Det første mennesket
tenker på og spør om når dette med Gud og frelse kommer på tale, det
er: Hva vil Han ha av oss? - Hva krever Han?
Det spurte også det gamle gudsfolket om, der de sto overfor
Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?»
(Joh 6:28).
De kunne ikke tenke seg det annerledes enn at det måtte
være noe de skulle gjøre. Og nå begjærte de å få vite det av
Jesus, hva det var, så de kunne gjøre det og endelig få stilt
den uroen de kjente på og finne fred.
Slik er det også mange som lever sitt «kristenliv» -
en stadig uro og sår samvittighet. De er ikke så blinde og overfladiske
som enkelte - de ser sine feil og mangler og forsømmelser, og så tenker
de: Hva er det egentlig som mangler meg, hva er det ennå Gud vil ha?
- Hvorfor finner jeg ikke hvile?
«Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» spurte
disse jødene. Ser du at dette spørsmålet åpenbarer en tro?
- Det forutsetter en tro. De hadde altså en tro disse jødene, og det
var troen på seg selv og sin egen evne. - La oss bare få vite hva
Gud vil ha av oss, så skal vi gjøre det.
Det er altså ikke evnen vi mangler, det er bare
den rette kunnskapen om hva det er!
Hvis jeg sa deg nå hva Gud vil ha av deg, tror du også
at du var i stand til å gi Ham det?
Jeg skal lese en liten beretning fra Det Gamle Testamente,
- jødefolket er av Josva ført inn i, og har bosatt seg i det lovede
land - og vi leser: «Så frykt nå Herren og tjen Ham i oppriktighet
og troskap. Skill dere av med de guder som deres fedre dyrket på den
andre siden av elven og i Egypt, og tjen Herren! Men synes dere
ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de
guder deres fedre dyrket på den andre siden av elven, eller de guder
amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i! Men jeg
og mitt hus, vi vil tjene Herren. Da svarte folket og sa: Vi vil aldri
tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! For Herren vår
Gud, Han var det som førte oss og våre fedre opp av landet Egypt,
av trellehuset. Det var Han som gjorde disse store tegn for våre øyne
og voktet oss på hele den veien vi gikk, og blant folkene i de land
vi drog igjennom. Og Herren drev ut for oss alle disse folk og de
amorittene som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for Han er
vår Gud. Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren,
for Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære
over med deres overtredelser og synder. Når dere forlater Herren og
dyrker fremmede guder, da vil Han vende seg bort og la det gå dere
ille og tilintetgjøre dere, enda Han før har gjort vel mot dere. Men
folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! Da sa Josva til folket:
Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil
tjene Ham. De sa: Ja, det er vi vitner på! Josva sa: Så skill dere
nå av med de fremmede guder som dere har hos dere, og bøy hjertene
til Herren, Israels Gud! Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil
vi tjene, og Hans ord vil vi lyde.» (Jos 24:14-24).
La du merke til hva Josva
virkelig sa til folket? «Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en
hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres
overtredelser og synder.» (v.19).
Men hva svarte de til dette? «Nei, Herren vil vi tjene!» (v.21).
De trodde ikke på ham da han forkynte Guds ord til dem, for de
trodde på seg selv. Dette var jødefolkets tragedie hele veien - at de
ikke innså denne sannhet: Det står ikke i vår makt å tjene Herren!
Dette møter vi jo også hos de jøder vi nevnte, som spurte Jesus om hva de skulle gjøre. Også disse hadde hørt Josvas forkynnelse fra barnsben
av, men uten å høre.
Derfor endte det også så tragisk som døperen Johannes
uttrykker det: «- midt iblant dere står den dere ikke kjenner!»
(Joh 1:26b).
Og denne som de ikke kjenner, hva sier Han om seg selv?
«Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å
tjene og gi sitt liv som en løsepenge i manges sted.» (Matt 20:28;
Mark 10:45).
Hadde jødefolket sett sant på seg
selv, hadde de forstått at dersom vi skal bli frelst, må Han tjene
og ta seg av oss, og ikke omvendt!
Slik også med deg, ikke sant? - Da innser du at selv
om du kjenner Guds vilje, er du ute av stand til å gjøre den. Dette
kalles sannhets erkjennelse. Det som går forut kaller Guds
ord for uvitenhetens tider! (tidl. vankundighetens tider).
(Apg 17:30).
Det er da, som det heter i hebreerbrevet - og det er
Den Hellige Ånd som gir det til kjenne, står det: «- at veien til
helligdommen ennå ikke er blitt åpenbart, så lenge det forreste teltet
ennå står.» (Hebr 9:8).
Den gang var det bare ypperstepresten som kunne gå inn
i det andre teltet, det vil si helligdommen, én gang om året, og da
ikke uten blod. (Hebr 9:7).
Men hør hva apostelen nå forkynner: «Brødre, vi har altså i Jesu
blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (Hebr. 10,19).
Men altså ikke på grunnlag av noen vår gjerning, men på grunn av Jesu
blod! Her er uvitenhetens tider forbi! - Jeg har sett den åpne - eller
rettere, åpnede - kilde, mot all synd og usselhet: Jesu blod! -
Det gir meg adgang til helligdommen.
Du kan se en parallell
til dette jødefolkets møte med Josvas forkynnelse, i disippelen Peters
møte med Jesu forkynnelse, der han sier til Jesus: «Men Peter sa til
Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! Jesus sa da til
ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to
ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere
i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte
deg.» (Mark 14:29-31).
|
Peter var en jøde som satt fast i dette folkets vrangforestillinger, men
Jesus hadde utvalgt ham til å lære sannheten å kjenne, akkurat som Han
engang utvalgte Abram av det avgudsdyrkende folket i Ur i Kaldea, til å
bli Abraham, de troendes far.
Og så skriver altså den samme, men nå opplyste Peter til oss her i teksten
nå: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk,
et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte
dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (v.9).
Kjenner du til dette underfulle lys, eller lever du fremdeles
i uvitenhetens tider, hvor det heter halvt på Jesus halvt på deg?
Når jeg spør: Hvordan skal vi bli oppbygd som levende steiner til
et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære frem åndelige
offer, slike som er Gud til behag - hva svarer teksten oss da? Ved
Jesus Kristus! «Slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.»
(v.5b). «Kom til Ham!» skriver Peter nå. (v.4a). Nå var den
gamle tro borte, nå hadde han funnet en annen grunn, nå taler han
om et underfullt lys! - Nå har han erfart «soloppgangen fra det høye.»
(Luk 1:78).
Johannes skriver
i sitt evangelium om Jesu komme til jord: «Det sanne lys, som
opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» (Joh
1:9).
Se hva Gud har gjort! - Og så går du og tenker, at dette dreier seg om hva du har gjort for Ham! Dette må du i tilfelle bli frelst ut fra,
så du gir Gud æren alene!
Ser du ikke her at alt det som skal virkes i Guds rike,
det virkes ved Ham? Våre gjerninger, så lenge vi har noen lit til
dem, viser det bare at vi er bundet i lovsinn! - Men vi er kalt til
frihet. (Gal 5:13).
«For det heter i Skriften: Se,
jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar.» (v.6a).
«Jeg legger,» sier Herren. Det er altså Hans verk alene! -
Og så heter det videre: «Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (v.6b).
Det vil si, den som tar sin tilflukt til og altså tror på det Han har
gjort! - Og om dem heter det da videre: «Æren tilhører altså dere som
tror.» (v.7a).
Altså, ikke dere som gjør, men dere som tror!
Helt i begynnelsen
nevnte vi jødene som spurte Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre
Guds gjerninger?» (Joh 6:28). - Hva svar fikk de av Jesus på dette?
«Dette er Guds gjerning» - merk deg at Han her sier det er Guds
gjerning, og ikke vår - «at dere skal tro på Ham som Han har
sendt.» (Joh 6:29).
Hva! - sier mennesket da, skal vi bare tro? - Men skal vi ikke gjøre noe
da? Det er som en eldre kvinne sa, da evangeliet gikk opp for henne: Jeg
ble arbeidsledig! Alt var jo allerede gjort! Her er jo alt som
heter gjerninger fra vår side som blåst bort, for også det å tro
på Ham er jo en Guds gjerning, som Jesus sier.
Likevel blir vi
ikke frelst uten gjerninger, men det er Guds gjerninger! I Rom 5:19,
heter det: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det
ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige
ved den enes (Jesu) lydighet.»
Hvor er din lydighet og gjerning hen her? Her står det bare om den enes lydighet, og at de mange skal stå som rettferdige ved
den.
Og hvem er så de mange som det tales om der? - Jo, det er de som tar sin
tilflukt til denne lydighet, fordi de ikke finner den hos seg selv.
- Eller vi kan si: Det er de som tror.
Det sier seg jo selv, at dersom vi skal finne fred og ro som varer, så må
vi jo finne det i noe som er ferdig! - Vi kan jo ikke finne det i noe som
ennå ikke er fullført. Og hva da med vår egen gjerning og vår egen
kristendom, som vi driver å snekrer og lapper på? - Er den ferdig? - Er
det nok nå?
Her ligger årsaken til all denne uro og ufred - en ser på sitt eget
uferdige verk, i stedet for på Hans fullbrakte - en lever i trelldom i
sitt eget og i djevelens blendverk, i stedet for i den frihet Han har
kjøpt oss med sitt eget blod.
«For de vantro er den stein som
bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og
anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet - til det
er de også satt.» (v.7b-8).
De vantro! - Altså de som ikke vil tro! «Men dere,» sier han
så, og taler da om en helt annen sort - «dere er en utvalgt ætt.» (v.9).
Og hør hva vi er utvalgt til: «- å forkynne Hans storhet, Han som
kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (v.9b).
Men hvordan kan du forkynne Hans storhet, dersom du ikke lever i den dag
for dag? - Dersom du ikke har noen erfaring av å bli flyttet over i fra
mørket til Hans underfulle lys?
«Dere som før ikke var et folk,
men nå er blitt Guds folk.» (v.10a). - Vi er blitt et folk i Ham! «Dere
som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.» (v.10b).
Det samme igjen: Vi har funnet Guds miskunn i Ham, for i Ham er den
åpenbart for oss.
|