|
Bekymre deg ikke!
Først av alt må vi jo stanse for hvem Jesus taler til her.
Dette er en tekst som nok ofte misbrukes, ut ifra ord som dette i
Matt 5:45: «For Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det
regne over rettferdige og urettferdige.»
Han gjør som sådan
ikke forskjell på folk, men har i denne verden gitt oss alt vi trenger
til livets opphold - ja, mer! Men dermed er ikke sagt at ingen
behøver å bekymre seg. For selv om denne verden er rik nok for alle,
ligger den også som apostelen vitner i 1
Joh 5:19, i det onde,
og er dermed full
av urettferdighet, undertrykkelse, forfordeling (og dermed skjev
fordeling), sterke kapitalkrefter osv.
Den som ikke har
grunn til å bekymre seg, er den som søker Guds rike og Hans rettferdighet
først. (v.33).
De skal få alt dette i tillegg! Og vi skal merke oss ordet
få, i teksten her, ellers går tekstens innhold oss like forbi
- for det er jo så urimelig for vår tanke, det Jesus forkynner
her.
Vi skal
også merkes oss hvem Jesus taler til, og om her, nemlig de
troende. Hedningen befinner seg ikke under denne omsorg, så en kan
altså ikke si til dem, at de ikke behøver å bekymre seg.
Kan hende er det også derfor jeg personlig, aldri har hørt
det lagt ut i en preken, hva Jesus faktisk sier her.
Man reagerer liksom
spontant imot det. På samme måte som de mange reagerte på Paulus,
da han forkynte i Rom
5:20: «Hvor synden
ble stor ble nåden enda større.»
Ja, men da kan
vi jo bare holde på å synde med fullt overlegg da, ble det sagt. Men
sier ikke Paulus også - Rom
2:9: «Trengsel
og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde?»
De viser ved dette
at de er fremmede for nådens Ånd, og derfor ikke fatter dens virkning,
og vil stenge veien inn til «barmhjertighetens Far og all trøsts Gud,»
som apostelen beskriver Ham i 2 Kor 1:3, for deg som går der så engstelig
og nedtynget av dine mange og grove synder. Som om man svekket et
menneskes avsky overfor ondskapen og urenheten, ved Guds overstrømmende
nåde imot det! Nei, det er først nå vi ser hesligheten i synden!
«Urimeligheten» for vår naturlige tanke og følelse overfor
Guds nåde mot syndere, får oss til å ville lukke, eller innsnevre,
denne åpne favn for dem. Men du skal vite ut av både Paulus', Jesu
eget og hele Skriftens samlede vitnesbyrd at ingenting kan lukke igjen
for deg som tross alt kommer! Så kom! - Hvor urimelig du enn måtte
synes det er.
Samme «innsnevring» gjør vi oss så lett skyldige i, overfor
denne teksten.
Paulus har jo
sagt i 2 Tess 3:10: «Den
som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete.»
Ja, dette er jo et ideal. Det skulle jo også bare mangle, men vet
du ikke at noen sliter med sin makelighet og medfødte dorskhet innfor
Gud, på samme måte som du sliter med din bestemte svakhet og
last. Du vet selv hva det er! Dette er kanskje en av de tyngste
brister å slite med, da den møter en slik forakt, og har så liten
forståelse blant folk flest.
Jesus kjenner sine troende, de som er av sannheten,
og derfor ofte så engstelige og bekymrede, særlig ved at de ser seg
selv, og derfor får tanker som: Kan Gud ... når jeg nå engang
er som jeg er? Med min makelighet! Jeg som kommer så tungt
i gang og lignende.
Her ville det
være naturlig for oss å drive på med pisk og trusler og «oppstrammere,»
det vil si - lovens svepe!
Jesus har en helt
annen vei her - Han som er kommet for å løse trellen av
trellebåndet.
Når Jesus taler om disse fuglene, liljene og gresset som Gud
føder og kler, så er det et vesentlig poeng (Han gjør et poeng
av, som vi sier) å få frem at de ikke arbeider, ikke
strever, ikke sår, ikke høster, ikke samler
og ikke spinner.
Ser du ikke dette
går du glipp av vesentlig innhold i teksten, og du sitter igjen -
ikke med hva Jesus faktisk sier, men med hva du mener
Han sier. Med hv du synes det er rimelig at Han sier.
Men Gud føder
og kler dem likevel! Dette er ren nådeforkynnelse!
Det er riktignok rett av oss å arbeide,
men Gud gir av nåde! Gud gir ikke for din innsats skyld, men
ene og alene fordi Han elsker deg som hører Jesus til!
|
Vi finner også et ord i Det Gamle Testamente som understreker
dette - i Salme 127 leser vi om forskjellen på dem som har overlatt
til Herren å bygge huset, og de som strever med dette selv: «Forgjeves
står dere tidlig opp, setter dere sent ned, eter slitets brød. Det
samme gir Han sin venn mens han sover.»
Ser du nå hvilket
herlig budskap Jesus forkynner her? «Med undring eg ser eg er fri!»
Og igjen, hvem
er det som står i denne stilling? Den som søker Guds rike og Hans
rettferdighet først! Og merk! - her står ikke: Som søke å
fremme Guds rike og Hans rettferdighet først - men den som søker
det først, for sin egen del! Og hvem gjør nå det?
La oss stille
noen andre spørsmål først: Hvem søker først lege? Hvem
søker først mat? Hvem søker først vann? Svarene er jo
innlysende!
For å kunne se hvem de er, disse
som søker Guds rike og Hans rettferdighet først, må vi vite hva
denne rettferdighet og dette riket er.
Og vi skal gjøre det helt kort: I Matt 12:28, sier Jesus til
jødene: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder,
da er jo Guds rike kommet til dere.» Og hos profeten Jeremia
heter det - når han profeterer om den kommende Messias (Kristus) i
Jer 33:16: «Og dette er det navn Han skal kalles med: Herren
vår rettferdighet!»
Det er rett og
slett Jesus, som vår utfrier, legedom, rettferdighet - ja, alt!
Hvem søker dette først, uten den som har ondt?
Men samtidig innebærer denne teksten en alvorlig advarsel til
oss. For hvem kan si seg helt fri for næringssorg? Denne trangen til
å «sikre seg,» ved hjelp av økonomiske midler.
Dette er den sikre
vei til et liv fullt av bekymring, hvor en ender opp med å frykte
for å tørste i hjel, selv når brønnen er full.
Om dette sier
blant annet Paulus i 1 Tim 6:10: «I sin lyst etter penger har noen
faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.»
Denne driften
etter rikdom er nok i de aller fleste tilfeller, noe langt mer enn
et ønske om nytelse. Det er mer en trang etter å «sikre seg,» og innebærer
derfor også en avvisning av Gud som den som er kapabel til å ta seg
av oss.
Dette er mammontjeneste, og kolliderer straks med Guds rike
og dets helt andre verdier.
Når Jesus sier: «Ingen
kan tjene to herrer,» så mener Han nettopp det: Ingen! Heller
ikke du!
Stilt overfor dette vil mammontjeneren straks kjenne på
ergrelse, og dermed bekrefte Jesu ord videre i vers 24 her.
Slik vil også den som har fått åpnet øynene, og funnet sin
rikdom i Gud, på sin side føle forakt overfor dette å «flotte seg»
over jordisk rikdom - da han vet hva det er verd til syvende og sist.
Men vi opplever også i dag, åndsretninger som hevder å være
Guds folk (ofte fremfor noen andre!), men som langt mer enn å forkynne
den korsfestede og lidende Kristus, gudsfrykt med nøysomhet og lignende
forkynner nettopp mammons gleder tilveiebrakt oss nærmest ubegrenset
ved Guds hjelp, og et paradisisk, plagefritt liv i denne verden. Det
gjelder bare å prestere nok tro, så vil Gud lyde oss.
Hør nå hva Jesus sier her: «For alt slikt søker hedningene
etter.» (v.32).
Gud vet - som vi også gjør - at vi trenger til dette. (v.32).
Men hva er du fokusert
på?
Jesus har lovt
oss som tar vår tilflukt til Ham - helt uten noen betingelser -
og det kan du få lov til holde frem for Ham - at Han skal være med
oss alle dager, inntil verdens ende (Matt
28:20), og at Hans
(vår) himmelske Far, vil sørge for alt vi trenger til så lenge vi
er her. Men Han har ikke lovt oss et plagefritt liv, men sier, nettopp
til sine: «Hver dag har nok med sin egen plage.» (v.34b).
|
12
søndag i treenighetstiden
