smått det jeg har, i forhold til det jeg ser andre har å fare med. Du har «bare» fått en talent.
   Hør du! Dersom du er kommet til tro på Jesus, da har du fått del i det budskap, det ord, som kan frelse menneskets sjel. Du kan ikke frelse noen! Den største og mest taleføre predikant, kan ikke frelse noen! Det kan bare Ordet om Jesus, der hvor Herrens Ånd gir det liv og kraft overfor den som hører det. Dette ord er i seg selv ånd og liv, og blir til frelse og evig liv overalt hvor det får åpnet et hjerte.
   Det sies gjerne at Gud ikke bryter seg inn i et menneskes hjerte, men det er ikke helt sant, rett forstått. I Rom 2:4, kan vi lese: «Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse?»
   Driver deg til! Hvem kan møte, og stå overfor en slik kjærlighet i lengden uten å bli vunnet? Å bli drevet til noe – ja, da er det jo en annen som driver deg dit, ikke sant? Som det står om purpurkremmersken Lydia i Apg 16:14: «En av dem var en kvinne ved navn Lydia, en purpurkremmerske fra Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro. Hun hørte på, og Herren åpnet hennes hjerte, så hun gav akt på det som ble talt av Paulus.»
   Det står ikke her at Lydia åpnet sitt hjerte, men at Herren åpnet det. Det er som bibellærer Øivind Andersen forkynte ut fra Jesu ord og forhold til Laodikeamenigheten: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» (Åp 3:20). Han sier: Jeg hadde hørt at det ikke var noe håndtak på utsiden, men riktig ille ble det, da jeg oppdaget at det ikke var noe håndtak på innsiden heller.
   Nei, det er Ordet som finner vei inn, det er det som sprenger dører av kobber, og bommer av jern.
   Dette sagt, for at du som sitter her nå, skal forstå hvor helt og fullt dette beror på Gud! Det du er kalt til er å gi akt på Ordet! Da vil det gjøre den gjerning det er sendt til.
   Det er de som har begynt i ånd, men fullendt i kjød, slik som galatermenigheten er et eksempel på – men begynner du i kjød, da kan du iallfall være viss på å også fullende i kjød. Ja, du kan være viss på den skjebne vi leser om her i teksten: «Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har. Og kast den unyttige tjeneren ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.» (v.29-30).
   Det er som med han som var kommet inn i bryllupssalen uten bryllupskledning (Matt 22) - han endte også utenfor i dette mørket. Det var slik i Israel at de innbudte fikk utlevert en drakt ved inngangen til bryllupssalen, menn denne syntes tydeligvis at hans egen var minst vel så bra som den innbyderen delte ut, og gikk derfor inn i den. Hør du! - får ikke Herren kle deg i sin drakt, men du syr din egen, da ender også du slik.
   Altså er det om å gjøre å være blant dem som har. Har Jesus Kristus, det blødende Guds Lam. Den som har Ham blir nemlig ikke uten vitnesbyrdet – nei, vitnesbyrdet følger ham overalt, for Jesus selv ved Den Hellige Ånd, følger ham overalt. Du kan ikke skjule en by som ligger på et fjell! De vil snart nok merke, at du er en av dem som følger Jesus, dersom du selv holder deg nær til Ham. Ikke først og fremst en masse kristelige gjerninger, men Ham! Der bryter det frem. Du kan til tider blir forsagt på grunn av menneskefrykt kan hende - men en troende vil alltid ha et ønske - og ofte brennende ønske - om å få vitne om sin Herre og frelser.
   Og om det er særlig vanskelig med frimodigheten, støtter de gjerne dem som har det, ved bønn, gaver osv. Ikke som avlat, men vitnesbyrdet i hjertet vil og må ut.
   Du kan jo tale med Jesus om din mangel på frimodighet, som du kan tale med Ham om alle dine mangler - for Han er nemlig ingen hård mann, men saktmodig og ydmyk av hjertet. (Matt 11:29).