Tilbake            
                                   Vingårdssøndag / 14 søndag i treenighetstiden

 

 

 



  Dere er helliget ved Kristus

1 Kor 1, 1 - 3

   1 Paulus, ved Guds vilje kalt til Kristi Jesu apostel, og Sostenes, vår bror - 2 til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre: 3 Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!
 

    Helliget! Vi leser her at de er helliget. Det er en bestemt tilstand et menneske befinner seg i. Det er aldri noe som har sin årsak i gjenstanden selv, men er noe som tilføres. Noe som skjer i forhold til den gjenstanden, som gjør den hellig for Gud.
   Dette er tilfelle både når det gjelder mennesker, dyr eller gjenstander. I Det Gamle Testamente kan du igjen og igjen lese om hvordan de på Herrens befaling stenket blod, salvingsolje og renselsesvann på mennesker, på alteret, på gjenstander til bruk i gudstjenesten osv. - og ved dette som ble stenket på dem ble de helliget for Gud, eller rett og slett hellige for Gud, som vi også leser her i teksten; «- til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, osv,.»
   Dette er så viktig for en troende først og fremst å få innsikt i. Det er med dette en troende kan slokke Satans gloende piler – det er med dette han kan møte anfektelsen. Jeg har ikke en hellighet i meg som jeg har opparbeidet meg, verken med eller uten Guds hjelp, jeg er tilregnet hellighet uten noen grunn i meg – jeg er nemlig helliget i Kristus Jesus som det står her. Det vil si – jeg er hellig i Ham! Jeg er hellig i og ved Hans hellighet! Jeg har ved min tilflukt til det Guds Lam – nettopp fordi jeg totalt og fullstendig mangler hellighet i meg – fått tilregnet Jesu hellighet.
   I det som er blitt kalt Jesu yppersteprestelige bønn i Joh. 17,19, ber Jesus til sin Far, så vi hører det her i kveld: «Og jeg helliger meg for dem, for at også de skal være helliget i sannhet.» Vi er helliget i sannhet, ved Hans helligelse. Det er ikke noe du eller jeg får til det – det er noe Han har gjort for oss, for at vi ved det skal være helliget i sannhet.
   I sannhet! Merk deg det uttrykket! Det er mange som ikke er helliget i sannhet – og hvorfor er de ikke det? Fordi de ikke er helliget ved dette. De helliggjør seg selv. Enhver religion i verden, driver med denne type helligelse i forskjellige former. Alle mennesker som mener seg å ha det Gud krever – ja, det er svært så utbredt, og åpenbarer seg i slikt som, «en gjør da så godt en kan, og da kan vel ikke Gud forlange noe mer.» «Jeg er da et alminnelig bra menneske.» «Jeg er da ikke noe verre enn de fleste.» - Alle disse bedriver denne slags helligelse, og er altså ikke helliget i sannhet. Det kan nemlig bare oppnås i Kristus Jesus.
   All verdens fromme må gjerne forbanne dette høyt og bestemt – noe de da også gjør, om så ikke med munnen, så i sitt hjerte – det står likevel fast: Det er ingen annen hellighet å oppnå for Gud, enn den Han selv kler deg i ved troen på Jesus. Den drakt som henger ferdig for deg!
   Og det er nettopp dette ferdig for oss, før vi har gjort verken godt eller ondt, som blir så problematisk for vårt kjød – vårt gamle egenrettferdige vesen, som derfor må finne seg i å ikke bli regnet med overhodet. Det er Jesus alene som gjelder for Guds trone.

   Den menneskelig sett bunnsolide haugianeren, han har så snart for å regne med sin oppriktige omvendelse, sitt alvor, sin gudsfrykt osv. samme gate. Karismatikeren regner så snart med sine nådegaver, som han mener seg å ha, sine følelsesmessige opplevelser, bønnesvar og lignende, og så får de et bilde av seg selv som kristne ut fra slike ting, og ikke ut fra hva de ved Guds nåde er i Jesus Kristus.
   Dette er i virkeligheten et frafall, men da det hele fortoner seg så åndelig sees ikke det uten videre for hva det i virkeligheten er – frafall fra Herren.
   I dag har vi jo også en kristentype som vel var ukjent i tidligere tider – mennesker som ser det som en selvfølge at de er kristne, de er jo skapt i Guds bilde, verdifulle for Gud og lignende, så det skulle jo bare mangle. De bare ler av dette å være anfektet på troen og lignende ting, som den sanne troende er så vel kjent med. Dette er igjen en hellighet som ikke er sann for Gud.

E.K.

   Disse korinterne derimot var helliget i Kristus Jesus! Det var veldig mye skrøpeligheter i denne menigheten – ikke minst grunnet i den hedenske verden som omga den i denne store byen, og den greske filosofi de var flasket opp med. Likevel betegner apostelen dem som hellige. Og han ville ikke våge å kalle noen hellige som ikke var det. Men legg merke til noe han skriver her: «-  sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre.»
   Dette er altså de hellige – ingen andre! De som påkaller vår Herre Jesu Kristi navn!
   Hva vil det si? Da må vi jo vite hva dette navn betyr, ikke sant? Det betyr: Herrens frelse! Den ved hvem Herren frelser! Det er som det står i den fine nyårssangen i Sangboken: Det er et frelsernavn!
   Da skjønner vi også hva det vil si å påkalle dette navn! Et navn gitt til legedom! Et navn i hvilket vi har eneste mulighet for frelse fra fortapelsens gru. Den eneste person i tilværelsen som har gjort soning for dine synder. Den eneste som har forsonet den Hellige Gud. Din eneste rettferdighet. Din eneste hellighet, og slik kunne vi fortsette. Forstår du da? Det er syndere, syke og elendige av sin synd, som påkaller dette navn! De som har sett at de mangler alt, og alle forutsetninger for et rettferdig og hellig liv i seg selv. Som ikke engang Gud kan forandre, fordi materialet er råttent – Han må vende seg bort fra det, som også du vender deg bort fra det som er råttent – og derfor ene og alene har sitt alt i Jesus, Guds Sønn. Det Guds Lam som bærer verdens synd - som Han vitner døperen Johannes, idet Han peker på Jesus, der Han går forbi (Joh. 1,29 og 36), Han som bar det bort én gang for alle, idet Han naglet det til korset.

   Derfor, og alene derfor er det apostelen kan gi disse korinterne denne uendelig store ærestittel: Hellige! Det vil si at du er fullkomment ren for Gud!
   Se nå det, du som er her nå – du som ikke ser deg noe annet til frelse enn Jesus Kristus, fordi alt hos deg er urent og svikter i denne sammenheng- hellig for Gud, for Jesu skyld! Gå hjem med det etter møtet nå: Hellig for Gud, for Jesu skyld!
   Har du aldri regnet slik i ditt kristenliv før kan hende? Da kan jeg fortelle deg at du aldri har hatt noe kristenliv, men et fata morgana, en hildring. For det er dette som er kristenliv – å ha sitt alt i Jesus. Å regne med Ham alene! Og det skal du få lov til, du som kjenner deg så skrøpelig. Du skal få lov!

   Du har kanskje hørt hva Jesus sa til fariseerne i Mt. 23,13: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som stenger himlenes rike for menneskene! Selv går dere ikke inn, og dem som er i ferd med å gå inn, tillater dere ikke å gå inn.»
   Det er nok av dette i dag også! Som holder døren oppe for de som er bra nok – har tro nok osv., mens de stenger døren for de elendige. Dette skal du ikke bry deg om, men som Brorson skriver det i en av sine salmer: «Dristig nu, mitt bange hjerte, Fatt deg et frimodig sinn, Skynd deg kun med all din smerte Like til din Jesus inn!»
   Like til din Jesus inn! Din Jesus? Kan du regne slik da, tenker du kanskje? Hør nå Guds ord om det til slutt: «For så har Gud elsket verden» - hørte du det? Her kan du vel ikke være utenfor! - «at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16).

   Ja, tenk at jeg urene synder av hedningeslekt, står hellig og ren innfor Gud! Helliget - merk deg det! Helliget i Kristus Jesus! Pris skje Gud!