Tilbake            
                                               Treenighetssøndag

 

 

 

 

 

Forkynne Hans storverk

1 Pet. 2, 4 - 10

   4. Kom til Ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud, 5. og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus. 6. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar. Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme. 7. Æren tilhører altså dere som tror. Men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. 8. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet - til det er de også satt. 9. Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, 10. dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.
 

   Det første mennesket tenker på og spør om når dette med Gud og frelse kommer på tale, det er: Hva vil Han ha av oss? - Hva krever Han?
   Det spurte også det gamle gudsfolket om, der de sto overfor Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» (Joh. 6,28).
   De kunne ikke tenke seg det annerledes enn at det måtte være noe de skulle gjøre. Og nå begjærte de å få vite det av Jesus, hva det var, så de kunne gjøre det og endelig få stilt den uroen de kjente på og finne fred.
   Slik er det også mange som lever sitt «kristenliv» - en stadig uro og sår samvittighet. De er ikke så blinde og overfladiske som enkelte - de ser sine feil og mangler og forsømmelser, og så tenker de: Hva er det egentlig som mangler meg, hva er det ennå Gud vil ha? - Hvorfor finner jeg ikke hvile?
   «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» spurte disse jødene. Ser du at dette spørsmålet åpenbarer en tro? - Det forutsetter en tro. De hadde altså en tro disse jødene, og det var troen på seg selv og sin egen evne. - La oss bare få vite hva Gud vil ha av oss, så skal vi gjøre det.
   Det er altså ikke evnen vi mangler, det er bare den rette kunnskapen om hva det er!
   Hvis jeg sa deg nå hva Gud vil ha av deg, tror du også at du var i stand til å gi Ham det?
   Jeg skal lese en liten beretning fra Det Gamle Testamente, - jødefolket er av Josva ført inn i, og har bosatt seg i det lovede land - og vi leser: «Så frykt nå Herren og tjen Ham i oppriktighet og troskap. Skill dere av med de guder som deres fedre dyrket på den andre siden av elven og i Egypt, og tjen Herren!  Men synes dere ikke om å tjene Herren, så velg i dag hvem dere vil tjene, enten de guder deres fedre dyrket på den andre siden av elven, eller de guder amorittene dyrket, de som hadde det landet dere nå bor i! Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren. Da svarte folket og sa: Vi vil aldri tenke på å forlate Herren for å dyrke fremmede guder! For Herren vår Gud, Han var det som førte oss og våre fedre opp av landet Egypt, av trellehuset. Det var Han som gjorde disse store tegn for våre øyne og voktet oss på hele den veien vi gikk, og blant folkene i de land vi drog igjennom. Og Herren drev ut for oss alle disse folk og de amorittene som bodde i landet. Også vi vil tjene Herren, for Han er vår Gud. Josva sa til folket: Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder. Når dere forlater Herren og dyrker fremmede guder, da vil Han vende seg bort og la det gå dere ille og tilintetgjøre dere, enda Han før har gjort vel mot dere. Men folket sa til Josva: Nei, Herren vil vi tjene! Da sa Josva til folket: Så er dere da vitner mot dere selv at dere har valgt Herren og vil tjene Ham. De sa: Ja, det er vi vitner på! Josva sa: Så skill dere nå av med de fremmede guder som dere har hos dere, og bøy hjertene til Herren, Israels Gud! Og folket sa til Josva: Herren vår Gud vil vi tjene, og Hans ord vil vi lyde.» (Jos. 24,14-24).

   La du merke til hva Josva virkelig sa til folket? «Dere vil ikke makte å tjene Herren, for Han er en hellig Gud. En nidkjær Gud er Han, Han vil ikke bære over med deres overtredelser og synder.» (v.19).
   Men hva svarte de til dette? «Nei, Herren vil vi tjene!» (v.21).
   De trodde ikke på ham da han forkynte Guds ord til dem, for de trodde på seg selv. Dette var jødefolkets tragedie hele veien - at de ikke innså denne sannhet: Det står ikke i vår makt å tjene Herren! Dette møter vi jo også hos de jøder vi nevnte, som spurte Jesus om hva de skulle gjøre. Også disse hadde hørt Josvas forkynnelse fra barnsben av, men uten å høre.
   Derfor endte det også så tragisk som døperen Johannes uttrykker det: «- midt iblant dere står den dere ikke kjenner!» (Joh. 1,26b).
   Og denne som de ikke kjenner, hva sier Han om seg selv? «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som en løsepenge i manges sted.» (Mt. 20,28; Mrk. 10,45).

   Hadde jødefolket sett sant på seg selv, hadde de forstått at dersom vi skal bli frelst, må Han tjene og ta seg av oss, og ikke omvendt!
   Slik også med deg, ikke sant? - Da innser du at selv om du kjenner Guds vilje, er du ute av stand til å gjøre den. Dette kalles sannhets erkjennelse. Det som går forut kaller Guds ord for uvitenhetens tider! (tidl. vankundighetens tider). (Ap.gj. 17,30).
   Det er da, som det heter i hebreerbrevet - og det er Den Hellige Ånd som gir det til kjenne, står det: «- at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbart, så lenge det forreste teltet ennå står.» (Hebr. 9,8).
   Den gang var det bare ypperstepresten som kunne gå inn i det andre teltet, det vil si helligdommen, én gang om året, og da ikke uten blod. (Hebr. 9,7).
   Men hør hva apostelen nå forkynner: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.» (Hebr. 10,19). Men altså ikke på grunnlag av noen vår gjerning, men på grunn av Jesu blod! Her er uvitenhetens tider forbi! - Jeg har sett den åpne - eller rettere, åpnede - kilde, mot all synd og usselhet: Jesu blod! - Det gir meg adgang til helligdommen.

   Du kan se en parallell til dette jødefolkets møte med Josvas forkynnelse, i disippelen Peters møte med Jesu forkynnelse, der han sier til Jesus: «Men Peter sa til Ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg.» (Mrk. 14,29-31).

   Peter var en jøde som satt fast i dette folkets vrangforestillinger, men Jesus hadde utvalgt ham til å lære sannheten å kjenne, akkurat som Han engang utvalgte Abram av det avgudsdyrkende folket i Ur i Kaldea, til å bli Abraham, de troendes far.
   Og så skriver altså den samme, men nå opplyste Peter til oss her i teksten nå: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (v.9).
   Kjenner du til dette underfulle lys, eller lever du fremdeles i uvitenhetens tider, hvor det heter halvt på Jesus halvt på deg? Når jeg spør: Hvordan skal vi bli oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære frem åndelige offer, slike som er Gud til behag - hva svarer teksten oss da? Ved Jesus Kristus! «Slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus.» (v.5b). «Kom til Ham!» skriver Peter nå. (v.4a). Nå var den gamle tro borte, nå hadde han funnet en annen grunn, nå taler han om et underfullt lys! - Nå har han erfart «soloppgangen fra det høye.» (Luk. 1,78).

   Johannes skriver i sitt evangelium om Jesu komme til jord: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden.» (Joh. 1,9).
   Se hva Gud har gjort! - Og så går du og tenker, at dette dreier seg om hva du har gjort for Ham! Dette må du i tilfelle bli frelst ut fra, så du gir Gud æren alene!
   Ser du ikke her at alt det som skal virkes i Guds rike, det virkes ved Ham? Våre gjerninger, så lenge vi har noen lit til dem, viser det bare at vi er bundet i lovsinn! - Men vi er kalt til frihet. (Gal. 5,13).

   «For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt og dyrebar.» (v.6a). «Jeg legger,» sier Herren. Det er altså Hans verk alene! - Og så heter det videre: «Den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (v.6b). Det vil si, den som tar sin tilflukt til og altså tror på det Han har gjort! - Og om dem heter det da videre: «Æren tilhører altså dere som tror.» (v.7a). Altså, ikke dere som gjør, men dere som tror!

   Helt i begynnelsen nevnte vi jødene som spurte Jesus: «Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» (Joh. 6,28). - Hva svar fikk de av Jesus på dette? «Dette er Guds gjerning» - merk deg at Han her sier det er Guds gjerning, og ikke vår - «at dere skal tro på Ham som Han har sendt.» (Joh. 6,29).
   Hva! - sier mennesket da, skal vi bare tro? - Men skal vi ikke gjøre noe da? Det er som en eldre kvinne sa, da evangeliet gikk opp for henne: Jeg ble arbeidsledig! Alt var jo allerede gjort! Her er jo alt som heter gjerninger fra vår side som blåst bort, for også det å tro på Ham er jo en Guds gjerning, som Jesus sier.

   Likevel blir vi ikke frelst uten gjerninger, men det er Guds gjerninger! I Rom. 5,19, heter det: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.»
   Hvor er din lydighet og gjerning hen her? Her står det bare om den enes lydighet, og at de mange skal stå som rettferdige ved den. Og hvem er så de mange som det tales om der? - Jo, det er de som tar sin tilflukt til denne lydighet, fordi de ikke finner den hos seg selv. - Eller vi kan si: Det er de som tror.
   Det sier seg jo selv, at dersom vi skal finne fred og ro som varer, så må vi jo finne det i noe som er ferdig! - Vi kan jo ikke finne det i noe som ennå ikke er fullført. Og hva da med vår egen gjerning og vår egen kristendom, som vi driver å snekrer og lapper på? - Er den ferdig? - Er det nok nå?
   Her ligger årsaken til all denne uro og ufred - en ser på sitt eget uferdige verk, i stedet for på Hans fullbrakte - en lever i trelldom i sitt eget og i djevelens blendverk, i stedet for i den frihet Han har kjøpt oss med sitt eget blod.

   «For de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe. Det er disse som snubler ved sin vantro mot Ordet - til det er de også satt.» (v.7b-8).
   De vantro! - Altså de som ikke vil tro! «Men dere,» sier han så, og taler da om en helt annen sort - «dere er en utvalgt ætt.» (v.9). Og hør hva vi er utvalgt til: «- å forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (v.9b).
   Men hvordan kan du forkynne Hans storhet, dersom du ikke lever i den dag for dag? - Dersom du ikke har noen erfaring av å bli flyttet over i fra mørket til Hans underfulle lys?

   «Dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk.» (v.10a). - Vi er blitt et folk i Ham! «Dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.» (v.10b). Det samme igjen: Vi har funnet Guds miskunn i Ham, for i Ham er den åpenbart for oss.
 


   O Lam, jeg ser deg full av sår!
Tålmodig du min straff utstår,
Hver dråpe blod forkynner meg:
Se her hvor høyt jeg elsker deg!

E.K.