Tilbake            
                                               Såmannssøndag

 

 

 



 

Guds ord er levende el. Ordets gjerning

Hebr. 4, 12 - 13

   12. For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd. 13. Og ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.
 

   Apostelen har nettopp talt om den sabbatshvile som står tilbake for Guds folk, og som han oppfordrer dem til å gjøre seg umak for komme inn til - og så går han over til å tale om Guds ord: «- For Guds ord er osv.»
   Det han altså gjør, det er å peke på at om vi skal nå inn til og frem til denne hvile, så har det med Guds ord å gjøre, og hvordan et menneske stiller seg til Guds ord.
   Det finnes mennesker som virkelig umaker seg, som står på og knapt sparer noe som helst for å finne hvile og fred med Gud, bli frelst - men uten å noensinne finne frem.

   Vi kjenner dette alvorlige eksemplet som Jesus peker på, med de ti jomfruer som alle tok sine lamper og gikk ut for å møte brudgommen. (Mt.25). det vil si at de alle gikk for å møte Jesus - men fem av dem kalles dårlige, og nådde aldri frem.
   Når man har satt seg som mål i livet å nå himmel og salighet - ja, når brudgommen er målet for ens vandring og streben, kan det da være dårlig! - Kan det da være under Guds dom?
   Ifølge Jesu egne ord: ja! Derfor sier Han også i Luk. 8,18: «Se derfor til hvordan dere hører!» - Og i Mt. 15,10: «Hør og forstå
   Og hvorfor legger Han dette så alvorlig inn på oss? - Jo, fordi vår frelse kommer til oss, nettopp i et ord som vi hører. Sannhet til frelse er ikke en gjerning som gjøres, men et ord som høres!
   Det står tidligere i det samme kapittel hos hebreerne - som teksten vår er hentet fra - om noen, nemlig jødefolket i ørkenen, som ikke kom inn til Hans hvile - og grunnen for dette gis også: «Ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.» (v.2b).

   Moses kom til dem der i Egypt, hvor de var i trelldom, og forkynte dem ord fra Herren: Han har sendt meg for å føre dere ut av trelldommen og hjem til det land Han har gitt dere!
   For å si det enkelt: Jødene kunne tatt dette budskapet til seg, og ventet rolig på den dagen da Moses ville si: «Kom, nå drar vi!» For Gud sendte dem ikke en opprørsleder som skulle sette dem i stand til å frigjøre seg selv. Nei, Herren skulle selv føre dem ut, ved Moses. Han sendte dem en frelser!
   Hva har Han sendt oss? Her i Hebreerbrevet 4, sier apostelen om det: «Det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem.» (v.2a).

   Alt selvstrev er under dommen! Enhver jøde som med våpen i hånd hadde angrepet en egyptisk offiser, for ikke å si Farao selv, ville vært dødsens, og stått der helt uten Guds hjelp - for det var ikke den veien til frihet og frelse Han hadde forkynt dem!
   Likevel er det nettopp det vi mennesker gjør igjen og igjen - tar kampen opp, og ber så om Guds hjelp og kraft og nåde på den veien - en vei Han ikke har bedt oss om å gå på - i stedet for å tro på Hans ord, som forkynner oss fullkommen og tilstrekkelig frelse i Jesus Kristus.

   Vi skal se på noen eksempler i Skriften. - Først noen som ligger Paulus tungt på hjertet: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.» (Rom 10, 1-2).
   Går det altså an å ha nidkjærhet for Gud, og det en slik nidkjærhet at til og med en Guds apostel, et sannhetsvitne, må gi dem vitnesbyrd - og likevel ikke være frelst! Det forteller oss at de fem dårlige jomfruer, som vi hørte om, de som ikke nådde frem - ikke nødvendigvis var den åpenbart likegyldige og lunkne kristentypen som vi ser en del av, hvor det er klart for alle at noe må være galt - men gjerne mennesker som fremstår som brennende nidkjære! - Men da altså - nidkjære for hva egentlig?

   Hør hvordan Paulus videre beskriver disse: «Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.» (Rom. 10,3).
   I vår sammenheng i dag, ville vi si at de var opptatt med å få sin egen kristendom og sitt eget kristenliv i en slik forfatning, at det kunne bestå for Gud. - Iallfall et stykke på vei!
   Hvor galt dette egentlig blir, det ser vi ikke før det går opp for oss at dette er en helt annen vei, enn den Gud har valgt ut og gitt oss til frelse. - Veien Paulus videre vitner om: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» (Rom. 10,4).

   Dette var de som Paulus kaller frender etter kjødet - altså jøder. Han hadde selv vært en av denne flokken, grepet av den samme åndelighet og nidkjærhet! Nå hører vi: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (Rom. 10,1).

   Ja men, kristne, de kan vel ikke bli inntatt av en slik åndelighet? Det er av og til en kunne ha lyst til å spørre? - Finnes det noen annen åndelighet blant kristne i dag? - Men Gud kjenner sine, så vi får overlate dommen til Ham.
   Vi på vår side skal holde oss til noen eksempler fra Skriften: Galatermenigheten, de hadde ifølge Paulus' vitnesbyrd fått Kristi frelse åpenbart for sitt hjerte, så mektig at de hadde revet ut sine egne øyne, og gitt dem til Paulus, om det hadde vært mulig. - Paulus var visstnok øyensyk. - I Paulus' fravær var det så kommet noen til dem med en «viderekommen åndelighet:» Det er bra det som Jesus har gjort for oss - ja, det måtte til, uten det hadde det ikke vært noen frelse - men nå skal dere høre hva som videre kreves! - Og så var plutselig ikke fullbrakt, fullbrakt for dem lenger!
   Paulus' vurdering av denne «viderekomne» åndelighet var en ganske annen: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven» - altså ved gjerninger, - «dere er falt ut av nåden.» (Gal. 5,4).
   Hva vil du rettferdiggjøres ved? Paulus unnlater jo ikke å minne disse galaterne om hva de var blitt frelst ved - og da måtte de jo nødvendigvis allerede være rettferdiggjort ved dette, i og med at det hadde satt dem inn i livssamfunn med Gud! - Hva skulle de så med noe mer?
   «Bare dette vil jeg få vite av dere:» - sier han - bare dette, for svaret på dette, sier i grunnen alt: «Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» (Gal. 3, 2).
   Se her er vi ved dette igjen: - å høre Guds ord! Hva det egentlig vil si, det sier han her i brevet til galaterne: «Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3,1b).
   Dette - hør nå det! - dette var blitt dem til frelse. - Dette hadde satt dem inn i livssamfunn med Gud! Kristus ble korsfestet!
   Det er ikke gitt oss noen annen frelse! - Det er ikke blitt noe annet evangelium etter hvert!
   Disse galaterne befant seg i den samme fortapte tilstand, som de «frender etter kjødet» Paulus talte om i Rom. 10. - Den samme åndelighet! - Bare med den forskjell, at de nå også hadde Jesu navn med. Syngende om Jesus på vei til fortapelsen!

   Enda et tilfelle skal vi ta med oss til slutt: Korintermenigheten - den særdeles åndelige, flust med nådegaver i virksomhet, talte i tunger slik at Paulus måtte tilrettevise dem osv. Her står det vel bra til da? Nei, det var en høytsvevende svermerisk karismatikk som var kommet i fokus. - Det var det de var opptatt med - danset omkring, kan vi si - og hvor alvorlig det var fatt, det sier Paulus, når han skriver: «Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus. For om det kommer en til dere og forkynner en annen Jesus, som vi ikke har forkynt, eller om dere får en annen ånd, som dere ikke før har fått, eller et annet evangelium, som dere ikke før har mottatt - da tåler dere det så gjerne.» (2 Kor. 11,3-4).
   Du ser, han sammenligner det med med det første fall i Eden, som jo også var et fall bort fra Guds ord - som jo er Jesus Kristus.

   «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» (v.12).
   Er noe hjertes tanker og råd blitt åpenbart her og nå, mon tro? Ganske sikkert! - Men vi kan ikke se inn i hverandres hjerter, og vi kan bli ganske så flinke til å skjule for andre hva som egentlig rører seg der - men hva leste vi i teksten her? «Ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» (v.13).
   Liker du den tanken? Ja, hvis du ikke har noe å skjule, så gjør du det, for du har sett at Gud har en helt bestemt hensikt med å dømme hjertets tanker og råd, og trekke deg frem i lyset - nemlig at du skal bli frelst! - For hør hva som følger direkte på denne talen om dom og regnskap: «Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.» (Hebr. 4,14-16).


   Om mykje i verda kan såra mi sjel,
Med Jesus og Ordet det alltid går vel,
Ja, om eg enn stundom har tåra på kinn
I trua på Ordet gudsfreden er min.

   Den rikdom er stor: Ha Jesus til bror
Og eiga Guds levande ord.

E.K.