11 søndag i treenighetstiden

   En svært så alvorlig tekst. Den åpenbarer nemlig på en ganske så klar måte, det naturlige menneskes forhold til Gud - til sitt opphav! Det er blitt så fremmed for Ham at det ikke under noen omstendigheter kjenner Ham igjen, når Han kommer til dem. Hør bare hvordan dette faktum - denne realitet beskrives her i teksten: «- se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg!» (v.34 og 37).
   Hvem var nå disse menneskene som ble behandlet på denne fryktelige måten? Og det av dem som utgjorde Guds menighet - Guds folk - på jorden! Jo, hør!: «- se, jeg sender til dere!» De var sendt av Gud! Derfor ble de behandlet slik! Du må stanse spesielt opp for dette: Nettopp derfor! Om ikke du og jeg blir fullstendig klar over dette fiendskapet - denne fremmedgjorthet - i det gamle menneske overfor Gud, vil vi aldri forstå hva Guds nåde virkelig er. Det var jo ikke disse menneskene i seg selv, de hadde så imot, men det budskap som var plantet i dem, for i det var Gud! - i det var sannheten!
   Vi hører at Jesus er kommet for syndere - å ja, så fint! For vi tenker oss gjerne syndere som noen som er inntatt av en fremmed makt. De er ikke virkelig onde selv - nei da, de er okkupert av det onde, nærmest på samme måte som en narkoman er bundet av stoffet og en alkoholiker av alkoholen. Stakkars mennesker! De trenger bare å bli befridd fra denne fremmede makt som har inntatt dem! Men nei, slik er det ikke! Å være en synder, det er å være en Guds fiende det! Det er å elske sine lyster høyere enn Gud! Og da er det ikke først og fremst tale om urene lyster og den slags, men tenk bare på hvor mye av livet ditt som er viet Gud, i forhold til hva du bruker på deg selv! Hvor lett det går å bevilge deg selv noe, og hvor tungt det kan være å gi til Guds rike. Det er mange femtilapper i kollekten var det en som sa - ja, og det er slett ikke alle som kommer til papirpenger engang, svarte en annen. Og om du så gav ditt legeme til å brennes, men ikke hadde kjærlighet - og derfor bare gjorde det for selv å bli rettferdig og stor - hva gagnet vel det?
   Vi må aldri innbille oss at vårt gamle menneske kan elske Gud! Da har vi allerede trådt feil! Vi er altså ikke i nærheten av sannhets erkjennelse!

   Hvem er det som taler dette vi leser i teksten vår? Det er Jesus selv! Han sier dem altså denne sannhet - Han åpenbarer det for dem: Hva Guds nåde er, og hvem den er rettet mot - og da også dette forferdelige: Hvordan den så ofte blir møtt av dem som er gjenstand for denne nåde! Og så spør jeg deg - og du vet svaret: Hvordan gikk det med Ham?
   Jesus forteller i en lignelse i Mark 12 og Luk 20: «En mann plantet en vingård. Han satte opp et gjerde omkring den, gravde en vinpresse og bygde et vakttårn. Så leide han den ut til vingårdsmenn og drog utenlands. Da tiden kom, sendte han en tjener til vingårdsmennene for å få sin del av vingårdens frukt hos dem. Men de grep ham og slo ham og sendte ham tomhendt bort. På nytt sendte han dem en annen tjener. Ham slo de i hodet og vanæret ham. Han sendte også en annen, og ham slo de i hjel. Og slik med mange andre: Noen slo de og noen drepte de. Nå hadde han bare sin eneste sønn igjen, som han elsket. Ham sendte han til sist til dem, idet han sa: De vil nok vise aktelse for min sønn! Men disse vingårdsmenn sa til hverandre: Dette er arvingen. Kom, la oss slå ham i hjel, så blir arven vår. Så grep de ham og slo ham i hjel og kastet ham ut av vingården.»
   Du må huske på at dette er en illustrerende fortelling. Faderen visste jo på forhånd hvordan Jesus ville bli mottatt i verden. Ja, Jesus selv sier: «Nå er min sjel forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time.» (Joh 12:27).
   Det var jo dette som var målet for livet Hans, å sone vår synd ved å utgyte sitt eget blod! Men det frigav jo ikke morderne - derfor måtte Han be for dem - og da får du igjen et syn av Guds nåde!: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23:34).
   Denne Jesu forbønn var deres siste håp om frelse. Kunne ikke engang det bevege dem i riktig retning, så var det nok bare forherdelse som sto tilbake for dem.

E.K.

   Men hva sier Han i møte med disse sine fiender, som Han elsket - denne brutalitet og råskap: «Nå er min sjel forferdet!» Men Han visste det: Vinner jeg dem ikke ved min kjærlighet, så vinner jeg dem så visst ikke ved noe annet.
   Kjenner du Jesus igjen, når Han møter deg? Eller forkaster du Ham? Er du gal, sier du - jeg forkaster da ikke Jesus! Er du helt viss på det? Han kommer til deg i et budskap! Kjenner du budskapet? Kjenner du hyrderøsten?
   Jesus forkynte ved et tilfelle for jødene, nettopp dette, at den Messias dere tror på er ikke Guds Messias, altså er deres tro og håp til Gud forgjeves - og hva svarer de Ham?: «Jødene svarte og sa til Ham: Sier vi ikke med rette at du er en samaritan og en besatt?» (Joh 8:48).
   Mang en i den kristne forsamling ville svare nøyaktig det samme, om noen satte spørsmålstegn ved den Jesus han eller hun tror på. Men i dag ville det vel heller lyde slik: «Sier vi ikke med rette at du er en vranglærer og en gal? Visst tror vi på Jesus!»

   De gamle rosenianere sa det slik: Helt fortapt i meg, helt frelst i Jesus! Helt fortapt i meg! For mitt gamle menneske er fiendskap mot Gud! Det er ikke noe der Gud kan gjøre seg bruk av. Det måtte korsfestes! Og det er fremdeles korsfestet i den stund vi er samlet her! Vi ble korsfestet med Jesus, vitner Ordet (Rom 6:6; Gal 2:20), og vi - det vil si vårt gamle naturlige menneske, det som i Skriften kalles kjødet - skal aldri i evighet ned derfra igjen! Får det stige ned igjen, så hør hva apostelen da forkynner: «For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø.» (Rom 8:13). Hva vil dette egentlig si? Det åpenbarer Jesus idet Han sier: «Derfor sa jeg til dere at dere skal dø i deres synder. For dersom dere ikke tror at jeg er den jeg er, skal dere dø i deres synder.» (Joh 8:24).
   Det er altså bare to veier her - enten lever du i tro på Jesus, og det vil si at du har ditt alt - ALT - i Ham, ellers så lever du i kjødet, og kommer til å dø i dine synder, uansett hvor fromt og gudfryktig dette ditt liv måtte være! Skjønner du da hva kristenliv i virkeligheten er - og er det dette du lever i? Eller har du - som en sa - laget deg en smal vei på den brede? Mye av dette som kalles kristenliv er jo nettopp det - en smal vei på den brede! Det er bare én - jeg hadde nærmest sagt - sier og skriver, bare én vei som fører til himmel og salighet, og det er Han som sier: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).

   Hør nå godt etter: «- se, jeg sender til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere hudstryke i synagogene deres og forfølge fra by til by. Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg!»
   For noen forferdelige mennesker! Ja visst, ingen tvil om at de må beskrives som det. Men hvordan begynte den teksten jeg siterte nå? Jo: «- se, jeg sender til dere!» Nettopp til disse sendte Han profeter, vismenn og skriftlærde, for om mulig å nå dem med sin nåde! Og hvordan fortsetter så teksten?: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene.» Disse forferdelige menneskene ville Han samle under sine beskyttende vinger! Ser du Jesus? Det var ikke Han som var vanskelig, men vi leser: «Men dere ville ikke!» Dere ville ikke! Det kan vel ikke sies om deg i dag, og på den siste dag: Du ville ikke! For det var i alle fall ikke Jesus som ikke ville! Han gikk endatil til korsets tre med dine synder på sitt legeme!
   Men etter dette «vil ikke,» kommer dommen: «Se, huset deres skal bli liggende øde!» (v.38). Det er mye verre enn hva det umiddelbart kan høres ut som. Det vil si - uten liv! Overgitt til døden! Øde! Det kan gjerne samles mange, men det er ikke liv! Når Jesus forlater et menneske, når Jesus forlater et folk, fordi Han ikke lenger ser noen mulighet for å nå frem til det med sin nåde, da er det Livet som forlater det menneske og det folk!
   La oss stanse opp for dette, nå i disse dager, da vi igjen skal feire Ham som kom til denne jord, for å frelse oss fra våre synder! Han og Han alene er Veien! Og Han kaller på og frelser nettopp syndere! Uansett hva du måtte ha sett i ditt eget hjerte - Jesus forlater synd! Ja, hør det som om du aldri hadde hørt det før: Han kom til verden nettopp for å sone synd! - din synd!