Tilbake            
                                               Søndag før pinse

 

 

 

 

 

Tjen hverandre med nådegavene

1 Pet 4:7 - 11

   7. Men alle tings ende er kommet nær. Vær derfor sindige og edrue, så dere kan be. 8. Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder. 9. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! 10. Etter som enhver har fått en nådegave, så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde. 11. Om noen taler, han tale som Guds ord. Om noen tjener, han tjene ved den kraft som Gud gir, for at Gud må bli æret i alle ting ved Jesus Kristus – Ham som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.
 

   Teksten vi har for oss her er en ren formaningstale - og da vet vi også hvem den er rettet til. 
   Formaningene i Skriften er jo ikke til verdens barn. De har ingen forutsetninger for å innrette seg etter dem. Og om de så maktet det langt på vei, hva gagn ville det være i det til syvende og sist, når de jo er uten selve livet i Gud? Nei, formaningene er rettet til de troende, de som er frelst, de som lever med Gud med en samvittighet som er løst fra loven og renset fra døde gjerninger ved Jesu Kristi Guds Sønns blod. (Hebr 9:14). 
   Du vil aldri kunne stå i et rett forhold til Guds ords formaninger, uten at dette er tilfelle. - Du kan ikke være sindig og edru i den betydning det er ment her, uten å ha mottatt sindighets Ånd. (2 Tim 2:17). - Du kan ikke ha inderlig kjærlighet til de andre troende, uten å ha fått del i den fødsel, som bevirker at du elsker den som er født av Gud. (1 Joh 5:1). - Du kan ikke tjene med noen nådegave, uten å ha mottatt Ånden som deler ut gavene (1 Kor 12:1) - kan ikke tale som Guds ord, dersom ikke Herren har opplatt din forstand, så du kan forstå Skriftene (Luk 24:45), og du kan ikke tjene med den kraft som Gud gir, om du ikke er én ånd med Ham. (1 Kor 6:17). - Og endelig: Du kan ikke ha del i noe av dette, uten at du har mottatt og lever i det fortrolige samfunn med Jesus. (Joh 14:6). Det er selve forutsetningen.
   Det fortrolige samfunn med Ham, er altså ikke bare en del av kristenlivet, som en ofte kan få inntrykk av at mange tenker - men det er selve grunnvollen - det som fyller og holder oppe hele bygningen - er hele vintreet med grenene -. (Joh. 15,5). 
   Men det er ikke en grunnvoll som er lagt der - og nå skal vi bygge videre som best vi kan. Som om Jesu verk ikke var fullkomment. Nei, det er mer som en åker, hvor alt er ferdig - nå skal det bare få spire frem. 
   Derfor er det så om å gjøre at du blir i dette. «Bli i meg, så blir jeg i dere,» sier Jesus, og «den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt.» (Joh 15:4a; 5b). 
   «Blomstene i Jesu sår,» var et uttrykk en forkynner brukte om dette. Skal disse blomstene komme til syne i ditt liv, så må du selv bli i de sår de vokser frem av! 
   Forutsetningen er altså at du har fått ta imot Jesus, den korsfestede - og daglig lever med Ham. 
   Du må aldri tenke på å skulle leve noe kristenliv før du har fått klarhet i dette: Lever jeg med Jesus - lever jeg i Jesu sår - fordi jeg ikke ser noen annen redning for en som meg?
   Og Jesus, Han er vel den som er kommet for å søke og frelse den som er sindig og edru av sinn - den som er gjestfri og har inderlig kjærlighet - den som anvender sin nådegave rett osv.? Det er vel slike folk Han antar seg? Nei, du vet hva som står skrevet - og vi er jo nettopp i denne teksten formant til å tale som Guds ord: «Jeg (Menneskesønnen) er kommet for å søke og frelse det som var fortapt!» En rett oversettelse av grunnteksten lyder slik: «Om noen taler, han tale Guds ord.» 
   Det vil si, at det må være Guds ord som kommer ut av ham - og det sier altså, at Jesus er kommet for å frelse fortapte syndere. Det burde vel være en trygg nok grunn å stige inn på det!

   Hvorfor da disse formaningene? De står der som veiledning for den som er kommet til troen, for at ikke fremveksten av det nye livet skal bli hindret.
   Dersom du fyller åkeren - den som bonden har satt i stand - med stein, for ikke å tale om, om du oversprøyter den med gift - ja, da vet du hvordan det blir. Derfor går også Satan - forføreren - omkring blant de troende og frister og lokker: Det er ikke så farlig med livet ditt - har du ikke hørt det, at Jesus har sonet for alt? Derfor er det ikke så farlig om du tillater deg litt her - og gir litt etter der. Du har jo Jesus som taler din sak! Men når synden er begått - kanskje gjentatte ganger, ja kanskje i årevis - da slår han plutselig til med sin anklage, og da er det ingen trøst å få for en såret samvittighet hos djevelen. Da får du svaret - som Judas fikk gjennom fariseernes munn, da han sto der så dømt og fortvilet, at det var umulig for ham å leve videre med det: «Hva kommer det oss ved? Det blir din sak.» (Matt 27:4). 

   Da hadde Judas fullendt løpet! - Han hadde trosset alle advarsler og kvalt samvittighetens stemme. For Gud taler til hver eneste sjel, og advarer - og til sist ropte Han så høyt til Judas, som vi hører det ved det siste måltidet: «Ve det menneske som forråder Menneskesønnen. Det hadde vært godt for det mennesket om han aldri var født.» (Mark 14:21b).

    Hører du Jesu rop til Judas? Vend om! Men selv om Han ropte så kraftig, så falt det for døve ører. Judas var trellbundet av djevelen, og så bare de søte frukter synden forespeilet ham som lønn - ennå en tid!
   Hører du Herrens tale til deg, gjennom formaningene? - Eller kanskje er det kommet så langt med deg, at det er blitt til et rop
   Bekjent synd taper sin makt! Der er Satan fratatt sine våpen. Synd som ikke vil oppgis og bekjennes som synd - den binder både samvittighet og sjel i lovtrelldom. Og der hvor lovtrelldommen får råde, der kan det nye livet ikke leve. Derfor altså, alle disse forskjellige Herrens: Vokt deg! - i Skriften. 
   Han har omsorg for oss, som Peter vitner om Ham.
(1 Pet 5:7). Han vil aldri vise en synder bort - ikke den største av alle, og ikke om det var den sytti ganger sjuende gang du kom til Ham - for det er også, i virkeligheten, Hans egen fortjeneste, når synderen i det hele tatt kommer til Ham. 
   Men den som velger synden fremfor Hans åpne armer, og tviholder på den - eller kanskje prøver å holde fast på begge, og altså vil forsøke å forene Jesus med synd - han er fortapt.

   «Fremfor alt, ha inderlig kjærlighet til hverandre, for kjærligheten skjuler en mengde synder.» (v.8). 
   «Fremfor alt,» sier apostelen, når han taler om denne sak. En må da spørre: Er det nå slik det er iblant oss? Og fremfor alt: Er det slik du er? Det burde jo være noe å stanse opp for, ikke minst med tanke på at apostelen, som nevnt, her skriver: «Fremfor alt!»

   Du skal altså ikke være så opptatt av hvordan de andre er mot deg, som av hvordan du er imot dem. Det er Herrens kall til deg, i denne sammenheng. Det er synd å være fornærmet! Det er en av de giftige planter som vokser opp og ødelegger hele forsamlinger. Ellers så vet du jo best selv, hvor Helligånden særlig setter fingeren i ditt liv - eller er huden din blitt så hard, at du ikke merker det lenger? Hør Hans kall i dag! - Du som strever og har tungt å bære - du som strever med å få til et kristenliv, men aldri lykkes, fordi du søker kraft til helliggjørelse i loven og ikke i nåden - og du som sitter fast i noen synd - et vrangt sinn eller hva det måtte være - hør Hans kall til hvile! Kast det på Ham - all deres bekymring - for Han har omsorg for deg, som Peter sier. (1 Pet 5:7).
   Men du må altså aldri forholde deg likegyldig til Guds ords formaninger, som om de ikke skulle ha noen avgjørende betydning. Tvert imot så skal de være med å overbevise deg om nødvendigheten av Ham, som tar imot syndere - i livet ditt. Tar du dem på alvor, og innretter du livet ditt etter dem, så vil du bli en slik en for hvem syndenes forlatelse blir noe mer og noe annet, enn en læresetning oppe i hodet - det blir uendelig kjært! Det vil si, Jesus blir uendelig kjær! Du vil få så bruk for det, og dermed så vil det også opphøre å være bare teori for deg - for den som må komme til Herren med virkelig synd og svikt - han vil også erfare virkelig nåde.
   Dersom du ikke inntar dette forhold til Guds ords formaninger, vil du ende opp som en såret og skadet samvittighet, bundet i lovtrelldom - en  i hvem det ikke er noen grobunn for tro på den frie nåde i Kristus.
   Det er alvorlig - på ett vis sett, ikke for den som ikke lykkes i å oppfylle formaningene - for du får komme til Jesus med alt som er galt - Han gjelder i ditt sted - men for den som ikke bryr seg! For hvordan kan det være noen kjærlighet til, og livssamfunn med Gud, der hvor en hater tukt og kaster Hans ord bak seg (Sal 50:17) - og altså velger det som er imot Hans vilje i stedet?

   Svar nå sant og ærlig, venn! Kan du nå komme til Jesus som en «helstøpt» kristen - eller må du komme som en frelsestrengende synder?
 

   Jeg ennå har en bønn,
Gi nåderike Gud,
At mer jeg ligne må din Sønn,
Som festet meg til brud!

E.K.