|
Bekymre
deg ikke!
Først av alt må vi jo stanse for hvem Jesus
taler til her. Dette er en tekst som nok ofte misbrukes, ut ifra ord
som dette i Matt 5:45: «For Han lar sin sol gå opp over onde og gode,
og lar det regne over rettferdige og urettferdige.»
Han gjør som sådan ikke forskjell på folk, men har
i denne verden gitt oss alt vi trenger til livets opphold - ja, mer!
Men dermed er ikke sagt at ingen behøver å bekymre seg. For
selv om denne verden er rik nok for alle, ligger den også som apostelen
vitner i 1 Joh 5:19, i det onde, og er dermed full av urettferdighet,
undertrykkelse, forfordeling (og dermed skjev fordeling), sterke
kapitalkrefter osv.
Den som ikke har grunn til å bekymre seg, er den
som søker Guds rike og Hans rettferdighet først. (v.33).
De skal få alt dette
i tillegg! Og vi skal merke oss ordet få, i teksten her, ellers
går tekstens innhold oss like forbi - for det er jo så urimelig for
vår tanke, det Jesus forkynner her.
Vi skal også merkes oss hvem
Jesus taler til og om her, nemlig de troende. Hedningen befinner seg
ikke under denne omsorg, så en kan altså ikke si til dem, at de ikke
behøver å bekymre seg.
Kan hende er det også derfor jeg personlig, aldri
har hørt det lagt ut i en preken, hva Jesus faktisk sier her.
Man reagerer liksom spontant imot det. På samme
måte som de mange reagerte på Paulus, da han i Rom 5:20, forkynte: «Hvor
synden ble stor ble nåden enda større.»
Ja, men da kan vi jo bare holde på å synde med fullt
overlegg da, ble det sagt. Men sier ikke Paulus også - Rom 2:9: «Trengsel
og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde?»
De viser ved dette at de
er fremmede for nådens Ånd, og derfor ikke fatter dens virkning, og
vil stenge veien inn til «barmhjertighetens Far og all trøsts Gud,»
som apostelen beskriver Ham i 2 Kor 1:3, for deg som går der
så engstelig og nedtynget av dine mange og grove synder. Som om man
svekket et menneskes avsky overfor ondskapen og urenheten,
ved Guds overstrømmende nåde imot det! Nei, det er først nå vi ser
hesligheten i synden!
«Urimeligheten» for vår
naturlige tanke og følelse overfor Guds nåde mot syndere, får oss
til å ville lukke, eller innsnevre, denne åpne favn for dem. Men du
skal vite ut av både Paulus', Jesu eget og hele Skriftens samlede
vitnesbyrd at ingenting kan lukke igjen for deg som tross alt kommer!
Så kom! - Hvor urimelig du enn måtte synes det er.
Samme «innsnevring» gjør vi oss så lett skyldige
i, overfor denne teksten.
Paulus har jo sagt i 2 Tess 3:10: «Den som
ikke vil arbeide, skal heller ikke ete.» Ja, dette er jo et ideal.
Det skulle jo også bare mangle, men vet du ikke at noen sliter med
sin makelighet og medfødte dorskhet innfor Gud, på samme måte som
du sliter med din bestemte svakhet og last. Du vet selv hva
det er! Dette er kanskje en av de tyngste brister å slite med,
da den møter en slik forakt, og har så liten forståelse blant folk
flest.
Jesus kjenner sine troende, de som er av sannheten,
og derfor ofte så engstelige og bekymrede, særlig ved at de ser seg
selv, og derfor får tanker som: Kan Gud ... når jeg nå engang
er som jeg er? Med min makelighet! Jeg som kommer så tungt
i gang og lignende. Jeg taler nå om den som sliter med dette!
Her ville det være naturlig for oss å drive på med
pisk og trusler og «oppstrammere,» det vil si - lovens svepe!
Jesus har en helt annen vei her - Han som
er kommet for å løse trellen av trellebåndet.
Når Jesus taler om disse
fuglene, liljene og gresset som Gud føder og kler, så er det et vesentlig
poeng (Han gjør et poeng av det, som vi sier) å få frem at
de ikke arbeider, ikke strever, ikke sår, ikke
høster, ikke samler og ikke spinner.
Når Han taler om dem, så kaller Han spesielt på din oppmerksomhet
– det er noe å merke seg her med andre ord: Se på fuglene under
himmelen! Legg merke til liljene på marken!
Ser du ikke dette som Han her vil gjøre oppmerksom
på, så går du glipp av vesentlig innhold i teksten, og du sitter igjen
- ikke med hva Jesus faktisk sier, men med hva du mener
Han sier. Med hva du synes det er rimelig at Han sier.
Men hva sier Han nå? Gud føder og kler dem likevel!
Dette er ren og skjær nådeforkynnelse!
Det
er riktignok rett av oss å arbeide, men Gud gir av nåde!
Gud gir ikke for din innsats skyld, men ene og alene fordi Han
elsker deg som hører Jesus til!
|
Vi finner også et ord i Det Gamle Testamente som
understreker dette - i Salme 127 leser vi om forskjellen på dem som
har overlatt til Herren å bygge huset, og de som strever med dette
selv: «Forgjeves står dere tidlig opp, setter dere sent ned,
eter slitets brød. Det samme gir Han sin venn mens han sover.»
Ser du nå hvilket herlig budskap Jesus forkynner
her? «Med undring eg ser eg
er fri!»
Og igjen, hvem er det som står i denne stilling?
Den som søker Guds rike og Hans rettferdighet først! Og merk! - her
står ikke: Som søker å fremme Guds rike og Hans rettferdighet
først - men den som søker det først, for sin egen del! Og hvem
gjør nå det?
La oss stille noen andre
spørsmål først: Hvem søker først lege? Hvem søker først
mat? Hvem søker først vann? Svarene er jo innlysende!
For å kunne se hvem de er, disse som søker Guds
rike og Hans rettferdighet først, må vi vite hva denne rettferdighet
og dette riket er. Og vi skal gjøre det helt kort: I Matt
12:28, sier Jesus til jødene: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver
ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.» Og hos
profeten Jeremia heter det - når han profeterer om den kommende Messias
(Kristus) i Jer 33:16: «Og dette er det navn Han skal kalles
med: Herren vår rettferdighet!»
Det er rett og slett Jesus, som vår utfrier, legedom,
rettferdighet - ja, alt!
Hvem søker dette først, uten den som har
ondt?
Men samtidig innebærer denne teksten en alvorlig
advarsel til oss. For hvem kan si seg helt fri for næringssorg? Denne
trangen til å «sikre seg,» ved hjelp av økonomiske midler.
Dette er den sikre vei til et liv fullt av bekymring,
hvor en ender opp med å frykte for å tørste i hjel, selv når brønnen
er full.
Om dette sier blant annet Paulus i 1 Tim 6:10: «I
sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret
seg selv med mange piner.»
Denne driften etter rikdom er nok i de aller fleste
tilfeller, noe langt mer enn et ønske om nytelse. Det er mer en trang
etter å «sikre seg,» og innebærer derfor også en avvisning av Gud
som den som er kapabel til å ta seg av oss.
Dette er mammontjeneste, og kolliderer straks med
Guds rike og dets helt andre verdier.
Når Jesus sier: «Ingen kan tjene to herrer,»
så mener Han nettopp det: Ingen! Heller ikke du!
Stilt overfor dette vil mammontjeneren straks
kjenne på ergrelse, og dermed bekrefte Jesu ord videre i vers 24 her.
Slik vil også den som har fått åpnet øynene, og
funnet sin rikdom i Gud, på sin side føle forakt overfor dette å «flotte
seg» over jordisk rikdom - da han vet hva det er verd til syvende
og sist.
Men vi opplever også i dag, åndsretninger som hevder
å være Guds folk (ofte fremfor noen andre!), men som langt mer enn
å forkynne den korsfestede og lidende Kristus, gudsfrykt med nøysomhet
og lignende forkynner nettopp mammons gleder tilveiebrakt oss nærmest
ubegrenset ved Guds hjelp, og et paradisisk, plagefritt liv i denne
verden. Det gjelder bare å prestere nok tro, så vil Gud
lyde oss.
Hør nå hva Jesus sier her: «For alt slikt søker hedningene etter.» (v.32).
Gud vet - som vi også gjør - at vi trenger til dette. (v.32).
Men hva er du fokusert på?
Jesus har lovt oss som
tar vår tilflukt til Ham - helt uten noen betingelser - og
det kan du få lov til holde frem for Ham - at Han skal være med oss
alle dager, inntil verdens ende (Matt 28:20), og at Hans (vår)
himmelske Far, vil sørge for alt vi trenger til så lenge vi er her.
Men Han har ikke lovt oss et plagefritt
liv, men sier, nettopp til sine: «Hver dag har nok med sin egen plage.» (v.34b).
|
12
søndag i treenighetstiden
